Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 27. juni 2018

Label brekker ned albumet «All City» – låt for låt

Vi har har snakket med Label om om hvordan de jobbet med den nye plata «All City». Label gir også inngående detaljer om låtene på plata - en del fun facts for både for Label-fans og generelt musikknerder her!
Av: Victor Josefsen

Hvordan har dere jobbet med albumet «All City»?

Vi var godt i gang med låtskrivingen allerede da vi ga ut debutalbumet vårt «Oslo So Slow». Øyvind og Magnus, som begge synger og spiller gitar, jobber alltid med nye låter, og det kan virke som det til tider bare renner ut.

Dag: Ofte har Magnus eller Øyvind med seg grunnmuren til en ny låt som så videreutvikles på øvingslokale. Når den begynner å få en form og ha noe interessant så spiller vi inn ulike demoer av den. Med så mange låter klare før innspilling var vi på jakt etter de som har en nerve, en følelse, en motstand som gjør akkurat den låta interessant. Noe som gjør at man ønsker å utforske videre og finne essensen av hva som gjør låta til noe mer. Så det var mye prøving før vi landet på de 10 låtene som nå er på «All City». Vi får gi ut verdens største boks med uutgitte greier om 20 år, haha.

Øyvind: Vi spilte inn debutalbumet «Oslo So Slow» sammen med Anders Møller i det legendariske studioet Crystal Canyon hvor vi spilte inn alt på gode gamle måten på analoge bånd. Anders produserte den gangen hele albumet sammen med Trond Mjøen (Haraball, Euroboys osv.).

Når vi skulle starte innspillingen av «All City» var Anders opptatt med innspilling og turnering sammen med Torgeir Waldemar, så vi endte opp med å gjøre hele  albumet sammen med Trond Mjøen bak spakene sommeren 2017. Trond er en utrolig dyktig og lun fyr å jobbe med, og han kommer alltid med masse gode forslag i studio. Hva om vi skrur litt på den Ampeg V5´en her? Eller starter med et trommebrekk der? Han tok med seg mye erfaring fra tiden sin i Euroboys og innspilling av alt fra Jim Stärk, til Elvira Nikolaisen og Haust. Han er jo også en kick ass rå fyr på gitar, som man blant annet hører rett før refrenget på «Baby Don´t Lose Your Temper».

Vi mastret hele albumet hos JJ og April Golden i Ventura California. De jobber med folk som Jonathan Wilson, Devendra Banhart, Dawes og Sharon Jones & The Dapkings og skrur akkurat den deilige lyden av solbris vi er så glad i.

 

Kan dere fortelle litt om låtene på «All City»?

 

Fay Wray’s Grave

Daniel: Vi snakket lenge om å åpne albumet «All City» med et nikk til en av de store inspirasjonskildene vi hadde underveis mens vi jobbet med det. Merkelig nok er ikke det bandet nevnt et eneste sted i noen av alle de rause omtalene vi har fått for plata. Go figure :-).

Magnus: I første vers på denne åpningslåten finnes tekstlinjen «the world just turns without me, so I get on a plane». Dette setter på sett og vis rammene for albumet. Det starter med at man setter seg på flyet i denne første låten, og på reise til eller mellom solfylte byer får tankene svinge mellom eksistensielle spørsmål, bagatellmessig irritasjon og sommerlig forelskelse, til man i siste låten igjen setter seg på et fly.

I «Fay Wray’s Grave» reiser man fra oppbrudd med arbeidsliv i Norge til målløs kjøring rundt i L.A. Jeg-personen i denne låta endte opp som First Price-utgaven av Holden Caulfield med en oppførsel og tankegang litt på grensa til galskap. Filmen han har sett flest ganger er «Rocky Horror Picture Show», og selv om Fay Wray ikke er med i den blir hun nevnt i filmens åpningslåt. Det er derfor han ender opp ved graven hennes for å ta sitt standpunkt om hva han skal gjøre med livet sitt. Han blaster David Lindleys «Rag Bag» høyt i bilen. Blir skuffet om ikke kjennere hører både Stones og Guns n’ Roses her.

Øyvind: Vi forsøkte mye forskjellig når vi skulle sette gitarlyd på denne. Tanken var egentlig å bruke en Fender Brownface amp vi hadde lånt for å få en fin tremolo-sound, men etter mye frem og tilbake og via flere tremolo-pedaler (bl.a. en nydelig Diamond TRM-1) valgte vi å spille gjennom Boss sin TR-2.
Til gitaren, som blant annet spiller skala-aktige fills i refrenget, brukte vi space-echo. Det krevde litt mekking, og reparasjon av bånd, men lyden av space-echo er så forbanna fint og ga oss akkurat det vi var på jakt etter.

Vi fikk med oss plateselskapsdirektøren vår Alexander Lindbäck til å legge masse deilig perkusjon med congas, Guero og shakers på denne og flere andre låter. Vi er så heldige å ha med oss Alexander Lindbäck når vi spiller konserter, og han MÅ jo være bransjens mest hardtarbeidene trommeslager, gitarist, plateselskapsdirektør, promobyrå og musikkevangelist som vi har her i landet. Nydelig type!

 

Summer Went Wrong

Magnus: Det var en låt vi trodde var ferdig skrevet til vi begynte å spille den inn i studio. Vi trodde vi hadde en ferdig mix helt til Dag sa at vi måtte ha et gitarhook. Så Øyvind tok med seg gitaren til sommerhuset fredag ettermiddag, og da helgen var over hadde vi en demo med de raske twin-gitarene som har satt spissen på låta.

Dag: Einar Fadnes (fra Jim Stärk) har vært fast live-medlem i Label etter at han la piano på debutalbumet «Oslo So Slow», og synger her noen silkemyke harmonier som bare han gjør det. Når vi i tillegg la på vokalharmonier fra Magnus og Øyvind sammen med Einar så lukter det solbrisen sommerstemning herfra til Ventura Highway.
Det rolige mellompartiet hadde vi til slutt fem forskjellige mixer av, med forskjellige instrumenter i mixen. Vi endte opp med den mest nedstrippede varianten der kassegitarer, tverrfløyte og forsterkerfeedback er fjernet, og det er kun en god gammaldags Mellotron M400 som er igjen. Det ga oss en «beatlesque» feel som aldri er feil.

Øyvind: Bakgrunnen for teksten er Magnus’ tur til Stockholm for noen år siden. På Arlanda blir han møtt av en gjeng med ABBA-lookalikes og blir lokket med på fest. Planen var å møte en venn og hjelpe ham med å pusse opp båten, men uken tok en helt annen vending på godt og vondt.

 

It’s All Right

Daniel: Går det an å synge om døden og kamuflere det som en sørgelig kjærlighetssang? Vi tror det. Låta ble til en forandring skrevet på Wurlitzer-pianoet til Magnus, og det tilførte noe nytt inn i Label at den ikke var skrevet på gitar. Husker det var sjukt varmt i studio selv om det var langt på natt når Øyvind plutselig fikk det for seg at han skulle legge noen Doo-wop-aktige koringer på versene. Vi var vel ikke helt enige i at det var noen god idé. Men når han hadde lagt det var det full jubel og ingen vei tilbake. Det låter fantastisk.
Multiinstrumentalist, og verdens triveligste fyr, Bendik Brænne brukte omtrent ett take på hvert sax-spor. Saklig å legge den saxsoloen inni der på første taket når han ikke hadde hørt hverken låta eller partiet før. Rå type!

Magnus: Det er så mange som har sin egen signatur på vokalharmonier, men hvis man klarer å vri til den trestemte koringa slik at man må legge til noen b-er, #-er og maj-er har man tatt et steg i riktig retning.
Vokalharmoniene på siste refreng er vi sjukt fornøyde med. Aner ikke hva det minner om. Bowie? CSNY? Beach Boys?

 

Baby Don’t Lose Your Temper

Daniel: En av de aller første låtene vi spilte inn til dette albumet, og den som ble første singelen. Den ble playlistet på masse radiokanaler og ble spilt fra juni til september på NRK P13. Det var et deilig kick å høre seg selv på radioen hele tiden mens vi jobbet videre og spilte inn resten av albumet. Det ga oss en ro og tro på at vi var inne på et veldig godt spor.

Øyvind: Teksten er en slags enveis dialog som ble overhørt på bar på Grünerløkka en ganske tidlig ettermiddag. Hun litt i overkant brisen ung dame som forsøker å sjekke opp en relativt kjent Oslo mann. Til tross for gjentatte avvisninger ble hun bare mer og mer sikker i sin sak, og ender opp med å fortelle hvordan det fremtidige forholdet deres kommer til å bli. Og at selv om hun muligens er litt pussa akkurat nå, så er hun ganske streit i ukedagene så det ikke er noe å bekymre seg for. Men det trodde hverken han eller Magnus noe på. En bisarr og herlig opplevelse fra verdens beste by.

 

Slowly

Magnus: En annerledes type Label-låt som bygger og bygger og bygger seg opp uten å noen gang å ta av. Her har vi åpenbare referanser til Stones i sin tyngste rusperiode. Akkurat som vi liker det. Teksten handler om å møte noen, bli hodestups forelsket, men så sakte innse at hun er mer keen på nattliv enn dagjobb og familie. I låta blir historien fortalt vers for vers av de to i forholdet, hvor avstanden mellom versjonene så vel som paret blir litt større for hvert vers. Når vi jobbet med låta var vi alle enige om at Kristine Marie Aasvang fra The Secret Sound of Dreamwalkers ville være helt perfekt til å gjøre «rollen» som den kule, men akk så uendelig mindre interesserte kjæresten. Som hun synger med største selvfølgelighet: «you see a future, I see others…». Og som om ikke historien er vond nok, så synger hun så bra at du får lyst til å daue. Hør på de refrengene! Spellemannspris-grossist Bendik Brænne la lag på lag med luftig saxpust i bunn og løfter låta akkurat der han skal. Låter helt nydelig spør du oss.

Dag: Dette var låta hvor vi ikke nødvendigvis var så ivrige med å tilfredsstille appetitten på refreng, men heller la låta flyte litt fritt.

 

Look Out And Hurry Up

Magnus: Fra en venn til en annen. Intet mindre, intet mer. Drives fremover av et slags The Who-riff og toppes med klassisk lag på lag harmonier i refrenget. Låta bygger seg sakte, men sikkert frem til fullstendig utblåsning når Bendik spiller noe Coltranesk faenskap på saxofonen helt på slutten av låta. Akkurat den avslutningen er bassisten vår Dag sitt favorittøyeblikk på hele albumet «All City». Er det noen som hører rytmen fra «Satellite of Love»-outroen? Gitarfillsa har litt twin-solo-«Ramblin’ Man» over seg, og siste gitarsolo har noe herlig guilty-pleasure-«Hotel-California» uten at det var planlagt, men det låter finfint.

 

Breakfast in Pasadena

Magnus: Boy goes on vacation. Boy meets girl. Girl is into Van Halen and late night skinny dipping. Girl is also deep into scientology. Boy gets breakfast with a leader at the Church of Scientology of Pasadena. True story.

På «All City «har vi spilt noen av gitarene i open G-tuning for å prøve å få den gode klangen i gitarene. Blant annet på denne låta. I utgangspunktet en litt begrensende måte å lage musikk på ettersom repertoaret er mindre med en helt ny tuning, men etter å ha prøvd hardt å etterlikne Keith Richards har det åpnet seg noen låter.

 

Ain’t No Sunny Morning

En solbrisen vestkyst-hyllest med både Magnus, Einar og Øyvind på vokalharmonier. Einar la de gromme orgelpartiene med en klassisk teak-Yamaha YC-30. Gitarintroen er inspirert av «I’ve Got a Feeling» med The Beatles, og hadde Levon Helm hørt trommebrekket før refrenget så hadde han kosa seg.

 

Feel My Heat

GItartemaet dukket opp da Magnus satt på Jernbanetorget og ventet på T-banen en sommerdag. Dette er en låt det alltid har vært gøy å spille på øvingslokale og som lynraskt ble lagt ned på tape. Det var Trond Mjøen som la Elton John-pianoet i mellompartiet. «Yellow Brick Road» anyone?

Dag: Morsom historie fra innspillingen. Vi møttes i studio en dag helt som vanlig, men det var noe som var uvanlig. Og det var at Magnus hadde en svær brannalarm-bjelle under armen. Sånne som bråker som faen når brannalarmen går i store bygårder. Han så dumt på oss og sa, «jeg skal legge perk på «Feel My Heat», da lo vi godt. Låta passer godt til P3-Rubens omtale av «Oslo So Slow»: «Suse nedover asfalt på smeltepunktet, med hodet ut av vinduet og bekymringene liggende hjemme. Frihetsrocken lever!».

 

Day Flight

Magnus: Egentlig inspirert av et merkelig syn fra morgenflyet til Paris. Du ser et ektepar i sommerklær og fruen har stor hatt. På det lange gummirullebåndet ligger dama flatt med en arm i været slik at mannen skal dra henne med seg. Det ligger et snev av vold i sånne syn. I «Day Flight» er vi foran gardina på en flyvning til Los Angeles. Det konsumeres heller Vodka Tonic enn å måtte forholde seg til personen ved siden av. Ved første øyekast ett av de stiligste parene i loungen, og etter elleve timer i lufta har glansbildet slått sprekker.

We’re going down gjentas til det uendelige helt til flyet smeller ned i betongen. Om det er et smell som i «endelig fremme», eller om det faktisk er så brutalt at mannskap og besetning aldri ser morgendagen blir ikke avslørt før etter at låta har fadet helt ut. Det blir stille. Helt til du hører stiften innerst på platespilleren forteller deg at du må snu plata og sette den på igjen fra start.

 

Label har releasekonsert torsdag 28/6 på Cafe Mono. Support: Big Chief vs Harvey Steel. Dj-Set etter konsertene: Brenneriveien Lystbåtforening.

 

Mer Label

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter