Intervju: Rebekka Karijord – kunsten er for meg en måte å forstå
Rebekka Karijord. Foto: Emilia Bergmark-Jiménez.
Nylig slapp Rebekka Karijord sitt nye album «Mother Tongue». Hennes femte album skriver seg ut fra en dramatisk tid i livet, der hun opplevde det traumatiske i nesten å miste et barn.
Tekst: Bent Inge Hvitstein Foto: Emilia Bergmark-Jiménez
Den første låten, et brudd med helheten. Allerede i fjor høst kunne vi lytte til den første singelen fra dette albumet, i form av en sjelden blomst i denne samlingen av dempede stemninger; «The Orbit» var en fengende poplåt med dansbare rytmer. På det tidspunktet visste vi ikke hvilken helhet den inngikk i, og at tolkningen av den var avhengig av plasseringen den til slutt skulle få blant de andre låtene. Når vi nå lytter til albumet sammenhengende, fremstår «The Orbit» som et hypnotisk dokument fra den første tiden etter fødselen av datteren, som kom til verden nesten tre måneder før termin.
Det private i kunsten. Mother Tongue er på flere måter annerledes enn hennes to første album, men i hovedsak fordi det er en sterk personlig opplevelse som ligger til grunn. Hvordan bearbeides en slik opplevelse? Karijord uttrykker takknemlighet over å kunne bruke musikken som del av bearbeidingen, men understreker at det ikke på noen måte er nok.
– Jeg føler at det er et privilegium å ha et redskap for å oversette egne opplevelser til et kunstnerisk uttrykk. Det er noe frigjørende i det. For meg er ikke kunst i seg selv nok for å bearbeide store trauma, det blir for ensomt. Jeg tror på det kollektive, på samtale, på nærhet, i slike situasjoner. Men kunsten er for meg en måte å forstå, og å skape mening ut av det jeg opplever. Jeg tror også at det å skape noe ut ifra sårbarhet, frykt, gjør at man tar kontroll over det, redefinerer seg selv og blir mindre offer.
Åpenheten om det personlige er heller ingen selvfølgelighet:
– Det er en konstant avveining. Jeg bruker enormt mye tid på å finne balanse i språket, en poetisk dimensjon som både beskytter meg selv, men også åpner for en allmenngyldighet. Det er nødvendig for at musikken skal angå andre enn bare meg selv, og ikke bli for privat.
Trives med bølgesus. Under graviditeten tilbrakte Karijord mye tid på Hawaii. Familien til mannen hennes, Jacob Snavely, bor på den amerikanske øygruppen midt ute i Stillehavet. Her ble deler av albumet spilt inn. En av låtene, «I Will Follow You into the Wild», er en hellig, urgammel chant som er spilt inn med en berømt sangerinne fra Hawaii, Kekuhi Keali’ikanaka‘oleohaililani. Selv er Karijord vokst opp med nordnorsk natur, i Sandnessjøen. Det er nesten så vi kan høre og føle det i musikken; lyden av små bølger som tripper langs pianoet, og noen steder følelsen av å være fanget under vann, der musikken gjengir en klaustrofobisk stemning. Havet er viktig for henne:
– Jeg elsker havet. Det er jo noe med størrelsen på naturen både oppe i nord og på Hawaii, som gjør at innsiden i meg ekspanderer også, og jeg blir kreativ. Og havet er jo en velbrukt og fantastisk metafor, med alt det ukjente under overflaten.
Tiden på sykehus. To måneder tilbrakte hun og mannen hennes på Södersjukhuset i Stockholm, etter at hun selv hadde kontaktet sykehuset fordi hun hadde en følelse av at noe ikke stemte. Vel fremme på sykehuset ble hun hastet inn til hyperakutt keisersnitt. I tiden som fulgte, sang hun mye for datteren, og enkelte av låtene er direkte knyttet til denne perioden.
– Det var en ganske stille periode. Jeg hørte ikke noe på musikk på sykehuset, prematuravdelingen er veldig stille… . Men stemmen min var viktig for meg, for å holde en slags kontakt med noe som var mitt, og fordi det ble en av de få konkrete tingene jeg kunne gi til datteren min i de månedene, og som jeg merket roet henne.
Noen låter var allerede påbegynt før hun ble lagt inn på sykehuset. På det endelige albumet er rekkefølgen satt sammen som en kronologisk fortelling, men dette er ikke noe som i utgangspunktet har vært et mål for henne.
– En albumprosess er sjeldent kronologisk, slikt faller ofte på plass helt mot slutten for meg. Det var først da jeg la rekkefølgen på plata at jeg forstod i hvor stor utstrekning dette var et konseptalbum med kronologisk rekkefølge. Jeg hadde skisset på «Morula», «Mother Tongue», «Mausoleum» og «Waimanalo» før datteren min kom.
