Ferske spor uke 40/2018

Av: Stian Bjørnsson Hope, Victor Josefsen, Rolf Andersen, Geir Qviller,  og David Jønsson

Sandra Kolstad – Halflife
Det er nesten som Sandra Kolstad leker med lytterens forventninger til hva tilgjengelig elektropop skal være, meldte vår skribent i anmeldelsen av hennes plate «Zero Gravity State of Mind» fra 2015. Sandra Kolstad leker videre med forventningene våre på den nye singelen «Halflife». Låta er rytmisk catchy med hektende synthloops og Sandras stemmeprakt inntakt. Fra sånn ca. 3 minutter og utover (låta varer 5.34) går den over i et minimalistisk techno-light-elektronika-landskap. Det er som å være inni Sandras og kumpanene hennes modulærsynth. Hektende, fengende og spennende. På singelen og det kommende albumet har hun med seg Yngve Sætre, trommeslager og medprodusent Jonas Barsten og modulærsynth-mann Joakim Fossum. Mer Sandra Kolstad.

Pia Fraus – Nothing to Be Done
På Teenage Fanclubs singel «Start Again» (1997) ble de skotske twee-legendene The Pastels covret. En fin versjon av popklassikeren «Nothing to Be Done» fra ’89, med Norman Blake i duett med The Pastels Katrina Mitchell – som for øvrig ikke var med under originalinspillingen. Noe derimot Blake var, den gang som bakgrunnsvokalist. Nå har shoegaze/twee-bandet Pia Fraus covret The Pastels «Nothing to Be Done», utgitt på samleplata «Reverse Play: C86 re​(​dis​)​covered» inspirert av samlekassetten «C-86», en kassett NME sto bak, som inneholdt nye band utgitt på uavhengige plateselskap. Samlingen besto av hele 22 artister inkludert The Wedding Present, The Soup Dragons, The Pastels, Primal Scream, Half Man Half Biscuits, The Shop Assistants og The Mighty Lemon mfl. Ideen bak samleplata «Reverse Play: C86 re​(​dis​)​covered» er at det ikke refereres direkte til den gamle samlekassetten rent låtmessig, men mer mot hva som rørte seg av tweepop på denne tiden, med band som BMX Bandits, McCharty, Heavenly, The Wake, Another Sunny Day, Sea Urchins, Field Mice. Flere av utøverne er tidligere gitt ut på den legendariske labelen Sarah Records. Mot slutten av åttitallet/begynnelsen av 90-tallet kjørte den Bristol-baserte labelen sitt helt eget løp med 7-tommere, fanziner og samlealbum med egenartet og lett gjennkjennelig coverart. Og musikken? Tweepop. Ustø indie med jingle-jangle gitarer, indie før begrepet var oppfunnet. De ga ut mye fint som The Orchids «Underneath the Window, Underneath the Sink», The Sea Urchins «Pristine Christine» og godlåter av The Field Mice og Heavenly. Pia Fraus’ cover av The Pastels er ikke på Spotify, men er på bandcamp, derfor velger jeg i stedet låta «Brutal Truth of the World» fra plata «Field Ceremony» (2017) til spillelista. Ny video ute nå. (V.J.)

BMX Bandits – You Justify My Life
Okama Flannel Boy covrer en låt av BMX-Bandits på samleren «Reverse Play: C86 re​(​dis​)​covered» nevnt ovenfor. BMX Bandits sendte en låt til den opprinnelige samlekassetten «C-86», men ble avvist. Tittelen på debutplata deres «C86» (1989) og tittellåta var deres sarkastiske/ironiske respons. BMX Bandits holder på ennå! I fjor kom den fin-fine plata «BMX Bandits Forever» og nå er de ute med ny 3-spors singel, «Way Of The Wolf». Spor 3, «You Hustify My Life», vitner om at BMX Bandits er like tweepop-fantastiske som alltid. Vi kommer garantert tilbake til BMX Bandits senere. (V.J.)

Utakk – Bare en hvit mann
Mer upbeat låt og produksjon fra Utakk på den nye singelen «Bare en hvit mann». Utakk balanserer på knivseggen av det upbeat lystige (med blåsere og det hele) og melankolsk underfundige, og de klarer brasene, alt er jusert godt i forhold til hverandre. En del snacksy detaljer å finne her også, som den enkle, effektive og underfundige gitarklimpringen som gjentas gjennom hele låta. Utakk romsterer fortsatt i sitt helt eget musikalske univers. Blir spennende å se hvilken retning de beveger seg i framover. Video. (V.J.)

