Frankenstein – en fortelling om å være utstøtt

Tekst: Wera Birgitte Holst / Foto: Line Henriksen / Omslag: Everyman's Library, Virago Modern Classics

I år er det 200 år siden romanen Frankenstein ble utgitt. I den forbindelse har vi fått et intervju med førstelektor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo, Erika Johanna Kvistad. Her forteller hun om skrekklitteratur, feminisme og Frankenstein.

Sjokk og gjenkjennelse

– Den beste måten å definere skrekksjangeren på, er kanskje følelsen den inngir oss lesere. Hvis det ikke er meningen at man skal bli redd, er det ikke skrekk, konstaterer Kvistad.

– Skrekk handler sjelden bare om en frykt for noe spesifikt – det er nesten alltid noe underliggende som er vanskeligere å definere eller forstå, ofte noe som egentlig er hinsides forståelse, mener hun, og trekker frem et eksempel:

– Carmen Maria Machados novelle Descent handler på et nivå om en skolemassakre. Men det egentlige ubehaget kommer fra den plutselige innsikten om at verden fungerer på en helt annen måte enn man trodde.

– Ofte gir skrekk oss en blandet følelse av sjokk og gjenkjennelse.

Vil bli skremt

Selv lar Kvistad seg skremme av alt fra forfattere som Carmen Maria Machado, Shirley Jackson og John Ajvide Lindqvist til innlegg på SCP Foundation-nettsiden.

– Etter å ha lest disse skrekkfortellingene føler jeg ofte at verden rundt meg blir uhyggelig – det er jo litt oppsiktsvekkende at man faktisk har lyst til å oppleve denne uhyggen, reflekterer Kvistad.

Gotiske trekk

Skrekksjangeren hadde sin spede barndom på 1700-tallet, med den såkalte gotiske romanen. Typisk for en gotisk roman var trekk som mystikk, det overnaturlige, hjemsøkte bygninger og arvelige forbannelser.

– Det er nok først med den gotiske romanen at skrekken blir «selvbevisst» som sjanger, forteller forskeren.

Flere av gotikkens sjangertrekk lever videre i dagens skrekkhistorier, ikke bare stilmessig, men også tematisk:

– Hele konseptet med at en hemmelighet fra fortiden lever videre i og påvirker nåtiden er veldig gotisk, forteller Kvistad, som kan fortelle at sesong 1 av Riverdale er en klassisk gotisk roman i TV-serieform. Det er en serie som følger Archie Andrews liv i småbyen Riverdale og utforsker de mørke sidene bak den perfekte småbyfasaden.

– Andre sentrale gotiske temaer som jeg synes vi ofte ser i litteraturen i dag er opplevelsen av å være seksuelt truet. Heltinnene i den tidlige gotikken utsettes ofte for seksuelle trusler.

– Et annet typisk kjennetegn er følelsen av å ikke kunne stole på noen, selv ikke sine nærmeste. Tenk på den nye bølgen av «domestic noir»-bøker, om skjulte hemmeligheter innenfor ekteskap og familier. Det går en direkte linje fra dem til tidligere gotisk litteratur om å være gift med noen som skjuler noe for en. Det ser vi allerede i Charlotte Brontës Jane Eyre og Daphne du Mauriers Rebecca, opplyser skrekk-eksperten.

Samfunnsspørsmål

I takt med naturalismens frammarsj på 1800-tallet tok skrekkhistoriene i økende grad opp samfunnsspørsmål.

– Da kom for eksempel R.L. Stevensons Strange Tale of Dr Jekyll and Mr Hyde, som handler om seksuell dobbeltmoral og splittelsen mellom rike og fattige i det britiske samfunnet. Litt lenger ut i det tyvende århundre blir skrekken påvirket av psykologiske teorier, og opptatt av å skildre menneskesinnet. Samtidig får vi en bølge med skrekk som skildrer verden som grunnleggende avsindig og meningsløs. Det siste gjelder for eksempel Lovecraft, utdyper Kvistad.

Feminisme og skrekk

Forskeren synes feminismen har hatt en interessant innflytelse på skrekksjangeren i nyere tid:

– Det er mye bra skrekk som egentlig ikke er noe mer enn en ganske nøytral feministisk virkelighetsbeskrivelse ispedd noen få elementer av fantasi, mener Kvistad. Hun trekker frem et eksempel:

– James Tiptree Jr.s The Screwfly Solution beskriver forholdet mellom menn og kvinner i USA på 70-tallet fra et feministisk synspunkt, altså med fokus på maktubalanse, og lager skrekk av det ved å tilsette et enkelt science fiction-element. Science fiction-elementet er en smittsom aliens-epidemi som får menn til å myrde kvinner i et globalt folkemord. Det er en brutal historie. Men det som er mest nifst er ikke sci-fi-innslaget, men hvordan samfunnet håndterer det som skjer – nemlig på omtrent samme måte som vold mot kvinner håndteres av samfunnet i dag. Det hele blir dysset ned. Det virker ikke som noen tar det helt på alvor, bortsett fra de berørte kvinnene.

– Både feminismen og skrekksjangeren utgår fra en innsikt om at det er noe forferdelig galt et sted.

Klassisk skrekk-tematikk

Frankenstein er på mange måter en klassisk skrekkroman, forteller Kvistad.

– Boka handler om å gå over grenser og om uklare skiller mellom mellom levende og død, menneske og ikke-menneske. Dette er klassisk skrekk-tematikk. Samtidig er den jo en stor inspirasjonskilde for senere skrekk. Når man leser boka for første gang, slås man av at den er nifs av andre grunner enn man hadde trodd. Studenter som leser Frankenstein sammen med meg, synes ofte synd på vesenet – det blir en fortelling om å være utstøtt, og om å prøve å bli akseptert av andre, men å bli avvist hele tiden. Det er også lett å føle på frykten til Victor Frankenstein selv, frykten for å ha gjort en helt uopprettelig feil.

– Mary Shelley var nitten år da hun begynte på Frankenstein, hvilket vil si at både skrekk- og science fiction-sjangrene ble revolusjonert av en kvinne i tenårene.

Syn på kropp

I Frankenstein er kroppen noe som på en eller annen måte har blitt eller føles feil:

-Forskeren Victor Frankenstein hadde prøvd å velge ut spesielt vakre likdeler for å skape et vesen. Når vesenet våkner til liv innser Frankenstein at effekten har blitt en helt annen. Vesenet avvises stadig av mennesker på grunn av kroppen sin, måten han ser ut på – vesenet har mange gode egenskaper, men får aldri anledning til å vise dem for noen annen, fordi alle rett og slett blir livredde av å se ham. Samtidig er vesenet umenneskelig sterkt og smart, og det blir også et bilde på evnene og mulighetene som kan befinne seg i en kropp som ikke regnes som helt «menneskelig».

– Den eneste gangen vesenet klarer å ha et normalt sosialt samspill er det med en gammel mann som har mistet synet, og derfor ikke vet hvordan vesenet ser ut.

Transhumanisme

Folk finner ofte Frankenstein inspirerende i debatten om transhumanisme, det å bruke teknologi til å utvide menneskekroppens grenser og muligheter.

– Forholdet til teknologi og forskning som kommer fram i Frankenstein føles veldig relevant i dag: teknologi griper ikke bare inn i livene våre, men i kroppene våre. Det blir feil å se romanen som bare negativ til dette. Etter mitt syn dreier den seg mer om å ta ansvar for konsekvensene av det man skaper, sier Kvistad.

Oppsving

Til tross for at hun mener skrekksjangeren er en uglesett sjanger, ser entusiasten Kvistad med optimisme på dagens skrekk-situasjon:

– Skrekk har fått et veldig oppsving som sjanger de siste årene, ikke minst på film. Nå er de mest gripende og nyskapende filmene ikke sjelden skrekkfilmer. Og så er det fantastisk at Internett har gjort skrekk til et stort, ofte anonymt samarbeidsprosjekt!

*

Bobler det over av skrekkentusiasme? Lyst til å bli litt skremt på en helt vanlig hverdag? I kveld, tirsdag 17. april, kan du oppleve filmen Frankenstein i Deichmans nydelige hovedsal. Det er James Whales klassiske versjon fra 1931 som vises, og filmen introduseres ved den prisbelønte forfatteren Thure Erik Lund. Arrangementet er helt gratis. Velkommen skal du være!

Intervjuet er tidligere publisert i Deichmans litteraturblogg