Hun forteller videre om produksjonen:
– Albumet var i et så tidlig stadie før fødselen, at jeg ikke hadde begynt å tenke på produksjon. Det var først da datteren min var åtte måneder og jeg kom ut av «mamma-bobla» at jeg begynte å tenke helhet og produksjon. Ganske raskt ble jeg nysgjerrig på å jobbe med en dialektikk mellom noe mekanisk og noe menneskelig. Preparert piano hadde jeg allerede jobbet med innen filmmusikk, og ville utvikle det mer.
Maskinen og mennesket. På det forrige albumet, We Become Ourselves, var flere av låtene gitardrevet og med innslag av poprytmer. Mother Tongue har naturlig nok en mer gjennomgående dempet stemning. Pianoet dominerer lydbildet, men det kan umiddelbart også høres ut som om Karijord har tatt i bruk en del elektroniske elemnter på det nye albumet. Noe som kan spores til ønsket hennes om å utforske møtet mellom det maskinelle og det menneskelige. Det hele er derimot en lydlig misforståelse:
– Det er faktisk ikke så mye elektronisk på albumet, selv om det høres slik ut! Alle instrumentene er akustiske og analoge. Men instrumentene er spilt på en måte som «simulerer» elektronisk musikk; ved hjelp av streng metrikk/rytme og firehendig piano etc, har vi skapt arpeggios som ikke høres helt menneskelige ut. Jeg ville utforske et møte mellom noe organisk, menneskelig og noe metrisk, strengt, maskinelt, ukontrollerbart. Tror det kom ut ifra opplevelsen av at maskiner erstattet min kropp på sykehuset. Kuvøse, pustehjelp, sensorer, sonder… . De ga også ifra seg mange lyder som vi har prøvd å gjenskape med akustiske instrumenter.
Hun har gjort mye av arbeidet selv. På spørsmål om det er fordi hun kan, eller fordi hun ønsker å ha mest mulig kontroll over resultatet, svarer hun:
– Både og.
Det er likevel noen medhjelpere som har vært veldig sentrale:
– Jeg har hatt svenske Elias Krantz som medprodusent. Han har vært helt uvurderlig som sidekick. Vi utforsket forskjellige måter å mikke et preparert piano, i månedsvis! Og mannen min, Jacob Snavely, som driver plateselskapet vårt, og alltid er en innsiktsfull, ærlig, kreativ sparringspartner.
Plateselskapet det er snakk om heter Control Freak Kitten, et artistdrevet plateselskap som har tilhold i Stockholm, en av byene Karijord har hatt som base gjennom hele artistkarrieren. Når fokuset først ligger på kontroll: stemmen hennes har et særpreg som også gir musikken mye av sin tyngde, den fremstår kontrollert i alle aspekt av skalaen. Stemmen kan være et vakkert instrument i seg selv, noe som er beskrivende for vokalen på Mother Tongue. Derfor er det overraskende å høre at innspilling av vokalen ikke var særlig tidkrevende:
– Vokalen tok faktisk veldig lite tid, da mye av det er innspilt live i studio. Det preparerte pianoet og stemme-arrangementene tok mye tid. Og miksingen, da vi var veldig kresne med å få lydbildet akkurat slik vi hadde sett for oss, og vi ville bruke mest mulig analoge reverb og delay. Vi mikset albumet to ganger, faktisk.
Plateslipp, et endepunkt. Mother Tongue er historien om en dramatisk tid for en familie, uten at det blir en for privat historie. Etter anmeldelsene å dømme har Karijord lykkes godt i å formidle sine opplevelser gjennom et solid kunstnerisk håndverk. Når publikum nå har begynt å bli kjent med albumet etter noen uker på markedet, har hun selv allerede gått videre. Hun hører ikke på sin egen musikk etter utgivelsen:
– Nei, aldri, bare om det er noe jeg må øve inn til konserter osv. Jeg er veldig ferdig med plata når den slippes! Men sangene får jo nytt liv når vi spiller dem live senere, og da er det som at jeg gjenoppdager dem.
Å bli mor og foreldre, er i seg selv noe som forandrer tilværelsen og tilfører livet en helt ny mening. Har denne erfaringen endret måten hun kommer til å skrive og jobbe med musikk på i fremtiden?
– Det har ihvertfall gjort meg mer effektiv! Og jeg tror det har gitt meg en litt mer «cut the bullshit»-energi, at jeg vil rett til kjernen av uttrykket. Men det er ikke bare det å få barn som kan trigge en slik forandring, tror jeg. Alle har ulike reiser.
Lørdag 25. mars står Rebekka Karijord med band på scenen i Oslo Konserthus:
https://www.oslokonserthus.no/program/rebekka-karijord/
Sjekk også:
Rebekka Karijord invitert til å sille på unikt kirkeorgel i London
Suksess i utlandet for Rebekka Karijord
Musikalske sidespor – uke 4/2017
Musikalske sidespor – uke 50/51
Rebekka Karijord – Use My Body While it’s Still Young
I’m gonna take that fear and wear it like a crown
