Øya 2018 – Dig Deeper
Tekst: Asle Tangen Foto: Helge Brekke
Sol, sommer og august. Øyafestivalen er i gang igjen. Etter en sommer er landskapet rundt Oslo er omgjort til en knusktørr californisk barskog passet det perfekt å åpne Øyafestivalen 2018 med stekende sol, gult gress og ponsjokledd frihetsrock. Sånn ble det ikke, men ponsjokledd frihetsrock viser det seg, passer utmerket i regn og gjørme også.
Etter tre måneder med sol og tørke kom regnet. Etterlengtet, men hvorfor måtte det komme akkurat i Øyauka! Dig Deeper hadde fått det ærefulle oppdraget med å åpne festivalen, men dog så lunefulle tidspunktet, onsdag kl. 14.15. Selv om man åpner festivalen, er det ikke gitt at Øyapublikummet har klart og dra seg ut fra kontorstolene enda. Den første kalde ølen i Tøyenparken er enda et par timer unna for mange. Legg til regn, og man får en oppskrift på et potensielt dårlig oppmøte, men overraskende mange hadde tatt turen på denne regntunge ettermiddagen, og for oss som hadde klart og karre oss til Øya for å nyte den køfrie tilværelsen i Tøyenparken var Dig Deeper den perfekte starten på en festivaluke i Oslo sentrum.
Dig Deeper gav ut sin debut EP «Yet You Give Me (The Blues)» i 2011, og har siden frontet “frihetsrocken” med både ponsjo og bandana. Tredje skive, «Central European time», ble sluppet i høst, og skal man tro anmeldere har Dig Deeper endelig funnet sin egen identitet i landskapet mellom americana, psykedelia og landeveisrock (les vår anmeldelse, red.anm.). En sånn portefølje fører med seg en invitasjon til å åpne Øyafestivalen 2018.
Vindfruen var scenen, og mens de andre scenene fortsatt drev med linjesjekker dro Dig Deeper igang festivalen til stor jubel fra de fremmøtte. Dig Deeper låter stort. De startet konserten som en kvintett med tre gitarer, bass og trommer og endte opp som en septett flankert av både tangenter og steel pedal gitar. En sånn konstellasjon gir potensielt mye lyd, men Dig Deeper har stålkontroll på frekvensene og det låter balansert og fint. Noe som kommer fint frem i bandets lange suggererende instrumentale partier. Dig Deeper er ikke et band som skriver 3 minutters låter. Her er det de lange stemningsfulle låtene med psykedeliske, melodiøse jamme-partier som gjelder. Med gode musikere som Dig Deeper så definitivt har, blir det en fantastisk sonisk opplevelse.
Det er vanskelig og ikke tenke på Neil Young når man både ser og hører vokalisten. Den litt lyse nasale vokalen glir lett inn i det store lydbildet og tar oss rett inn i den nordamerikanske rocken. Når ponsjoen på nesten seremonielt vis blir båret inn på scenen midt i konserten har både det musikalske og det visuelle smeltet sammen til en deilig ponsjorock cocktail.
Alt i alt, tre kvarter med frihetsrock i regnet var en perfekt start på Øya 2018. Dig Deeper leverte en konsert som for meg plutselig var over, og det er absolutt et kompliment. De klarte å dra meg inn i deres musikalske univers med både passion og ponsjo.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog
