Søk Meny Lukk
Lukk
Foto: Helge Brekke
Av: Marte Storbråten Ytterbøe Anmeldelser 11. august 2017

Øya 2017 – Ryan Adams

Foto: Helge Brekke

Foto: Helge Brekke

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe

Det er som regel knyttet en god del spenning til hvilken Ryan som dukker opp når det skal spilles konsert. Vil han forlate scenen i raseri? Vil han ramle rundt av ren fyllskap? Vil han være mutt og trist og kjefte på publikum? Vil det bli sverdkamp på slutten av settet? Men Ryan er en nesten uvant blid versjon av seg selv denne kvelden, dog med noe uttrykt skepsis til å spille på festival.

Som fan av Heartbreaker og Gold-perioden (Cold Roses er også innafor og jeg kan også få ned en og annen Whiskeytown-plate) var nok ikke denne konserten en innertier for min egen del, men ispedd noen skikkelige godlåter forlot jeg likevel Amfiet sånn ganske fornøyd. Jeg mener, det er jo faktisk Ryan Adams, så bare det i seg selv gjør en jo glad. Herr Adams var ganske tydelig på at han hadde fått beskjed om å bare spille kjente sanger på festival, dette er visst en regel, så derfor fokuserte han heller på nye låter. Det er jo herlig arrogant, men på den andre siden får ikke fans som meg selv den opplevelsen vi kanskje ønsket oss. Dette var altså ikke kvelden for de aller mest kjente låtene, men vi fikk derimot grundig gitarbriefing en ti minutters tid og oppfordringer til å klappe med på refrenget. Også så glad og fornøyd han virket! 

Det var stor glede da Ryan bød på blant annet «Magnolia Mountain» fra Cold Roses, og selv om noen anmeldere allerede har uttrykt sin avsky for både lange gitarsoloer og lange låter synes jeg det er kult når artisten kan ta seg tid til å kose seg på scenen, ikke bare være en lydig apekatt. Det hele kan kanskje kalles rufsete, men Ryan er rufsete og det er jo liksom noe av sjarmen.

Til tross for mindre kjent materiale hoppes og danses det rundt meg, sveisen hans kommenteres av flere og jeg synes det er skikkelig god stemning denne fine sommer-ettermiddagen. Jeg kan likevel ikke la være å minnes tilbake til da vi så Ryan Adams i storform på Sentrum Scene for et par år siden (det var på denne konserten bandet bød opp til litt god gammeldags slåssing med sverd). Jeg synes vel heller ikke at dagtid kler Ryan Adams. Denne musikeren bør spilles i de sene nattetimer, ikke når det fremdeles er så lyst at en må bruke solbriller.

Avslutningen var vel noe underlig. Ryan dro til med «Shakedown on 9th Street» fra Heartbreaker til stormende jubel fra publikum, skrudde på røykmaskinen (også så mye røyk!) og inn vandret en svartkledd fyr med djevelmaske og tamburin. Jeg vet ikke helt om dette var en referanse jeg kanskje skulle ha tatt, men men. «Shakedown on 9th Street» er jo råkul, om enn ikke den beste låta fra dette albumet. Det er uansett stort pluss for avslutningslåt samt et enda større pluss for alle tigerne på scenen. 

Foto: Helge Brekke

Foto (også front): Helge Brekke

Her kan du søke etter og låne utgivelser og bøker i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.