Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Katrine Judit Urke Anbefalinger 10. august 2017

Øya 2017 – Bel Canto

35634137524_fc4f80b318_k

Foto: Helge Brekke

Tekst: Katrine Judit Urke
Foto: Helge Brekke/Øyafestivalen

Jeg skal ikke skrive så mye om regnet, men det er jo godt å komme inn i teltet når himmelen nekter å lukke seg. Sirkus er min favorittscene på Øya, det er der jeg hatt mine fineste konsertopplevelser på festivalen, og Bel Canto på åpningsdagen skal etter hvert vise seg å bli en av disse.

I starten kjeder jeg meg litt. Det kan nesten se ut som om bandet også har vært ute i regnet, de ser ut til å være litt våte i håret, kanskje fryser de litt. Det går iallfall litt trått, vi trives ikke så godt noen av oss.

Men idet Anneli Drecker småprater til publikum om været, kjolen sin og Nord-Norge er det noe som skjer. Det kan nærmest virke litt overnaturlig når jeg tenker på det i etterkant. Hun introduserer her en «schlæger» for å ta i bruk hennes ord. Når «Shimmering, warm and bright» fyller teltet sammen med en akkurat passe grell videobakgrunn er det som om både band og publikum får varmen i kroppen og sinnet og hjertet og hva det måtte være. Og nå får vi en helt annen konsert.

Musikken ispes levende bilder som veksler mellom slikt som bregner, indiske gater og edderkoppnett, det er kitschy på den riktige måten. Jeg slås av kontrastene som får Bel Canto til å kle Sirkus-scenen utmerket: Dette er voksne mennesker fra Tromsø som er inspirert av folk- og verdensmusikk og så gir de meg amerikanske vibber, det er noe storslått over det, men aldri på en pompøs eller arrogant måte.

Vi lukkes inn i en boble av mystisk, varm og mørk energien, det føles skummelt og trygt på samme tid, som å se en grøsserfilm for barn. Jeg ser rundt meg og oppdager at jeg står midt i en svær sølepytt omringa av lykkelige, rolige voksne mennesker som synger med, jeg føler litt at jeg er gjest mens de voksne er hjemme, men jeg føler meg velkommen.

Bortsett fra under et akustisk opphold er gitaren forsvinnende lav, men så er heller ikke Bel Canto et gitar-band. Vokalen er mye viktigere her, og Drecker har en imponerende bredde, det går fra en slags growling i «Rush» til de nesten glassknusende lyse toner. Jeg får stadig en opplevelse av å oppleve superstjerner. Og når de avslutter med min favoritt, den vakre drømmepoplåta «Unicorn», går jeg ut av teltet med et større smil enn jeg for å være ærlig hadde forventa.

36469229495_7caa148af7_k

Foto: Helge Brekke

36332123631_dfe0fcf34b_k

Foto: Helge Brekke

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.