Godflesh – Anything is Mine
Blå har valgt å lage et konsertprogram dedikert til høstmørket som nå brer seg over oss. Med ikoniske artister innenfor en rekke typer bekmørk musikk, ønsker Blå å skape spektakulære opplevelser, musikkglede og høstvarme i den kommende mørketiden. Et av bandene som skal opptre er er Godflesh (+ Lasse Marhaug). Jeg lyttet mye på Godflesh tidligere, og en av favorittene er «Anything is Mine» fra plata «Selfless» (1994). I fjor kom Godflesh med plata «Post Self», det beste de har gjort på 20 år, mener Pitchfork. Selv har jeg ikke hørt på plata, Godflesh forsvant fra radaren min, uten at jeg har noen forklaring på hvorfor, men har tenkt å gjøre noe med det. (V.J.)

Exploding Head Syndrome – Everyone’s A Target & Walk Alone
Ny dobbeltsingel fra Exploding Head Syndrome, «Everyone’s A Target» med «Left Alone», sistnevnte er også utgitt på pønkesamleren «2018: Pønk I Norge». «Everyone’s A Target» er drivende, intens hardcore/punk-kombo med screamo-vokal. Dette er første utgivelse siden plata «World Crashes Down» i 2016, en utgivelse som vi ikke har nevnt i denne bloggen før, for å bøte på det «kaster» jeg også inn en av toppene fra den plata, «Walk Alone», på spillelista. (V.J.)

Featherfin – Keep on Walking 
Norske Featherfins første singel fra plata «Miles to Go Before I Sleep», utgitt av den lille spanske labelen Kocliko Records. Selv beskriver Knut Børre Lindbjør aka Featherfin uttrykket som elektronisk basert dreampop med shoegaze-tendenser, noe jeg er helt med på. «Keep on Walking» har mye til felles med Slowdive, slik de lyder på det siste albumet. Featherfin maner fram drømmende stemninger med fine melodilinjer som navigerer i soundet. Bra debut. (V.J.)

Karl Seglem – Polarnatt (Polar Night)
«Polarnatt» er fra den kommende plata «Nunatak». «Da jeg komponerte denne låten var det vinternatt og snø jeg så for meg i mitt indre musikalske univers, men jeg er mer nysgjerrig på hva lytteren ser for seg. Kanskje det er noe helt annet, eller kanskje det er det samme som det jeg forestilte meg. Jeg gleder meg masse til responsen», sier Karl Seglem. Jeg befinner meg nord for Polarsirkelen når dette skrives, og selv om det ikke er mørketid/polarnatt  ennå, passer det instrumentale uttrykket til nattas stemninger akkompagnert av nordlys. For øvrig er Biospheres arctic ambient utgivelser obligatorisk når jeg ferierer i Nord-Norge. Lytter også på helt annen musikk når jeg er her oppe, selvsagt, bare så det er sagt 🙂 (V.J.)

Elvis Costello & The Imposters – Suspect My Tears
Kreft er en slu satan av en sykdom, Elvis Costello fikk som kjent en «small but very aggressive cancerous malignancy» tidligere i år, men ser heldigvis ut til å overvunnet rakkeren og slapp nylig den tredje singelen «Suspect My Tears», fra det kommende albumet «Look Now». Det er en ballade, og det er velkjent Costello vi hører, men akk så vakkert og storslagent, med smektende strykere og bittersøt tekst. The Imposters er med for første gang på ti år, noe som innebærer gledelig gjenhør fra blant annet de mangeårige kollegaene Steve Nieve og Pete Thomas (The Attractions). Er dette den Costello vi har ventet så lenge på, kan han endelig klatre opp på poptronen igjen? Ja, det tror jeg jaggu han kan. (S.B.H.)

Aspen Green – Perfect Ricochet
Nei, det er ikke Simsbury i USA disse gutta tenker på ved å kalle seg Aspen Green, snarere en grønn Gretsch gitar som vokalist og gitarist Felix Stelander Karlsson spiller på. Han og kompis Jonas Steen Eckersberg (trommer) er bare 16 år, men har spilt sammen i en årrekke allerede, det er høyst gledelig at de endelig har gjort offisielt alvor av bandplanene. «Perfect Ricochet» er en tøff liten rakker som lett får hodet til vugge og lukter allsang lang vei. Felix er for øvrig lillebror til Julian Karlsson fra Selmer (sjekk her) og levner ingen tvil om at rockegenet er godt forankret i familien, men pass på Selmer, Aspen Green sniffer dere i nakken. (S.B.H.)

The Blinders – Hate Song
Kulere enn de kuleste, med intens vokal med passe vreng. En dæsh Adam Ant, ørlite grann Killing Joke, store mengder svartkledd åttitall. The Blinders debuterte nettopp med den heftige plata «Columbia». Anbefales. (R.A.)

