Plateanmeldelse: Erlend Ropstad – «Alt som har hendt»
Tekst: Bent Inge Hvitstein
Det beste han får til, igjen. På det forrige albumet til Erlend Ropstad, hadde en av låtene tittelen «Det beste jeg får til». Lite visste han da at det var enda bedre ting i vente, fra hans egne hender og hode. Alt som har hendt er en fortelling hentet rett ut fra vanlige liv, der kjærlighet, sorg og smerte vanker side om side, for noen med litt for stor overvekt av det ene fremfor det andre. En toppkarakter skal henge høyt og være vanskelig å få tak i, men her klarer jeg rett og slett ikke å finne noe å trekke for.
Artist: Erlend Ropstad
Album: ALT SOM HAR HENDT (2017)
Plateselskap: Later Gator Records
6
Mørke og håp. «Vend om» heter den korte åpningslåten, noe som kan tolkes i flere retninger. Det er fristende å tolke den ut ifra den helhetlige medmenneskeligheten som hviler tungt over albumet, og tilskrive tittelen en mening om at samfunnet, politiske vinder og vi mennesker har tråkket over en strek, og at det nå er på tide å skifte retning. Det begynner med et ensomt piano. Utenfor drypper det tilsynelatende av tiltagende regn mot et vindu, det er mørke skyer som setter stemningen, men samtidig er det noe beroligende over regndråpene som tar bort all annen lyd, som omfavner stillheten og som tross alt skaper liv, gir håp.
Poetisk imperfeksjon. Albumet blir kun gitt ut på vinyl (og digitalt), angivelig fordi Ropstad liker at musikken ledsages av lett skraping (se intervju hos NRK). Samtidig kan det kanskje settes i sammenheng med det å skape noe som ikke høres plettfritt ut, på samme måte som livet for de fleste av oss ikke er det. Miksen av det dempede og skjøre, og de fartsfylte låtene der gitaren driver glødende av sted med et smårustent skjær, kan også beskrive hvordan livet kan skifte hastighet og være uforutsigbart. På sistnevnte låter er det noe rufsete over innpakningen, som om låtene ikke kan tillates å være for innbydende. Han lar de streve litt, som for å understreke at skjønnheten ikke ligger i det som fremstår polert fra utsiden.
Hverdagsfølelser. Måten han forteller oss historiene på har samme utgangspunkt; enkelt og ektefølt, der vi får lov til å være bare mennesker, feilbarlige som vi er. Og der ligger nøkkelen til musikkhjertene som lar seg vri om: i et ordinært, hverdagslig språk, pakker han inn noe de fleste av oss kan relatere oss til. Han lager poesi av hendelser som tilhører hverdagene til helt vanlige mennesker, nettopp ved at han ikke bruker større ord enn de vi selv bruker i de samme hverdagene. Dermed treffer han noe sårt og nært i mange av tekstlinjene. Og jeg tenker: det kan ikke bare være meg som kjenner igjen disse følelsene og hendelsene, som finner igjen minner av både noe som har skjedd og noe jeg bare har forestilt meg at kunne ha skjedd. Måten han fargelegger livets mange tunneler og bakketopper på, gir triste og fine skildringer.
Albumcover.
Balansert energi. Selve fremføringen er en viktig del av albumet. Rolig og behersket, sjeldent blir vi servert brå bevegelser eller vendinger. Likevel er det mye energi i ordene som glir forbi, tidvis skyver han de foran seg, andre ganger drar han med seg ordene gjennom låtene. På «Det store blå» virker det som om han rastløst skynder seg gjennom låten, fordi framtiden ligger der framme, uviss og urørt, men også preget av den fortiden han bærer med seg. Og når han synger om asylsøkere som blir hentet om natta, gjør det bare vondt. Det gnis inn med sure, fresende gitarer, og han snerrer mot oss på Thåströmsk vis: «vi henter de om natta, vi var enige om det». Vi blir tvunget til å forholde oss til dramaet som utspiller seg midt i blant oss, og følelsene det får frem i oss, avmakten vi kan føle på når vi ikke er i stand til å hjelpe. Samtidig som teksten legger lite imellom med hensyn til å beskrive hvor urettferdig det er at noen av oss skal gå rundt og være redde, for hvilken rett har vi til det, det er jo ikke oss det er synd på. Som han synger: «ditt hav er så lite, din båt så stor», med tydelig henvisning til de av oss som er så heldige å ha blitt født inn i norsk velstand. Årets desidert skarpeste politiske musikkstykke.
Virkeligheten er ikke abstrakt. Tekstene inneholder gjennomgående levende og konkrete bilder. Som i «Baby er du våken», der jeg ser for meg parken og kjenner luktene når det akkurat har slutta å regne, eller hun som sitter på et tog i «Svalene» og ser ut av et vindu, på vei mot noe vakkert og utrygt. Ropstad finner frem opplevelser og øyeblikk i livet der følelser formes, både vendepunkt og vanlige hendelser, og gjør de til noe stort. For livet består av mange små, men også noen store hendelser, på godt og vondt, og mange av oss kan kjenne igjen sårheten eller varmen. Det er mye kjærlighet og sterke følelser her, men han unngår klisjéfellene som kan være lett å falle i ved berøring av dette temaet. Kanskje er det nettopp fraværet av de pompøse og svulmende beskrivelsene som gjør disse tekstene til så sterke opplevelser. Store følelser passer ikke best på film, men mellom noter og gitarfingre, med bløte konsonanter og en formidlingsevne der fokuset er like mye på hva som ligger i, bak og mellom ordene, som i selve semantikken. Men han er heller ikke redd for å være direkte, og låttitlene kunne i andre sammenhenger virket banale, men her fungerer de godt, som en samling med novelletitler. Hver låt er også stor nok til å romme en fortelling som henger igjen, med mye varme, men også mye mørke. Redselen for å miste noen går som en tynn nervetråd gjennom hele albumet.
Tenkte at æ skulle tegne dæ det store bildet. Egentlig innbyr dette albumet til å trekke inn i en armkrok, og servere sofakompanjongen en av Ropstads egne strofer, fra albumets nydelige sistelåt, «Sang til de rotløse»: «så æ tenkte vi to kunne starte en gjeng». Men kanskje er det like nødvendig å lytte noen runder på disse låtene alene. For dette er rørende, varmt, dystert og stemningsfullt i seg selv, på en måte som gjør at du bør ha fullt fokus på musikken. Så om du ikke har en armkrok tilgjengelig, kan du like gjerne slå armene rundt deg selv og spenne opp lerretet bak lukkede øyne, så har du en av årets fineste musikkopplevelser i vente. Og du: husk å snu plata, flere ganger.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
Sjekk også:
Erlend Ropstad: Drit i suksess og gjennombrudd, skriv bra musikk
Musikalske sidespor – uke 33/2017 (Med Erlend Ropstad – «Det store blå»)
