Intervju med I’m Kingfisher – en svensk hemmelighet

En fredag ettermiddag: kalenderen viser tidlig vår, men i lufta henger det igjen kjølige tråder av vinter. Skyer truer med å velte inn over byen, et skarpt lys stikker gjennom gråtonene, det er urolige tider på Oslo-himmelen. Men i øregangene ligger en gitar og flyter, fyller hode og kropp med ro, men samtidig en lengsel etter noe ubestemmelig, noe kroppen kun kjenner igjen som en stemning.

Tekst: Bent Inge Hvitstein / Foto øverst: Peter Eriksson

Dette var mitt første møte med svenske Thomas Denver Jonsson, stemmen og lydene bak I’m Kingfisher. Can’t wait for the future synger han på sin seneste plate Transit. Og det kan skimtes noe sårt bak ordene, som om nåtiden ikke er et godt nok sted å være. For alle oss andre er det derimot anbefalt å stoppe opp litt i nåtiden, og gjøre oss kjent med resten av denne plata. Fremtiden kommer uansett mens vi venter.

Jonsson er en godt bevart hemmelighet for et større norsk publikum, men med dette albumet er det på tide at han får litt oppmerksomhet også i nabolandet. Transit er album nummer seks i rekken, og selv beskriver han det som sitt beste hittil. De tre første ble gitt ut under eget navn, før han tok sitt nye artistnavn til utgivelsen av Arctic i 2010. De tre siste skivene er løst sammenkoblet, og Jonsson hadde opprinnelig tenkt å bruke I’m Kingfisher kun til disse tre skivene, men nå har han bestemt seg for å beholde navnet videre.

– Jeg hadde vurdert å bytte artistnavn ganske lenge, og visste at det fjerde albumet kunne være en god anledning. Jeg ble signet på en større label og hadde laget en temaskive om polarekspedisjoner, som var betydelig råere og indie-bluesete enn det jeg hadde gjort tidligere, så timingen virket rett. Jeg ville også ha et tydeligere bandnavn, ironisk nok samtidig som jeg avsluttet samarbeidet med det som til da var bandet mitt, for å kun gjøre solospillinger. Jeg postet noen demoer som Deer Theatre, og tenkte at det skulle bli navnet, men så snublet jeg over diktet «The Kingfisher» av William Henry Davies. De følgende linjene ble avgjørende for navnet:

Nay, lovely Bird, thou art not vain;
Thou hast no proud, ambitious mind;
I also love a quiet place
That’s green, away from all mankind;

Om bakgrunnen for albumtittelen Transit, sier Jonsson:

– Arbeidstittelen var først Adaptation; et bilde på hvordan alt til slutt begynner å tilpasse seg sine omgivelser. Siden gled det over til Transition, der alt er i endring, men det landet til slutt på Transit. Det eksisterer bevegelse, som gjør at vi hele tiden flyter rundt i kaoset; iblant finner vi faste holdepunkter, men oftest ikke.

I’m Kingfisher – «Sarajevo»

Gjenkjennelig, men fremmed. Damien Jurado er en av flere artister det er naturlig å assosiere ham med. De to har også turnert sammen to ganger tidligere, og til høsten skal de igjen opptre på samme scene. Samtidig er det noe Bon Iversk over arrangementer og stemning, og måten Jonsson tidvis hamrer løs på forsvarsløse strenger på noen låter, samtidig som de blir behandlet som hans skjøreste eiendeler i neste øyeblikk. Likevel, selv om soundet ikke er fremmed, er det en egenart ved musikken som gjør det vanskelig å finne flere konkrete sammenlikninger. Og det er en god ting. Når han selv skal beskrive hvor inspirasjonen kommer fra, kan det synes som om livet og omgivelsene er vesentlig.

– Det er vanskelig å si, men jeg pleier å beskrive låtskriverprosessen som å skjele med tanken. Det handler om å bli trigget av noe og siden se veien ut i lyset. Det har ofte dukket opp melodier og tekster når jeg har vært langt fra skrivebordet, når jeg kjenner en slags gnagende rastløshet, og jeg har ofte satt meg ned og skrevet låter når jeg egentlig burde ha gjort noe viktigere. Så det har blitt mye gitarspilling, og det er jo vittig at det som var en flukt for å døyve angsten av for eksempel å mislykkes med jobbsøking på begynnelsen av 2000-tallet, faktisk ble en jobb til slutt.

Varierte impulser. Gitarspillingen hans er en sentral del av musikken, og han kan fortelle at han er svak for gamle blues- og folkteknikker, med mye slag og bøyinger, noe som er svært hørbart i hans egne låter. Men han lar seg også inspirere musikalsk av andre og svært ulike stilarter.

– Postrock og slowcore. Jeg er også svak for låter uten refreng, M. Ward, The National, Fats Domino, og Jerry Lee Lewis’ countrykarriere.

Tekstene stiller spørsmål. Fra første stund kan det leses ut en undring over verden, og artistens eget selv. Jonsson kan fortelle at de handler mye om hvordan ting endres over tid, gjerne sakte og umerkelig fra dag til dag, som små vaner og hendelser i dagliglivet.

– Hver dag kjennes lik, men helt plutselig elsker man kaffe liksom. Transit er altså en skive om tid, som også har fått forme seg i hodet gjennom en lengre periode. «The Sinking Ship» er skrevet i 2008, «Silent Spring» og «The Oaks Rule» fra året etter. Siden har de andre låtene dukket opp årlig frem til 2016, da vi begynte innspillingen.

Det er som nevnt innledningsvis også en løs kobling mellom de tre seneste skivene.

– Arctic fra 2010 er et slags temaalbum om tidlige ekspedisjoner til Nordpolen. Jeg hadde en tanke om at den skulle handle om å ta et første steg mot å bevege seg ut av den trygge sonen og inn i det ukjente. Avian fra 2014 skulle handle om deretter å bevege seg opp og frem. Transit handler vel altså mer om å befinne seg i en mer statisk bevegelse over tid.

I’m Kingfisher.Foto: Helena Arlock.

En musikkarbeider. Han hevder selv at han ikke er et utpreget musikalsk talent, men at han har en god evne til å kjenne når han har tatt en idé så langt han kan. Samtidig har han lært seg til å godta at det kan ta tid å utvikle låtene. Eksperimenteringen har også med tiden gitt ham større musikalsk selvtillit, og Jonsson er en artist som stortrives på scenen.

– Det har slått ut tidligere bremseklosser som mannlige normer og selvhevdelse. Og jeg tror det er derfor det bare føles mer og mer fantastisk å få opptre foran et publikum. Noe som alltid har savnet et motstykke i livet mitt, og jeg elsker det kaoset som oppstår i øyeblikket. Det er bare å takke for at det finnes arrangører og publikum som fortsatt gjør dette mulig for meg.

Ingen studiomann. Etter seks album og tre EP-er under eget navn, i tillegg til tre utgivelser med folktronika-duoen A Perfect Friend og to minialbum med sideprosjektet Topeka Twins, liker han fortsatt ikke å høre sin egen stemme på tape. Arbeidet i studio er også noe han synes er utfordrende.

– Å lage album synes jeg blir vanskeligere og vanskeligere, selv om jeg har funnet rutiner som virkelig får meg til å trives i studio. Men jeg synes denne skiva er min absolutt beste hittil. Jeg liker resultatet og hvordan den ble til, og de jeg jobbet med, men jeg skal være ærlig og si at prestasjonsangsten kan være bedøvende. Men det er kanskje noe man må ta med i beregningen.

Flere hjelpende hender. Innimellom gitarplukkingen dukker det stadig opp korte pianotriller, signert Martin Hederos (The Soundtrack of Our Lives). Stemningsskapende og vakkert, der de av og til bryter med den tidvis kontante hardheten i gitarspillingen. Jonsson har også fått god hjelp fra flere.

– Jeg står for gitaren og sangen, som jeg også gjør live, og denne gangen spilte vi inn alt dette på en gang. Mye av arrangementene står Carl Edlom for. Han har spilt inn alle soloskivene mine, og vi har jobbet sammen i mer enn 16 år. Denne gangen er skiva veldig avskallet, men det gjorde påleggingen av de ekstra instrumentene enda viktigere. Jeg har også hatt god hjelp fra Christian Kjellvander, cellisten Helena Arlock (Me and My Army) og sangerinnen Irya Gmeyner.

Konsertsommer. Nylig spilte Jonsson på festivalen Stockholm Americana, der blant andre Jason Isbell, John Moreland, Colter Wall og The Handsome Family også spilte. I løpet av sommeren blir det flere konserter i hjemlandet, før publikum i Finland og England kan oppleve I’m Kingfisher live. Til høsten skal han som nevnt igjen holde noen konserter med Damien Jurado i Sverige. Sistnevnte kommer forøvrig til Kulturkirken Jakob tirsdag 4. september, dog uten Jonsson i gitarkofferten. Forhåpentligvis finner I’m Kingfisher også veien til en norsk scene snart, men kanskje han innen den tid allerede har rukket å gi ut enda flere låter?

– Vet du, først og fremst har jeg lyst til å gå i studio igjen. Jeg vet at det motsier det jeg tidligere sa om at jeg ikke trives så godt med å spille inn skivene, men jeg har nye låter og idéer, og lengter etter å sette i gang med det i løpet av året.

Enn så lenge får vi nordmenn hygge oss med en av årets sterkeste utgivelser kun via lyd, men I’m Kingfisher bør fra nå av bli en naturlig del av ditt musikalske vokabular.

I´m Kingfishers «The Best Forgettable Act» er med i ferske spor uke 24/2018

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog