Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 13. juni 2018

Vinyl Junky (London-Argentina, 1996-2018)

Bli med på pilegrimsferd til Berwick Street, platesnurrernes navngjetne gytegate midt på 90-tallet, til syv eller ti eller tolv tommer tango, cumbia og argentinsk nasjonalrock sevet ut av den søramerikanske prærien, gjenfunnet i småsjapper over hele planeten og bragt uppigards, til Jazid Club og Garborgs plass.

Torsdag 14. juni 2018 er parketten polert for ny Oversettbar på Hovedbiblioteket med fokus på ferskt oversatt litteratur fra Argentina. Kent Horne spiller fra sine argentinske platefunn mellom slagene. Her forteller han om den evigvarende jakten etter godbitene.
Tekst: Kent Erlend Horne / Foto: Mia Skagestad, 23. juli 2015; Kent Horne på Belza Records i San Sebastian

«I Brasil jubler man samba, i Argentina gråter man tango.»

En slik forenklet spissformulering kunne umulig være særlig dekkende for de to nabolandenes dansetradisjoner med sine jungler av overlappende musikalske retninger. Såpass forsto jeg, en nokså blåøyd, blåøret, ung mann, der jeg snublet rundt mellom tre og fire fjerdedelstakt, omgitt av røyken fra røkelsen og sigarettene til Jean Paul Cuesta-Vayon, bedre kjent som J.P., i den trange kjellersjappa i Berwick Street i London sentrum.

Jeg var på pilgrimsferd til en av platesnurrernes gjeveste gytesteder før tetid en lørdag midt på 90-tallet for å finne ny og uhørt musikk fra hele verden. Jeg hadde dratt til hjertet av metropolen, eller til seters, som Asbjørnsen & Moe ville sagt, for å fôre platebagen fet med brennferske, eksotiske lyder og tøffe beats myntet på fotarbeidet hjemme på Jazid Club. Mellom fruktbodene og sexbutikkene i den beryktede, loslitte gatestubben i Soho hadde jeg funnet hullet i veggen som førte meg ned trappene til de synkoperte rytmene på Vinyl Junkies Records.

Vinyl Junkies’ Jean Paul Cuesta-Vayon (t.v.) med Toru (t.h.). Foto: Spencer Murphy, 2007.

LONDON, CA. 1996

Ved siden av Sounds of the Universe, Black Market og Honest Jon’s Records skulle Vinyl Junkies være stedet å gå for å finne vindskeiv, rytmebasert, sjelfull dunk-dunkmusikk fra klodens utkanter. Perfekt for fredagsfreakerne på hjemklubben, tenkte jeg – de ville helst la seg overraske, slippe å forutse hva som kom opp som neste låt fra dj-boothen, og ville mer enn gjerne riste seg fri fra «hvite manns rytme», summetonen som sakte og umerkelig bedøvet byens stakkars sjeler i de kommersielle radiokanalene gjennom ukedagene.

PRIMAVERA

På jomfruturen til London, den som skulle gi mine første oppdagelser av musikken fra Argentina og omegn, ble jeg kjent med Astor Piazzolla, et navn jeg til da bare hadde registrert som en parantes bak Grace Jones’ reggaefiserte versjon av «Libertango» på «Nightclubbing» (1981). Plutselig hadde jeg et «hemmelig våpen» som kunne slippes forsiktig inn i housemusikken, implodere og utfordre spillereglene på dansegulvet når jeg kom hjem til Oslo, ikke ulikt lissepasningene Gotan Project ga elektronikascenen noen år senere.

Her er «Primavera», opprinnelig fra Piazzollas «Concierto para quinteto» (1971), men i denne sammenheng bedre egnet i hurtigtempoversjonen på samleren «Las cuatro estaciones porteñas»:

Gjennom dørsprekken til en sjappe lenger ned i gata ble jeg lokket inn av noe hissig, trompetdreven stakatto jeg mente å dra kjensel på, en uvanlig blanding av ska og latinorock. Det skulle vise seg å være Los Fabulosos Cadillacs, et slags The Clash på spansk som må være et av tidenes mest innflytelsesrike rockeband i den latinske verden. På tur til Santiago de Chile over tyve år senere, på en utendørs bakgårdsfest for unge universitetsstudenter som jeg tilfeldigvis ramlet inn på med mitt reisefølge, spilte dj’en «Revolution Rock» fra gruppas tredjealbum «El Ritmo Mundial» (1988) til ellevill allsang. Jeg kom plutselig ihug en av låtene min bror hadde spilt for meg da han kom hjem fra Mexico noen måneder tidligere, og forsto at De Fabelaktige Cadillacene lenge hadde vært genierklært allemannseie i denne delen av verden; «El Genio del Dub»:

REVOLUSJONÆR ROCK

Dette førte med seg en halvtime med analyser og anbefalinger, lytteprøver og vinylmedisinering fra den svartkledde hifi-terapeuten bak disken. Han var fascinert av den sinte 80-tallspunken fra Buenos Aires, band med megetsigende navn som Los Violadores (som kan oversettes med noe sånt som «Overtrederne»), Los Laxantes («Avføringsmidlene», om du vil) og Los Testículos («Testiklene»). Hos disse ble den britiske punkens anti-autoritetsetos benyttet som reaksjon på militærstyrets brutalitet i hjemlandet. Men her ble det også avreagert med new wave fra band som Sumo, Virus og Charly Garcías synthpopklassiker «Clics Moderno» (1983); «No Soy Un Extraño»:

Visesangeren og låtskriveren Victor Jara dukket opp i en bisetning, den politiske aktivisten som ble torturert og drept under diktator Augusto Pinochet i Chile, og som ble en hovedsetning for sympatisører og protestvisesangere verden over. Det slo meg med ett hvordan alle disse tilsynelatende forskjellige musikalske uttrykkene likevel lot til å ha en felles hensikt og… vibe jeg til da ikke hadde klart å sette fingeren på hva besto i eller kom fra.

Det kan ha vært det tydelige sosiale engasjementet, behovet for å lindre og ta til motmæle, som ga de forskjellige artistene noe av den samme energien og utstrålingen. Mot korrupsjonen, mot militærmakt innenfra eller utenfra, mot de store forskjellene mellom by og land. For fellesskapet, kampviljen, håpet, fremtiden. I ett tilfelle kunne musikken oppleves som «brutalt sinne» eller et eneste stort, tungt, hjerteskjærende sukk. I det neste, som voldsomme gledesutbrudd eller små, søte kjærtegn. Hese, mjuke stemmer som trøstet eller flørtet av seg kattemyke vokale kyss og kjærlighetserklæringer. Alt sammen forekom meg å være en slags oppstand mot samfunnsproblemene eller balsam for den avmaktsfølelsen jeg selv var skånet for der jeg kom fra.

Det er mulig jeg i min nyforelskelse leste overdrevent mye mening inn i det jeg hørte, (¡Jeg snakket jo ikke engang spansk!), men da jeg kom hjem kjentes all musikk annerledes ut. Å danse ble nesten som en slags konfronterende handling, som om jeg med hele kroppen manet til kamp mot all verdens urettferdighet, eller bare fikk tatt et lite personlig oppgjør med eget hverdagstrøbbel.

FRIHETSJAZZ

Selv om jeg ikke forsto alle ordene som ble sunget var det noe med språket, eller kanskje også måten det ble aksentuert på, som forsterket opplevelsen av at noe sto på spill. Men oftest lokket det instrumentale fram fyrrig fot, kniks i knærne, dans, hulk og glede helt på egen hånd, som fra fingrene til jazzbassisten, cellisten, pianisten og arrangøren Jorge López Ruiz på albumet «De Las Colonias Del Río De La Plata»:

Den argentinske musikken var kontrastfylt og endte ofte opp med et dramatisk skjær over seg. Den føltes intim, relevant og livsviktig på en gang. Intrikate melodier og hissige gitarløp parret med saktmodige vokaler fulle av melankoli, ettertanke og håp. Rappe rytmer og rabulistiske frontfigurer med mollstemte eller rent ut tragiske budskap. Den sør-amerikanske musikken ristet liv i min sosiale bevissthet og minnet meg om hvor frigjørende dansen kunne være – også i medgangstider. Om den kunne kjennes såpass sterk for privilegerte meg og gjøre en forskjell i det bedagelige Norge, hvor sterk måtte ikke effekten være for dem den først var tiltenkt da den ble laget?

Tross sine stereotypiske overskrifter om Sør-Amerikas store eksportartikler for dans og drama, tentakkel og spetakkel, i sambaen og tangoen, bossaen og cumbiaen, ga hurtigkurset i London for godt over tyve år siden likevel en antydning om hvilke «stemninger» og «energier» jeg kunne vente meg å finne på platene som ennå ikke var oppdaget – eller laget.

Og jeg hadde allerede lært meg hvor jeg skulle lete. Det var blant de mange små, uavhengige aktørene som våket over det gull og gem som ellers druknet i den kommersielle musikkindustrien myntet på massene. Slik det antagelig bestandig har vært og fortsatt er. Det er nerdene og ildsjelene som bærer detaljene og særegenhetene i kulturarven videre, også den argentinske; nisjeplatesjapper overalt i verden, små plateselskap og unge elektronikaprodusenter fra Buenos Aires og andre deler av Argentina som henter inspirasjon fra landets kulturhistorie og løfter den fram i ny bekledning. Instrumentmakeren og eletronikaprodusenten Barrio Lindo lager sine egne fløyter, harper eller strengeinstrumenter og bruker samples av stammemusikk og elektroniske virkemidler ihop med den tradisjonelle instrumenteringen for å skape en uvanlig blanding av ambient samtidsmusikk og urlyd. Fra albumet «Menoko» fra 2014:

SMÅ ENKLAVER

Forsøk å innynde deg overfor Luis Belza og få tilgang til bakrommet i platebutikken hans i San Sebastian, så forstår du hva jeg mener. Eller utfordre deg selv med en enda tøffere oppgave; bli funnet verdig en invitasjon opp i studioet over Sound Club Vinyl Store i Lisboa der Alexandre Barbosa gjemmer og (motvillig) selger de virkelige godbitene, originaler han har samlet i 2 eller 3 eller flere eksemplarer på sine reiser rundt i tidligere portugisiske kolonier på hver side av Atlanteren. Husk nistepakke og trinn lommebok!

Kenji, mannen bak Jaro Records i Shibuya, Tokyo, vil trolig neppe stille seg på bakbena om du ber om et par tips om musikk fra andre siden av planeten, men du kan også gjøre det enda enklere; ta turen til England, Tyskland eller Nederland, ikke-latinske land som av ulike grunner bærer spesielle bånd til Argentina. Trål for eksempel de trange reolene på Minigroove i St. Pauli om du vil finne plater du ikke finner på nett. Eller oppsøk Alex Figueira hos Barracão Sound i Amsterdam eller Oye Records i Prenzlauer Berg, begge gode på musikk fra Venezuela og dalstroka innafor.

Eller, om du tør, stikk storetåen forsiktig inn døren hos Franz & Josef lenger ned i Kastanienallee i Berlin. Dette kan være en risikosport og en selsom opplevelse for mange, men om du vet hva du er ute etter, ser forbi den beryktede innehaveren Uwes bryske, mistroiske velkomstblikk og får ham på gli har du utvidet horisonten helt ned til Isla Grande de Tierra del Fuego før du vet det spanske ordet av det. Tar du en portabel platespiller med til Seriosha’s platebutikk i Havana de Cuba har du snart, etter en grundig platerens, en neve revolusjonær plast fra den latinske verden verdt mer enn de pesos du kan bære. Argentinske skatter har funnet veien til de fjerneste kroker. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som venter i småsjappene i Buenos Aires. Mer av denne slags, får vi håpe; José Larraldes «Quimey Neuquén», her i editert Be Svendsenversjon:

OVERSETTBAR

Da Deichman ba om musikk til sin Argentinautgave av Oversettbar våren 2018, serien med opplesninger av nylig oversatt litteratur fra ulike verdenshjørner, blusset den gamle forelskelsen opp igjen med en sentimental bølge av takknemlige minner fra barndommen. Jeg lukket øynene og hørte Inger Lise Rypdal synge «Gråt ikke mer Argentina» fra musikalen Evita, nyhetssendingene fra Falklandskrigen fór forbi i revy, og kanskje sterkest; jeg så den lyseblå-og-hvitstripede Mario Kempes løpe rundt blant dorullene som var blitt kastet på banen under VM-finalen i fotball, 1978, og gjenopplevde den berusende følelsen av 2-1-scoringen da underdog’en fra Sør-Amerika var i ferd med å utmanøvrere «totalfotballen» fra Nederland i ekstraomgangene.

Jeg skjønte at landet hadde vært for lenge borte fra min musikalske bevissthet og kastet meg over internettet for å finne ut hva de hadde drevet med på den amerikanske sørtuppen den siste tiden.

Av frykt for å gå glipp av elementære fortellinger om argentinske musikktradisjoner tok jeg kontakt med Alexandra Archetti Stølen i Oslo World som har både profesjonelt håndlag og personlige blodsbånd til Argentina, og med argentineren Juan Agustin D’Amico, et vandrende leksikon over landets rockehistorie, og som har bosatt seg i en husbåt i Oslofjorden der den flyter over av gamle og nye lyder fra Ushuaia i sør til Salta i nord.

Hos disse to fikk jeg grunnopplæring i tradisjonsbærere som Mercedes og Julio Sosa, Anibal Troilo og uruguayeren Alfredo Zitarrosa, og stiftet for første gang bekjentskap med selvfølgeligheter som Adriana Varela, Chango Spasiuk, Peteco Carbajal og bohemen Roberto Goyeneche. Vi nynnet oss innom klassikere med Carlos Gardel, Atahualpa Yupanqui, Duo Coplanacu og Raly Barrionuevo, og digget gammelrockere som Pappo, Los Abuelos De La Nada og Miguel Abuelo, og ikke minst Luis Alberto Spinettas albumklassiker «Artaud» (1973) med Pescado Rabioso:

… og poget lett til nyrockere som Fantasmagoria, Jean Juarez og La Patrulla Espacial; «El Perfume»:

Underveis i leksjonene dro jeg kjensel på sanger jeg hadde hørt på Bandcamp i nyere drakt de siste årene.
Det har kommet en del interessante utfall av nostalgi og nysgjerrighet til fortiden fra argentinske artister i løpet av den digitale tidsalderen. Produsenter som blander bruken av tradisjonelle instrumenter og sjangre med en mer globalisert, elektronisk klubbtradisjon. Barrio Lindo, Barda, Miss Bolivia og Las Yegros er alle gode eksempler på artister som retolker lokale riter. Eller om du vil, «gråter og jubler» det Sør-Amerikanske på en ny måte og gir det gjenklang langt utenfor latinomusikkens kultursfære.

En fusjon av elektronika og cumbia, som hos Chancha Via Circuito, her med «Vaina»:

I mash ups, som hos Barda og hennes «Núcleo», her spleiset med Roquefellers «Turán»:

…eller som med Bardas editeringer og hennes beatbelagte versjon av Alejandro Camaras «Tres Bailecitos», som er å finne på følgende Bandcampside:

https://shikashika.bandcamp.com/track/alejandro-camara-tres-bailecitos-barda-edit

Argentina har ikke sluttet å foredle sine musikktradisjoner. De unge henter inspirasjon hos generasjonene før, men vil gjøre det med nye redskaper og på sin måte. Med en slik inspirert og nysgjerrig holdning til fortiden kan du være sikker på at mye av det beste ligger foran oss. Her er all grunn til å fortsette å rote rundt i reolene.

 

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.