Plateanmeldelse: Atilla – «When You Think You’ve Got It»

Artist: Atilla

Album: When You Think You’ve Got It

Plateselskap: WAS Music

3/4

Atillas første singler gikk rett hjem hos undertegnede. Så vidt jeg husker gikk jeg nesten av skaftet i ren entusiasme. Nå er albumet her, og de byr til dels på mer av det samme. Catchy pop med akustiske trommer og synth. Blandingen av det akustiske og syntetiske funker fint, men tidvis skulle jeg ønske de hadde utvidet instrumentparken med et et strengerinstrument eller en treblåser. Det enkle uttrykket blir faktisk noe ustimulerende i lengden. Vokalist Siri Byrkjedals stemme kan dog potensielt også være en dealbreaker for noen. Men det handler mer om vokalproduksjon enn noe rent sangteknisk. Atilla er ikke redde for å la stemmen hennes skinne på egen hånd. Dette må være norgeshistoriens mest knusktørre vokalproduksjon noen sinne. Ingen er gladere i en tørr lydproduksjon enn meg, men vokal kan ofte dra fordel av litt klang. Synes jeg.

På denne platen liker jeg best  de nakne og kanskje enkleste låtene som «The Garden» og «Jump». «The Garden» fremstår som platens sterkeste kutt. «We Deserve Our Fun» lukter det både singel og listepotensial av. «All These People» er også en kul komposisjon, men aparte til tusen. Vi beveger oss over i bienale-popens verden. Noen av låtene, som «Bitch, Please» kunne vært spart til en b-side. Eller «This Road» som består nesten utelukkende av vokal og trommer. Det hele blir nesten litt for nakent altså. For mye av det gode, eller snarere: for lite. Det er et vågalt grep å skjære låtene så kraftig inn til benet som de gjør på mange av låtene her, spesielt når melodilinjen er såpass utydelig som den er på «This Road». Minimalisme funker best når melodilinjen er hugget i stein, typ Erik Satie eller Elliott Smith (uten sammenligning forøvrig).

«When You Think You’ve Got It» er en god debutplate. Men det er litt for mye fyllmateriale på platen enn den har godt av. Ikke alle låtene holder helt samme nivå som de tidligere singlene «Through The Woods» og «Slacker». Når Atilla er gode er de virkelige sublime, men når de underpresterer blir de gjespende kjedelige. Men sånn er det jo for alle. Det er en slags universallov. Debutanter er ofte sprikende (no pun intended!) i prestasjonene.

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog