Øya 2017 – Young Thug
Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen
Atlanta-rapper og kritikerfavoritt Young Thug var en av artistene jeg hadde sett mest frem til å se live på Øyafestivalen i år. Riktignok med noen forbehold, jeg hadde ingen anelse om han pleide å levere på scenen, og rappere har det jo ofte med å avlyse festivalkonserter. Den gangen hadde jeg likevel troa, såpass mye at jeg inngikk veddemål med en bråkjekk kollega som mente at denne konserten ikke kom til å skje (Lars, du skylder meg 200 kroner!). Young Thug stilte til konsert, men dessverre innfridde han ikke helt forventningene. Han leverte et litt uinspirert sett, som likevel var krydra med nok hits til at stemningen blant det festklare publikumet sto i taket.
Mannen med det herlig generiske artistnavnet er en av hiphoppens største navn i 2017, men har ikke helt slått gjennom i mainstreamen ennå, til tross for utvilsom karisma og popstjerne-potensiale. Han gjorde seg først bemerket med mixtapen 1017 Thug på Gucci Manes plateselskap, og har siden gitt ut innertiere som Barter 6 og Jeffery, samt en hel rekke mixtaper, singler og samarbeidsprosjekter. Den nyeste utgivelsen hans, Beautiful Thugger Girls, er et slags popeksperiment han har beskrevet som sitt «syngealbum», uten at det egentlig oppleves som noe voldsomt brudd med de foregående mixtapene.
Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen
I Sirkus var det klart hovedfokus på denne siste skiva, men han fant også frem flere låter fra tidligere i karrieren. Låtutvalget var det lite å utsette på, selv om han kunne godt tatt seg tid til å spille mer enn 30 sekunders versjoner av låter som «Danny Glover» (jepp, jeg holder meg til den originale tittelen, den er bedre). Selv om han tidvis glimta til fikk vi ikke så mye av den inspirerte weirdnessen han har bygd seg opp på.
På plate blander Young Thug macho gangstertroper med androgynitet og merkelige innfall som om det skulle være den mest naturlige ting i verden. Han rapper, synger, bjeffer og mumler seg gjennom tidvis uforståelige tekster, og gjør vokale krumspring med stemmen som det er vanskelig å ikke bli i godt humør av. I det hele tatt setter han en ny standard for hva rappere kan (og bør!) gjøre med stemmene sine. Linjene bakover mot idolet Lil’ Wayne er åpenbare, men Young Thug tilfører også noe mer, han tar større sjanser og leker med hiphop-konvensjoner på en annen måte. Ikke bare fordi han stiller opp i kjole på coveret på fjorårets Jeffery, men fordi han er både produktiv, eksperimentell og uforutsigbar. Dessverre ble han tvert imot litt for forutsigbar på Sirkus-scenen denne kvelden.
Konsertens høydepunkt kom mot slutten, da han fikk Quavo fra Migos opp på scenen for å rappe sitt vers på «Pick Up The Phone». Og når hele Migos likevel var på scenen, lot de ikke sjansen gå fra seg til å spille «Bad And Boujee» en gang til, faktisk enda mer overbevisende enn under sin egen konsert på Amfiet. Stemningen i teltet løfta seg merkbart en del hakk, og med god grunn, men hvis en annen artist står for høydepunktet under konserten din er det vel ingen som mener du har gjort en god nok jobb.
Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen
