Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 7. februar 2018

Plateanmeldelse: The Good The Bad And The Zugly – «Misantrophic House»

The Good The Bad And The Zuglys «Misanthropical House» er proppfull av punk-rock-hardcore klassikere. Et av årets definitivt beste album.

 

Artist: The Good The Bad And The Zugly

Album: «Misantrophic House» (2018)

Plateselskap: Fysisk Format

5+

 

I skribleriene mine om låta «Vik Bak Meg Satan», fra den nye plata «Misanthropical House», konkluderte jeg: Med fare for å rope ulv, ulv for tidlig, «Misanthropical House» må være en av årets beste plater, den er jækla bra (i mangel av bedre ord).

På «Misantrophic House» oppviser The Good The Bad And The Zugly kvalitet fra åpningsetappen «H-Bomb» til sluttsspurten «Going Nowhere Fast», banna bein. Det er som om de har fått et ekstra kick før innspillingen av plata, for de raser i fra seg enda mer enn på «Anti World Music» (2013) og «Hadeland Hardcore» (2015). De raser også skikkelig i fra seg på samleren «The Worst Four Years», som ble utgitt i fjor og inneholder tidligere singler, Bransjevelter-kuttet «I’m Fucked Up feat. Kristopher Schau» og en ikke tidligere utgitt cover av svenske Brainbombs’ «Burning Hell». I forhold til de vanlige platene, er de tidligere singlene mer pønk, drivende, eksplosiv pønk. Les mer om «The Worst Four Years» her.

«Misantrophic House» ligger forholdsvis nært de to foregående platene , men riff og framtoning er generelt sett blitt hardere. Plata kan ses på som potent fusjon av «Anti World Music» (2013) og «Hadeland Hardcore» (2015) og den nevnte samleren. På «Misantrophic House» treffer The Good The Bad And The Zugly (igjen) kropp og sjel, og selv om uttrykket er råere og noe mer tilbake til gamle takter, balanserer de, igjen, briljant på kanten av det harde og det melodiøse.

«Misantrophic House» består av et stykke musikk som eksploderer i energi og trøkk. Variasjonen er liten, men intensiteten og standarden på låtene er høy, akkurat slik det skal være i GBZs hybrid-hardcore-punk-sjanger. Med andre ord, tempoet er glødende, samtidig som låtene har en stram struktur som kler uttrykket utmerket. Vel, noen små variasjoner finnes, «Sickness To Death» er roligere anlagt enn resten, og noen låter er mer pop-pønka refrengbasert, som «West Coast Exile». Og en låt som «Rip for the Grave» innehar pure punch. Generelt, og nevnt før, nesten til det kjedsommelige, i mine Zugly-skriverier; tidlig TRBNGR, Anal Babes, og også Silver (de to supre skivene «World Against World», 2006 og «Wolf Chasing Wolf», 2008), speiler seg i låtene.

Tekstene, består de kun av en solid dose ironi og humor eller er det er det er mer seriøst bakteppe her? I presseskrivet står det at singelen «Vik Bak Meg Satan» tar for seg det kroppslige forfallet til en aldrende punkrocker og selv sier gruppa: «Vi vil ha sutringa tilbake i punkrocken! For det er ikke måte på hvor mange skavanker de har fått slengt i tryne nå som snart hele bandet har rukket å bli middelaldrende: Hemoroider, fotsopp, fedme, hårtap, moderate depresjoner og fyllesjuke».

(Punk)rocken ville ikke vært det samme uten generelt forfall, bare spør Poison Idea, deres klassiker, «Feel The Darkness» (1990), er spekket med 600 kilo nihilistisk bulldozerpunk med svartsyn nok til å ta livet av hvem som helst. The Good The Bad And The Zugly gyver løs på sutrekopper som ikke vet noe om å virkelig kjempe seg gjennom dritten, velstående miljøbelastende backpackere som flyr jorda rundt for så å skryte av livet sitt i sosiale medier, for å nevne noe, og de kommenterer/beskriver dette og annet med både smarthet og snert, akkompagnert av musikk som får ut piggene ordentlig.

Samtidig er de selv er «fanget» midt i «kaoset», som det å være middelaldrende, og fortsatt spille i et punka undergrunnsband. Flere band har tatt opp lignende tema, sjekk f.eks. Mudhoney-låtene «I Like It Small» og for så vidt «I Don´t Remember You» fra plata «Vanishin Point» (2013). Tekstene til GBZ sender også assosiasjoner til garasje/punkeren Billy Childish, (kunne valgt mange andre utøvere), som har frontet band som Thee Headcoats, The Milkshakes og Thee Mighty Caesars. Disse sparket både mot musikkscenen, pressen (NME) og firkantet tankegang, det var ikke uten grunn at Mudhoney covret Thee Mighty Caesars’ «You Make Me Die» på EP´en«You’re Gone/Thorn» (1990), med Billy Childish himself på vokal.

Tekstene til «Misantrophic House» rommer mer dybde enn enn det som kommer fram i denne anmeldelsen, men jeg går ikke nærmere inn på det her, dette er tross alt ikke en tekstanalyse, knakende gode er de uansett.

Selv om man kan spore fellestrekk med både det ene og det andre i uttrykket til The Good The Bad And The Zugly, har de skapt sitt eget lett gjenkjennelig univers, både tekstlig og musikalsk. Jeg finner så å si ingenting trekke for, ergo karakter 5+, og bare for å ha sagt det, undertegnede har ikke for vane å strø rundt seg med 5+ere eller seksere, første gang jeg trillet sekser på terningen, noensinne, var til Motorspycho sin plate «The Tower», og første gang jeg «trillet» 5+ på terningen var til Misty Coast sin plate «Misty Coast».

The Good The Bad And The Zuglys «Misanthropical House» er proppfull av punk-rock-hardcore klassikere. Et av årets definitivt beste album.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog

 

Mer om The Good The Bad And The Zugly

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 6 andre abonnenter