Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Headline 20. juli 2018

1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen!

80-tallet er i ferd med å ebbe ut, men tiåret har fortsatt mange perler å by. Indie har for lengst blitt allemannseie og det er ikke lenger behov for å slåss for at det er egen sjanger (i dag er det langt verre). Flere av mine helter er oppløst eller har lagt opp, men dette er også året jeg oppdager nye uttrykk og dupper så vidt tåen i folkrock og alvorlige damer med gitar. Enhver vil hevde at ens ungdoms tiår var det beste, men når en ser på listen under her vil jeg hardnakket påstå at 80-tallet var en dritsterk periode for alternativ rock- og popmusikk.

 

R.E.MGreen. R.E.M tok steget over i de store guttas leir og signerte med Warner Bros., men de ble ikke helt mainstream av den grunn, ikke enda. «Pop Song 89» og «Stand» viser at de kan lage streite poplåter, men det er på nydelige «World Leader Pretend», steintøffe «Orange Crush», jagende «Turn You Inside-Out», og krafttunge «I Remember California» de virkelig viser styrke. Gitarist Peter Buck hadde begynt å lefle med mandolin, og selv om det ble fine sanger av det, fikk jeg nok for resten av livet av den klimpringen etter overforbruket på Out of Time (1991). Green er allikevel på topp fem lista blant gruppas album.
The SmithsRank. The Smiths hadde offisielt lagt opp når dette livealbumet kom ut, men Smiths fans over hele kloden jublet høyt over de siste krampetrekningene, og det var en nydelig påminnelse om at et av verdens beste band fortsatt var verdens beste band. Lyden er riktig nok litt brumlete, og det kniper i hjertet når en tenker på at de utelot hele 10 låter fra settet. Men har du flaks, og penger nok, kan du jakte på bootlegen The Bad Boy From a Good Family, der får du visstnok hele sulamitten.
MorrisseyViva Hate. Sjefen sjøl kom raskt på beina etter The Smiths falt fra hverandre, kun et halvt år etter var han klar med soloalbum, og det var ikke noe rask fra skrivebordskuffen han kom opp med. Viva Hate er en sterk debut med slagerne «Everyday Is Like Sunday» og «Suedehead», som er fullt på høyde med The Smiths. Typisk for Morrissey var at han få år etter ga ut samlingen Bona Drag (1990) med singler og b-sider, inkludert nevnte låter, og den er enda bedre! Det beste han har gjort faktisk.

Sonic YouthDaydream Nation. Teenage Riot indeed. Thurston Moore ble jeg først kjent med via frijazzgruppa The Thing (verdens beste jazztrio!), som han spilte en forrykende konsert med på Øyafestivalen i 2005. Jeg visste om Sonic Youth fra før, men hadde aldri orket å sette meg inn i dem. Var ikke det bare gitarjokking og bråk? Joda, men ingen jokker på gitaren som Moore, og det beste stedet å starte på er Daydream Nation. Her perfeksjonerer de varemerket støyrock, og alle menn med respekt for seg selv digger bassist Kim Gordon.

Dinosaur Jr.Bug. I kjølvannet av Nirvana fant jeg fort frem til andre likesinnede grupper som også kunne skru volumet opp til 11, og flittig traktere fuzzpedalen. Det begynte med Green Mind (1991) og Where You Been (1993), to album jeg fremdeles setter høyt, men det var på Bug Dinosaur Jr. egentlig viste hva de var gode for. Her var fremdeles Lou Barlow med, og du kan ironisk nok høre hans hjerteskjærende vokal i den J. Mascis skrevne låten «Don’t» hvor han smertefullt skriker ut: «Why/Why don’t you like me?«. Gutta var ikke akkurat bestevenner, og like etter forlot Barlow gruppa. Han er tilbake igjen nå, men om de er venner av den grunn vites ikke.
MudhoneySuperfuzz Bigmuff. Nirvana satte ettertrykkelig Seattle på rockekartet tidlig på 90-tallet og grungekids uniformerte seg i hullete dongeribukser og rutete flannelskjorter. Det var imidlertid Mudhoney som var kimen til det hele. Sjefsideolog og vokalist Mark Arm hadde spilt i ulike grupper (blant annet Green River, et annet sentralt Seattleband) siden 1980, men det var først med Mudhoney at ballen begynte å rulle for alvor. Eller det vil si, den rullet ikke så fort, de sto frustrert igjen på sidelinjen og så Pearl Jam, Nirvana og Soundgarden fyke forbi i gullstøvet.

The SugarcubesLife’s Too Good. Björk Guðmundsdóttir debuterte allerede som 12-åring i 1977 med det selvtitulerte albumet Björk, men det var med The Sugarcubes hun dro Island opp av den musikalske hengemyra og inn i den internasjonale varmen. Det ble en kort karriere, tre album på fire år, hvor debuten rager høyest, med låten «Birthday» som en unik gullperle. Fra og med 1993 ble Björk verdensstjerne på egen hånd, og jeg vedder på at du finner minst ett av albumene hennes i hvert eneste norske hjem.
The House Of LoveThe House Of Love. «The Beatles and The Stones». Nei, den finner du ikke på debuten, men på andre albumet med samme tittel. De var kanskje ikke så originale med tanke på å velge titler, men fy flate for noen plater de lagde! The House of Love fylte opp vakuumet etter The Smiths, men passet aldri inn i en britisk popverden som heller ville danse til Happy Mondays og The Stone Roses. Hadde de bare debutert seks år senere ville de blitt store hos britpopmenigheten.
The Jesus and Mary ChainBarbed Wire Kisses På mange måter et tullealbum, med b-sider og annet sobihob og regnes som en parentes i Mary Chain-sammenheng, men jeg hørte nå en del på den likevel, selv om det sikkert er tredve år siden sist.

Nick Cave and The Bad SeedsTender Prey. Nick Cave braste inn i livet mitt via sin opptreden i filmen Himmelen over Berlin (Wim Wenders, 1987) året før, og jeg skaffet meg kjapt albumet Your Funeral…My Trial (1986) hvor kunststykket «The Carny» var hentet fra. Tender Prey oser av vitalitet, og Nick Cave lagde minst syv album på rappen som viser særdeles høy kvalitet. Tender Prey inneholder dessuten ikoniske «The Mercy Seat» som han har spilt på hver eneste konsert siden.
The WaterboysFisherman’s Blues. Jeg hadde hørt på Waterboys med stor glede i noen år allerede, elsket sounden av big music og pompøsitet, men felegnukking og mandolinspill tok gruppa til nye høyder. Fisherman’s Blues har et par skipbare sanger, men er lett The Waterboys’ beste album.
The PoguesIf I Should Fall From Grace With God. Fløyte, banjo, mandolin, trekkspill, er det noe å komme trekkende med i rockemusikken? Ja, selvfølgelig er det det, spesielt når du gyver på med punkattitude og et fyrverkeri av et tempo. Vokalist Shane MacGowan er den ubestridte rebellen som lever ut det han han synger om, stort sett drita full, men i besittelse av en god dose fandenivoldskhet og politisk snert. The Pogues ble aldri bedre enn dette her, men de tre første albumene er et must i alle hvileløse hjem.

Les Négresses VertesMlah. På mange måter Frankrikes svar på The Pogues, og for en stakket stund drømte jeg om franske kneiper, billig vin og tørre croissanter.
Camper Van BeethovenOur Beloved Revolutionary Sweetheart. Det er alltid gøy å sette på «Take the Skinheads Bowling» for å få opp stemningen i utrengsmål, eller når som helst egentlig, men der debuten var en relativt ujevn affære, klaffet alt på det fjerde albumet. Our Beloved Revolutionary Sweetheart komplementerer lydbildet med elektrisk fiolin, blandet med rock, punk, folk, ska, og tar dermed indierocken ut på nye landeveier.
Happy MondaysBummed. Oppdaget ikke Happy Mondays før de ble kongene av Madchester med Pills ‘n’ Thrills and Bellyaches (1990), men forløperen Bummed er slettes ikke så verst den heller. Step on!

Guns N’Roses – Lies. Har alltid vært svak for den akustiske siden av denne plata, slipper all skrikinga til Axel Rose, og det er jo deilig med litt politisk ukorrekthet i disse dager. Spilte de «One In a Million» i går mon tro? Dead MoonIn the Graveyard. Høres i overkant likt ut mye av dette her, men skitten, rå garage rock, what’s not to like, lissom.
PixiesSurfer Rosa. Ah, for et band! For en rekke med formidable album denne gruppa trakk ut av ermet på så år, før de la inn årene, før de returnerte igjen, og igjen. Surfer Rosa er albumet som satte standarden for hva amerikansk indiemusikk hadde å by på, og talløse kopister fulgte i deres fotspor. Jeg var sen på ballen når det gjaldt Pixies, men har spilt dem ukentlig de siste 20 åra.
Naked RaygunJettison. Naked Raygun er et band det snakkes alt for lite om, jeg kjenner ingen som egentlig har et forhold til dem. Jeg fikk nyss om dem via elskelige Big Black, hvor frontmann Steve Albini konstant refererte til gruppa som et av sine favorittband. Nysgjerrigheten våknet naturligvis som en morgenkåt hund, og jeg har vært på evig jakt etter platene deres siden. Fant heldigvis Jettison i Bergen hos glitrende Apollon for noen år siden, og har ofte tatt seiersdansen når jeg setter stiften på rillene. Jettison er ypperlig amerikansk post-punk med en god dose hardcore som elegant flytter luften i stua.

FugaziFugazi. Opprinnelig en ep med syv låter, men for noen låter! «Waiting Room» er et mesterverk, og Ian MacKay og gjengen satte et merkbart fotavtrykk på den amerikanske undergrunnsscenen. Mitt favorittalbum er ellers The Argument (2001), der tittelsporet viste at de ikke hadde mistet momentum 13 år senere.
Midnight OilDiesel and Dust. Strengt tatt likte jeg bare én låt på dette albumet, derfor står det rimelig utilgjengelig til bak tv’en i stua mi, men jeg kan godt synge med på «Beds Are Burning» med stor lyst fremdeles.
Betty Blue (original soundtrack) Min mormor forvillet seg inn på en formiddagsvisning av denne filmen, godt voksne folk i sekstiåra rev seg i det gråe håret og trodde de hadde havnet på en pornofilm. Men det var jo bare fransk vovethet må vite, noe som gled rett hjem hos ungdommen. Filmmusikken også, den ble hyppig spilt på sene kvelder eller lange søndagsfrokoster. Ikke alt sitter like godt, men Gabriel Yareds lett jazza latinopop smyger seg fremdeles ømt over kroppen.

Tom WaitsBig Time. Brumlebassen fra California begynte som forfylla barpianist tidlig på 70-tallet, men etter han ble tørrlagt på 80-tallet og traff kona Kathleen Brennan, fant han frem til den Waits vi kjenner best i dag. Med en salig blanding av Screamin’ Jay Hawkins og Captain Beefheart rasper han frem historier om de utstøtte og fordømte, kledelig akkompagnert av et musikalsk lydbilde som drar veksel på jazz, cabaret, blues, beatpoesi og rock. Big Time fokuserer hovedsaklig på materiale fra albumene Swordfishtrombones (1983), Rain Dogs (1985) og Franks Wild Years (1987) og serverer således en fortreffelig bløtkake med hits.

Leonard CohenI’m Your Man. For en gitarorientert gutt på 16 år var Cohen alt for sidrumpa i 1988, men i dag er det vanskelig å komme utenom Canadas viseste mann. Jeg setter først og fremst på de tidligste albumene hans, men det er alltid litt digg å høre tittelsporet trille ut av radioen.
Patti SmithDream Of Life. Patti Smiths første album på ni år, dessverre uten hennes faste makker Lenny Kaye, noe som er et stort savn. Men det var hyggelig å endelig få henne tilbake, og foruten den irriterende «People Have the Power» er det en rekke fine bidrag, der særlig tittelsporet, «Where Duty Calls» og «Going Under» vitner om gamle kunstner.

Tracy ChapmanTracy Chapman. Hørte mye på dette albumet når det kom ut, men så forsvant det brått i løpet av året. I fjor plukket jeg det tilfeldigvis opp igjen og ble slått i bakken av hvor bra det fremdeles er. «Fast Car» er den kremkrona hit’en som har et refreng som tangerer perfeksjon. Tracy Chapman satte politikk og alvor på kartet igjen, og tusenvis av unge jenter fant frem gitaren med dødsforakt og pågangsmot.

Wall Of VoodooUgly Americans in Australia. Live-album. En slapp svanesang for et flott band. Hovedproblemet er låtvalget. De gjør anstendige versjoner av «Blackboard Sky», «Far Side of Crazy» og «Mexican Radio», men søler det til med uinteressante covere, og en påtrengende skingrende synth-lyd.
Green On RedHere Come the Snakes. Min flørt med countryrock ble kort, men hørte en del på denne og The Killer Inside Me en periode. I dag låter det sytete og klamt. Står bak tv’en.
My Bloody ValentineIsn’t Anything. Fikk aldri noe særlig fot for disse støymakerne, når jeg hører på Loveless (1991) blir jeg bare sjøsyk, men nå slipper jeg i alle fall at redaktør Victor klager på at de ikke er med på lista.

ImperietTiggarens tal. Ble et lite antiklimaks etter mesterverket Synd (1986), men Tiggarens tal har vokst med årene og roterer rett som det er på platespilleren. Thåström er en sann norgesvenn, og selv om jeg aldri fikk sett Imperiet live, har jeg sett ham flere ganger som soloartist, og han skuffer aldri.
Talk TalkSpirit Of Eden. Talk Talk tok meg med fullstendig storm med albumet The Colour of Spring i 1986, og jeg tenkte at det kun var engelskmenn som kunne få til en så sofistikert popplate. To år senere tryllet Mark Hollis & co frem Spirit of Eden med enda større raffinement, og bekreftet én gang for alle at de var kongene av utsøkt kunstpop. Har faktisk ikke hørt på noe annet album denne uka.
The Brotherhood of LizardsThe Brotherhood of Lizards. Hadde en relativt kort levetid disse popsmedene fra England, kun denne ep’en og albumet Lizardland som kom ut året etter. Martin Newell gikk deretter solo og kompanjong Nelson ble med i New Model Army. Alle som liker en godt strukturert poplåt, à la The Kinks og XTC, marinert i god 80-talls lyd, bør sjekke ut dette bandet her. Kjøp Lizardland-utgaven fra 2016 så får du alt på et brett.
The FeeliesOnly Life. Arvtakere til Talking Heads, med nervøse rytmer, jangly gitarer og new wave merkelappen klistra godt fast i pannen. Only Life er hakket streitere enn debuten Crazy Rhythms (1980), vanskelig å følge opp en slik klassiker, men har du først falt for dette bandet suger du det rett opp.

WireA Bell Is A Cup Until It Is Struck. Post-punkguruenes tre første album er essensielle i enhver seriøs platesamling, noe jeg har jeg mast om til det kjedsommelige. Vel, jeg gir meg aldri. Uansett, gruppa forsvant kort tid etter det siste albumet 154, klemte ut konsertalbumet Document & Eyewitness i 1981, men akkurat det skal forbigås i stillhet. Syv år senere var de imidlertid tilbake i god form, A Bell Is A Cup Until It Is Struck er et renspikka popalbum og burde være lett angripelig for de fleste.
The FallThe Frenz Experiment og I Am Kurious Oranj. The Fall klemte like godt til med to album dette året, det første er en sparsommelig arrangert sak, med lite vekt på den velkjente vrengte gitarlyden, pluss en coverversjon av The Kinks’ «Victoria», noe som fikk dem inn på de britiske hitlistene for første gang. Det andre er skrevet for en ballett, underlig nok, men fungerer fint på egne ben, og er et undervurdert album i The Fall-katalogen.

The ChurchStarfish. Stavanger, høsten 1988, min nye venn Endre spør: «Har du hørt The Church? Heyday (1986) er jævlig bra!» Man hører alltid på sine nye venner, så jeg takket selvfølgelig ja til den rykende ferske opptakskassetten han sto og trippet med i hendene. På andre siden av kassetten hadde han slengt på Starfish, og det albumet var om mulig enda bedre. Jeg hadde funnet noen nye venner fra Australia, og de er fortsatt blant mine nærmeste.
The Go-Betweens16 Lovers Lane. Et annet flott band fra Australia, men som like etter debuten Send Me a Lullaby (1981) flyttet til England for å få mest mulig suksess. Den lot ikke vente på seg, de ble raskt kritikeryndlinger og slapp fem feiende flotte album på rad. 16 Lovers Lane ble det siste i gullrekka før de de tok en 12 års lang pause. En av grunnleggerne, Grant McLennan, døde dessverre i 2006, mens den andre kreative halvparten, Robert Forster, stadig lager plater, dog med lange mellomrom. I 2016 ga han ut biografien Grant & I , et bevegende og nydelig portrett av en god venn og kollega.

DumDum BoysBlodig alvor na na na na na. Hørte ikke særlig mye på norsk musikk denne perioden, det var egentlig lite som interesserte meg. Dette var imidlertid året DumDum Boys endelig slapp sin første LP og tok sin rettmessige plass på parnasset. Blodig alvor na na na na na var et friskt pust i norsk sammenheng og skuffet definitivt ikke etter den mer enn lovende ep ‘en Bapshuariari som kom ut to år tidligere.
Raga RockersForbudte følelser. Raga Rockers var derimot alltid favoritten, og i 1988 sprengte de dørene på vidt gap med Forbudte følelser. Alle jeg kjente (bortsett fra han ene i klassen min som syntes de var repeterende og ensformige, døh!) elsket plutselig Raga Rockers. Det var dessuten første gang jeg slapp inn på 18 års konsert og kom hjem med blod på skjorta etter vill poging. Raga Rockers vekte mer enn forbudte følelser. I dag er «Hun er fri» pensum i allsangboka.
The 99th FloorLittle Painkillers. Outsiderne i denne sammenheng var 99th Floor, et band selvsamme kompis Endre introduserte meg for, og hvor debuten Little Painkillers er et underkjent album. Det er vanskelig å få fatt i dag, men siden gutta kommer med nytt album i år, er det lov å håpe på en gjenutgivelse av gamle bedrifter også.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter I Deichmans katalog

Les også:

Året var 1986

Det var ikke så verst i 1982 heller

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.