Øya 2018 – Tangerine Dream

Tekst: Rune Aas / Foto: Pål Bellis

Mens den tyske synth-trioen i høyeste grad kan regnes som et av årets kult-bookinger, har de blant annet blitt solgt inn som en av de store inspirasjonskildene til Stranger Things-soundtracket mot den gemene Øya-hopen. En reise inn i «Upside Down» ble det dog ikke. Istedenfor ble vi tatt med på en reise ut i universet.

Et sparsomt publikumsmøte i Sirkus-teltet denne kvelden vitner om at Tangerine Dream først og fremst er et navn for de innvidde, og for de nysgjerrige som nedprioriterte Lykke Li på Amfiet. Bandet på sin side gjør heller ikke nevneverdige grep for å vinne publikums gunst – det trioen Thorsten Quaeschning, Hoshiko Yamane og Ulrich Schnauss på scenen bedriver kan på ingen måte kalles publikumsfrieri, hvorav sistnevnte befinner seg med ryggen til publikum mesteparten av konserten. Her er det altså musikken og vj-backdropen som står i fokus, mens bandet i god, gammel synth-ånd er anonyme utøvere.

Med en gigantisk backkatalog å velge i, er det i hovedsak bandets mer atmosfæriske synth-univers som får oppmerksomhet denne kvelden. Om bandet i seg selv er innadvendte fra scenekanten, er det noe mer universielt over det de leverer musikalsk – om enn noe utfordrende for den uinnvidde publikumsskaren.

Det ene atmosfæriske lydbildet etter det andre vekselvis males og manes frem fra trioen, ofte med en buldrende synthbass som sniker seg frem med jevne mellomrom og setter seg godt i mellomgulvet – og like vekselvis finner vi en balansegang mellom det abstrakte og mer gjenkjennelige med partier som tenderer mot goa-trance og house, men uten at det vipper over.

Publikumsopplevelsen blir i den sammenhengen også av det lett schizofrene slaget. For mens det sakte men sikkert fyller seg på med flere folk underveis i konserten, er det alt fra lett svaiende innlevelse i Tangerine Dream sitt univers å observere hos enkelte til lett ironisk dansing fra andre når bassen pumper. Sånn sett kan en også si at Tangerine Dream resonnerer bra mot mesteparten av publikum, om enn med et noe vekslende motiv.

Etter en halvannen times reise i et malerisk synth-univers er vi tilbake på Tøyen, og det er rimelig klart at dette ble en konsert for den ivrigste skaren. Resten, vel, de vandrer ut i Oslo-natta litt usikre på hva de har vært vitne til. Fascinerende nok, men strengt tatt ikke veldig engasjerende.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker og noter i Deichmans katalog