Av: Victor Josefsen Intervjuer 10. august 2018

5 plater som har inspirert Sunshine Reverberation

Et av høydepunktene signert Tromsø-bandet Sunshine Reverberation er den nye singelen «Off The Coast», og da særlig ca. 1 minutt og 10 sekunder ut i låta, etter tekstrofene «all i need, some cheeze, som wine, and some cheeze» (gjentas ut i låta). Det er som å oppdage en 60s garasjerock/punk-klassiker. Men hvilke utøvere og plater har egentlig inspirert Sunshine Reverberation.

Av: Victor Josefsen

Karl, Gitar, vokal:

The Velvet Underground – White Light/White Heat (1967)

Denne plata og «Live 1969» var introduksjonen min til dette bandet, jeg var 11 eller 12 år. Det er vel ikke så mye å si om denne plata som ikke er sagt bedre og særdeles utfyllende av andre, men dette endret fullstendig min forståelse av hva musikk var og kunne være. En perfekt plate jeg plukker opp igjen år etter år. Som en bonus får du den beste avslutningslåta på et album noensinne i «Sister Ray».

White Fence – Live in San Francisco (2013)

Jeg digga Tim Presley og de knallgode lofi psychpop platene han ga ut i stødig tempo. «In Growing Faith» og «Family Perfume» platene var fulle av skakke små popnuggets ispedd gode doser tape loops, fuzz og rare samples, mye fantastisk å oppdage på alt for sene kvelder med hodetelefoner. Tim Presley hadde mistet all lyst til å spille live og hadde ingen planer om å gjøre det med White Fence inntil broren Sean samlet sammen et drøyt bra band i San Francisco og overtalte Tim til å prøve. Jeg så bandet live på Primavera Sound i 2012 (?) og skjønte da at live var de en helt annen ting. De små, rare lofi poplåtene hadde blitt til noe helt annet som funket helt drøyt bra live. Bandet live er muskuløst, drivende, jammete og med en maskin av en rytmeseksjon som tilsynelatende aldri gir opp i form av Jared Everett og Nick Murray. Plata spiller som en slags greatest hits, men mange av sangene er ugjenkjennelige, disse versjonene er etter min mening bedre. Plata fanger det de gjorde live på den tiden jævlig bra og jeg får bare lyst å spille hver gang jeg hører den.

Erik, Gitar, mindre vokal:

Hidden Ritual – Always (2016)

Denne skiva fletter seg godt rundt rammen av tankene nå som sommeren er på hell. Kald, mørk og veldig fin. Ikke bare er dette et godt album, jeg valgte denne skiva også fordi etter de første gangene jeg hørte gjennom den, så satte jeg meg rett ned og skrev et par låter. Noen album har bare den effekten, og det er ikke nødvendigvis de albumene en holder som favoritter. Selv om jeg tror at dette albumet kommer høyt på lista om noen tvinger meg til å rangere. Musikken kan vel beskrives som noe sånt som minimalistisk og groovy psychrock. Vokalen passer perfekt til det kalde lydbildet og jeg tenker en naturlig referanse må være Ian Curtis. Når de relativt rene gitarene ikke er dynket i klang, er det noe Velvet Underground-sk over måten de slår på strengene på. Bassen og trommene har plassen lengst frem i lydbildet. Og selv om trommene er ganske lavmælte, gjør oppfinnsomme basslinjer og perkusjon sitt til at jeg velger å beskrive det som groovy. Det er også noen spor på skiva som er litt i soundtrack–land, hvor en scene fra en gloomy 60-tallsfilm kunne vært det perfekte bakteppe. Hidden Ritual er en kvartett fra Austin, Texas, og dette er det andre albumet deres. Stort mere vet jeg egentlig ikke om dem. Jeg oppdaget bandet gjennom Al Lovers Elevated Transmission, en podcast jeg virkelig anbefaler om dette er musikk som treffer deg.

Hater du album og tenker at det får holde å sjekke ut én låt; hør på tittelsporet!

Roger, Trommer, enda mindre vokal:

Hedvig Mollestad Trio – Black Stabat Mater / Evil In Oslo

Det er om dagen generelt litt vanskelig å si hva som er inspirerende og ikke, ny musikk jeg kommer over har ikke lengre den samme alt-omveltende «finne mæ sjæl» effekten som tidligere og man blir heller ikke så definert av bestemte uttrykk lengre. Prøver stort sett bare å utvide horisonten ved å pushe mine egne preferanserammer og ikke gro fast på stedet hvil. Musikk, og kunst forøvrig for meg må være i konstant utvikling, både hva jeg hører på og hvordan min tilnærming er som musiker. Når det er sagt er jeg en selvlært knallis med særdeles mye potensiale for utvikling og det er stadig vekk ting jeg plukker opp og ønsker å implementere i bandet. Av band som jeg mener Sunshine burde etter beste evne å la seg inspirere av er Hedvig Mollestad Trio. Det er jo en liten flora av liknende band her til lands som jeg elsker og det må jeg jo bare konstatere at er inspirerende, og er kanskje et tegn på at jeg holder på å gro fast likevel, haha! Hedvig Mollestad Trio spiller herlig retro-rock med like mye elementer av jazz, psych, improvisasjon og litt støy. I forkant av «Black Stabat Mater» var jeg supergira, og når albumet kom traff den meg midt i kjeften og har vært en følgesvenn siden som jeg alltid faller tilbake på og referer til når vi skriver musikk. Albumet er vanvittig varierende og svinger veldig i uttrykket og sjangrene nevnt over. Det som var ekstra gøy var at jeg ikke fikk med meg at dette på sett og vis var et dobbelalbum, og en stund etter fikk jeg med meg at de slapp «Evil In Oslo» samme dag. Ikke at jeg betviler skillsa til bandet, men «Evil in Oslo» illustrerer nøyaktig hvor inne helvetes satan gode musikere det er. I stedet for at jeg på et tafatt og pretensiøst vis prøver å legge ord på musikken oppfordrer jeg bare folk til å sjekke dem ut om bandet er ukjent.

Jon, Bass, ingen vokal:

Red Sparowes – At the Soundless Dawn (2005)

Det er ikke lett å velge seg ut ett enkelt album som inspirerer når det er så mye fint der ute å velge mellom. Jeg tenker jeg går litt ut fra dagsformen. Det er i skrivende stund siste feriedag før det er tilbake til en rutinepreget arbeidshverdag. Da passer det fint med litt instrumental post-rock og et konseptalbum om urbant forfall og menneskenes utryddelse. Red Sparowes var et sideprosjekt til medlemmer fra blant annet Neurosis, Isis og Halifax Pier. Man skulle tro dette ville bli veldig mørke og tunge greier, men til tross for det litt dystre temaet på «At the Soundless Dawn» males det en forsiktig optimistisk melankoli i lydbildet blant store crescendos og tung reverbstøy. Låtene er
drevet av fantastiske flotte basslinjer krydret med pedal steelgitar. Gitarene synger som om de svever i luften og følger hvert vindkast. Soniske samples fra natur og storby binder låtene sømløst sammen. Det er i bunn og grunn post-rock, men bandet låner flittig fra andre sjangere og det er alltid noe nytt å oppdage for hver gjennomlytting – og dette albumet må virkelig lyttes til for full uttelling. Det er ikke nok å ha det på i bakgrunnen, her kreves det full konsentrasjon. Dette albumet tar litt over en time å lytte på, men en evighet å fordøye. Jeg finner alltid inspirasjon i dette albumet som fortsetter å gi og gi og gi. Det er vel det inspirasjon handler om.

Singelanmeldelse: Sunshine Reverberation – «Off The Coast»