Moon Relay – #`_`_`__
Moon Relay fortsetter å gjøre det umulig for folk å huske titlene på låtene deres. Dette er ikke for alle, men for langt flere enn de som har hørt på dem så langt. Veldig eksperimentelt, men likevel tilgjengelig. Når du passerer treminuttersmerket på denne låta skjer noe helt magisk. Massivt. (R.A.)

Altın Gün – Cemalim
Jeg tillater meg å ta med en ikke helt blodfersk låt på denne ukas liste. Anatolian rock-revivalistene Altın Gün Gün sin første plate ble gitt ut tidligere i år, men det er først i det siste jeg for alvor har fått øynene opp for dem. Er det årets beste album? Kanskje… (R.A.)

Equiknoxx – Flank
Haunted dancehall? En spøkelsesaktig låt med lettere tilslørt vokal og hypnotiske beats. Equiknoxx er ikke akkurat sjangertypiske, de er eksperimentelle/abstrakte og er mer beregnet til lytting. De spiller sammen med andre på Blå førstkommende fredag (12/10). En kveld med fokus på dancehall og reggaeton i anledning Red Bull Music Festival. Det passer derfor å ta med nok en låt fra albumet «Colón Man»som som kom ut på DDS i årsskiftet 2017-2018. (G.Q.)

Knife Knights – Drag Race Legend
Smokers doom-hop? Mørk og slækk hiphop-låt fra en gammel ringrev. Ishmael Butler fra Digable Planets og Shabazz Palaces; nå som Knife Knights og ute med skiva «1 Time Mirage» på Sub Pop. (G.Q.)

Shackleton – Furnace of Guts
Spennende ny låt fra Shackleton, og den låter umiskjennelig Shackletonsk; elektroniske, intrikate og dansbare (afro)beats, koblet med skeiv vokal, skaper hypnotisk abstrakt dansemusikk. Fra EPen med samme navn, ute på Woe to the Septic Heart. (G.Q.)

Chris Carter – Blissters
Svevende kraftwerkpop med digitalisert/androgyn vokal. Det ligner på det Carter har gjort tidligere med kona i Chris & Cosey, fjernere fra det han gjorde i Throbbing Gristle. Fra den varierte nye skiva «Chemistry Lessons Volume 1» ute på Mute. (G.Q.)

Bliss Signal – Surge
Mørk elektronisk shoegaze-greie uten vokal som deiger seg i euforiske støytepper. Bliss Signal er en duo som består av én del abstrakt elektronika (Jack Adams/Mumdance) og én del mørkemetall (James Kelly/Altar of Plagues), og det høres. Fra debutplata «Bliss Signal» nå ute på Profound Lore. (G.Q.)

Sharon Van Etten – Comeback Kid
En småtung trommebeat setter premisset for Van Ettens ferske singel. Mørk, men oppløftende og særdeles forfriskende fra en artist jeg hadde stuet litt vekk. Sharon Van Etten, the comeback kid. (D.J.)

Amgala Temple – Avenue Amgala
Amund Maarud, Lars Horntveth og Gard Nilssen har slått sine pjalter sammen. Der har du litt av en trio. Ikke overraskende får vi en myriade av frekke trommebrekk, atmosfærisk gitarlinjer og en real u-sving nesten 5 minutter uti låten. En liten fest for smaksløkene. (D.J.)

Misty Coast – Eleven Months
Misty Coast består av The Megaphonic Thrift-duoen Linn Frøkedal og Richard Myklebust. De gav ut et av fjorårets albumskatter. «Eleven Months» gir oss mer av vinneroppskriften fra det selvtitulerte debutalbumet. Her snakker vi duvende, psykedelisk elektropop i samme landskap som Beach House. (D.J.)

Frontperson – Tick Tock (Front Runner)
Bandet Frontperson er Kathryn Calder, kjent som vokalist og keyboardist for The New Pornographers og Mark Andrew Hamilton, som har gitt ut mange album under navnet Woodpigeon. Deres ferske debut høres ut som en duggfrisk blanding av klassisk, engelsk folk og (kanskje ikke så overraskende) New Pornos. Knallplate med like knall omslag. Anbefales. (D.J.)

Sunshine Frisbee Laserbeam – Meatloaf To The Camera
Glem det forferdelige bandnavnet og den grusomme låttittelen, dette er en gullklump av en låt. Tenk prima emoindie fra 90-tallet som er foredlet og utøvet med kjærlighet og kunnskap. Da tilgir man fort korttenkte valg av bandnavn. (D.J.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog‘