Plateanmeldelse: Kyrre Bjørkås – «The Big Blot»
Artist: Kyrre Bjørkås
Album: «The Big Blot» (2017)
Plateselskap: Fysisk Format
4
Platen starter med en dvelende, orkestral komposisjon – en ouverture – ved navn «Oh Europe» som, ut i fra de bruddstykkene av tekst jeg klarer å isolere ut av all multitrackingen, kan ses på som en reaksjon på det politiske skiftet på kontinentet. «All men will become brothers» synger han på et tidspunkt. Frysningerfrembringede. Fremragende. Fabelaktig.
Så starter moroa med den feiende flotte singelen «Bullets», som vi har anmeldt her på bloggen. Når sant skal sies, er «Bullets» platens desidert mest umiddelbare låt. Det er den soleklare singelen, muligens med unntak av «Drill a Hole».
Mange av låtene er til dels krevende å lytte til i all sin kompleksitet, kanskje som følge av at de ikke alltid følger standard låtstruktur. Det kan være en god ting, men det kan også bli noe trøttende i lengden – som for eksempel på enkelte av Björks mer eksperimentelle plater. Melodilinjene på mange av albumets låter er ikke like tydelige som på singelen. De fleste av platens sanger ville vært klin umulig å gjengi på mandolin, for å si det sånn. Man må jobbe for å komme inn i låtene.
Bjørkås’ stemme har dog mye å spille på. Stemmen hans har mange lag og mye karakter. Når han synger med sin mørkeste stemme får jeg assosiasjoner til David Sylvian og Barry Adamson, men i et Animal Collective-lydbilde. Når Bjørkås synger lyst har stemmen noe skarpt eller skjærende kvalitet ved seg (på en positiv måte) på samme måte som David Byrne eller Alec Ounsworth i Clap Your Hands Say Yeah. Ikke en vakker stemme i klassisk forstand, men interessant og med særpreg. «Vakker» stemme i klassisk forstand, typ Michael Bublé, er jo drepende kjedelig.
Plystringen på «Shades of Prey» (syltynt ordspill) er jeg mer usikker på. Bjørkås kan for så vidt plystre rent, men Roger Whittaker he aint (beklager limerick-aktig språkbruk). Det høres bare litt cheesy ut i et elektronisk lydbilde. Når det er sagt, må resten av produksjonen roses. Det låter supersaftig i headsettet, det låter både tredimensjonalt og dynamisk med god instrumentseparasjon.
«The Big Blot» er en sammensatt plate som tidvis høres ut som den prøver å bite over mer enn den klarer å tygge. Men Kyrre Bjørkås er en spennende type med eget uttrykk og en særegen stemme – bokstavelig talt og i overført betydning. Vi er helt klart over i kunstsegmentet her, musikken er vesentlig smartere enn listepop, selv om den tidvis tenderer over i nettopp det landskapet. Av og til går melodilinjen på bekostning av låtens kompleksitet og andre ganger er det motsatt. Men når Bjørkås evner å vekte disse to faktorene – flyter det skikkelig. Balanse er gull. Men vanskelig. Akkurat som i livet generelt.
Her kan du søke etter og låne utgivelser i Deichmans katalog
