Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 28. oktober 2018

Gluecifer på Sentrum Scene – maktdemonstrasjon

Vi kan melde om at Bærums Konger av Rock er tilbake med bravur og pondus! Gluecifer ga oss en lekse i hvor rockeskapet skal stå, og en påminnelse om hvorfor vi digget bandet på 1990-tallet. Med store mengder pyroteknikk, spilleglede, samspill og overskudd ga de oss en fortreffelig lørdagskveld på Sentrum Scene i Oslo 27. oktober 2018.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Vi kan melde om at Bærums Konger av Rock er tilbake med bravur og pondus! Om enn bare for fire ganger nitti minutter med svette og kraft, hvorav de to første øktene allerede er unnagjort. Nyheten har blitt møtt med glede og stor  interesse (som for mange andre returnerende gamle helter). Det er større interesse for Gluecifer nå enn noen gang tidligere da de var aktive. Gluecifer ga  oss en lekse i hvor rockeskapet skal stå, og en påminnelse om hvorfor vi digget bandet på 1990-tallet. Med store mengder pyroteknikk, spilleglede, samspill og overskudd ga de oss en fortreffelig lørdagskveld på Sentrum Scene i Oslo 27. oktober 2018.

 

 

For første gang siden 2005 står kvintetten på en Oslo-scene. Siden den gang har bassisten Stig Amundsen (Stu Manx) blitt skiftet ut med Peter Larsson fra Silver og Oslo Ess.

Lyskasterne fokuserer på Danny Young. Men pannebånd, langt hår og fargerike klær ser han ut som han er hentet fra 1980-tallet, som en av Van Halens mange samtidige. Så braker det løs; eller banker eller dundrer det avgårde er vel mer riktig å si. Med tung slagkraft drar Young i gang «I Got a War».

 

 

Når de massive dunkene har vekket liv i oss smyger Generalen, Biff Malibu; altså Frithjof Jacobsen, seg inn fra venstre scenekant og melder:

I’ve got a war baby
So whatcha gonna do
I got a war baby
I got a war with you
I get sick baby
And I get it from you
I wanna kick baby
I guess that we are through

 

 

Så kommer de inn en etter en, førstegitarist Arne Skagen, alias Captain Poon, gitarist Rolf Yngve Uggen, i denne konteksten med pseudonymet Raldo Useless, og nykommeren Peter Larsson (på bass) som får beholde sitt eget navn. Det smeller i innendørsfyrverkeri. En forsmak på det som skal komme i løpet av de neste nitti minuttene, både musikalsk og pyroteknisk (skal vi si pyromantisk?).

 

 

Det er brede glis hvor enn en snur seg. Det være seg på scenen eller ute blant publikum. En slik sann rockesvirr har vært savnet lenge, og for bandet er det herlig med en slik mottakelse (og belønning for lang og tro tjeneste i rockens navn).

Deretter går det unna, om ikke i et heseblesende, men stort sett et forrykende tempo. Generalen må ha en og annen hvilepause for å trekke pusten og føle på stemningen, må vite. Vi serveres slager etter slager og får påminnelser om kraften i låter vi kan ha glemt i bandets fravær.

Peter Larsson tilfører ungdommelig vitalitet blant middelaldrende menn, og er en kul og synlig scenepersonlighet. Han trakterer også bassen med tyngde og overbevisning, og bidrar også i større grad vokalt.

 

 

Det har gått et år siden jeg traff Jacobsen helt tilfeldig på bussen i Oslo sentrum på vei til sin dagjobb. «Er det noe rock om dagen», spør jeg faktisk. «Ikke så mye av det nei», svarer han før han innrømmer, «joda, littegrann er det». En konsert i Spania til sommeren. Noen dager senere er nyheten om comebacket på Azkena-festivalen ute. Et år senere kan vi se og oppleve dem der det hele ble avsluttet 15. oktober 2005 ; på Sentrum Scene i Oslo. I mellomtiden har de altså vært en tur i Spania og i Frankrike på Hellfest og her hjemme på Malakoff og Buktafestivalen i Tromsø.

Underveis; og i øvingslokalet, har de blitt smidd sammen som det samspilte og samstemte bandet som de en gang var. Det er på ingen måte noen B-utgave av bandet som møter oss. Snarere ett band stinne av overskudd, selvtillit og spilleglede. Snarere kan man kanskje si at bandet nå har blitt et overskuddsprosjekt ved siden av alt det andre de driver med, så familielivet med mer gjør dem godt. Nå er det ren moro, og all nervøsitet og prestasjonsangst er lagt til side etter fredagens gjennomkjøring. I alle fall er det et band som leverer sånn til de grader. Det er utvilsomt moro å være på rockekonsert.

De to siste albumene «Automatic Thrill» og «Basement Apes» får mest fokus, men her er det plass til låter fra hele bandets karriere, og få vil vel savne for mange personlige favoritter, selv om undertegnede nok kunne tenkt seg ennå mer fra den første delen av bandets historie. Men hvem kan klage på et sett som inkludere «Take It», «A Call from the Other Side», «God’s Chosen Dealer», «Evil Matcher» «Get the Horn» «Brutus», «Year of Manly Living» og ellers omtalte rockere.

Come on and get it while it’s here coz it’s running out and you’re in a rush
Don’t want to get it over there, want to get it here but you ain’t the first
Come on and get it from me – come on and get it fast
Come on and get it while it’s here coz it’s fading out and it ain’t gonna last

 

 

Det er et hardtriffende destillat av punk, 70-tallsrock og heavy metal vi får. Her er det ikke plass til ballader eller sidespor. En og annen gitarsolo, javisst, men aldri på bekostning av drivet og fremdriften i selve låta. Det er snakk om høyoktan og høy-energisk rå rock fra start til mål med vink til The Misfits, Dag Nasty, Didjits, Dictators, Mötorhead, MC5, Black Sabbath og mange flere underveis. Jada, noen midtempolåter, et klarere lydbilde og en bredere rockereferanseramme, som også inkluderer powerpop og klassisk rock på nyere låter, som eksempelvis «Shotgun Seat». Men de er jo fine de også, låter som vokser på en. Det leveres stilsikkert med pondus og bravur foran en tilskuerskare også fra Tyskland og USA (hei Jake Starr fra vennebandet Adam West).

Tekstmessig lever de ut og debatterer de klassiske rockemytene med humor og snert, og er akkurat på den riktige siden av cheesy. På mange måter en god skole i hva rock er for gryende entusiaster eller en bekreftelse for oss eldre som nå har blitt henvist til mer sedate liv.

I’m done with the easy living
I’m done with the easy living
I’m done with the slack you’re giving me
I’m done with the easy living
I’m sitting in a house so pretty got a life so shitty and I want no pity
Come on with the nitty gritty yeah come on and hit me coz I’m feeling shitty, som Frithjof Jacobsen poengterer det avslutningsvis; like mye til seg selv som til oss der ute i salen (?).

 

 

– Dette er den beste kvelden i mitt liv, utbrøt Arne Skagen underveis og også Generalen Frithjof Jacobsen var overveldet av responsen.

Det hele avsluttes med låta, som Generalen kan meddele var katalysatoren for å bringe dem sammen igjen, «Desolate City».

We are lions in a cage
Pet tigers fueled on rage
We’re the moonlight we’re the clouds
We are losers, we are proud
We are magic we are class
A hand with knuckles made of brass
We are good times, turned bad
We are the action you never had

To ganger kommer de tilbake. Først for å gi den avgåtte platesjappenes «Gods Chosen Dealer» fra nord, Egon Holstad, hans «Black Book Lodge».

You can wear your long hair going to the book fair
When you gonna be there in the old mans lair
Holding private trial, living in denial, you’ll be the hippie scare
So come on, oh uh
Be scared, be scared, be scared
Black book, black lodge
Something evil that you cannot dodge
Black knight in a black club
Kid screaming in a black tub
Well, you’re tired of the textbook
Now you wanna read the black book
Yeah, you’re tired of the textbook
And now…

Så er det tid for å runde det hele av. Med en påminnelse om at store deler av publikum i dag lever «behagelige» familie- eller arbeidsliv ganske fjernt fra ungdommens utagering og rock’n’roll. «Easy Living» sitter mer enn noen gang der bandmedlemmene sjonglerer kontorjobber og politisk kommentariat med en dose av deres og vår ungdom.

Naturlig nok må låta «Rock Throne» være det som dundrer ut i det vi jages ut i Oslo-natta, videre til nachspiel på John Dee eller på bakrommet på Sentrum Scene. Og joda, de er «Kings of Rock». Ihvertfall for en kveld eller fire.

 

 

På denne bejublede returen beviste Gluecifer en gang for alle hvorfor de var de norske fanebærerne for scandirocken eller flammerocken om du vil. Og vi kan nok være ganske sikre på at neste lørdag på Sentrum Scene nok ikke er den aller siste gangen kvintetten står på en scene. Til det er det fremdeles altfor mye ugjort moro og rock igjen i navnet og lyden Gluecifer.

 

Bildene er fra Gluecifers konsert på Sentrum Scene fredag 26. oktober

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Wonderfools – Mad Motherfucker’s Back In Town er i sterk Turbonegro/Gluecifer ånd

Brut Boogaloo kunne pese på à la kollegaene på den tiden, Hellride og Gluecifer

The Hellacopters reiste verden rundt med våre egne scandirock-legender Gluecifer

Siden de også hadde klart og børste støv av Biff Malibu fra Gluecifer, var det kanskje et håp om at DDR endelig skulle få lurt noen hårete ølvommer fra Namsos på scena

Gluecifer – Dambuster (Ferske spor uke 49/2017)

Folk fra Turboneger, Gluecifer, Backstreet Girls, Hard Luck Street, Trashcan Darlings, Valentourettes, Virginia Hill var på konsert med Cheetah Chrome på Gamla

«The Personal Decay» er på min all time punk/rock-bangers-liste sammen med det ypperste fra Backstreet Girls, Turbonegro, Amulet, The Ratcats, The Good The Bad And The Zugly, The Carburetors, Gluecifer osv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.