Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Headline 7. november 2018

Joni Mitchell har inspirert generasjon på generasjon

I over 50 år har Joni Mitchell inspirert generasjon på generasjon av musikere og andre i hele verden med sitt egenartede uttrykk og en stadig evne til å utvikle seg musikalsk. – «Blue» er et album jeg har hørt ihjel, men som jeg aldri kommer til å bli lei av. Joni Mitchell er en av de viktigste musikerne i moderne tid, spør du meg (og de fleste andre, vil jeg tro). Hun brøt med alle normer og skrev på en mer intuitiv måte, og det har alltid resonnert med meg, sier Louien. Sjekk også Jo Berger Myhre, Elly, Siril Malmedal Hauge, Ingvild Flottorp, Fadnes, Malin Pettersen, Trevor Beld Jimenez, Anita Kaasbøll i Bladed, Auden Prey, Silja Sol, Eric Palmqwist, Emile The Duke, Unnveig Aas, Kristine Marie Aasvang i The Secret Sound of Dreamwalkers, Susanna, David Wallumrød, Ole & Silje Huleboer, Frida Ånnevik, Tore Renberg og Kari Slaatsveen sitt/sine forhold til Joni Mitchell og/eller platene/låtene hennes.

Av: Victor Josefsen

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den? Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

– Min far jobba freelance som gitarist da jeg var liten, i tillegg til å synge og spille veldig bra piano. Så det var alltid masse musikk hjemme fra jeg var liten og jeg lærte nok tidlig at dette var noe man kan drive med. Det ble naturligvis også spilt masse plater, med en stor variasjon i sjanger og uttrykk, med en slags «det finnes bare to typer musikk, god og dårlig» holdning. Jeg tenker nok at dette har vært utslagsgivende for at jeg har et ganske bredt syn på musikk nå og setter pris på veldig mye ulik musikk. Det var mye britisk og amerikansk popmusikk fra 60- og 70-tallet (Beatles, Fleetwood Mac, Joni Mitchell, James Taylor, Carole King, Beach Boys etc.), klassisk musikk (Bach, Britten, Stravinskij), 80-talls fusion (Steely Dan) og gospel. Jo Berger Myhre fra intervjuet: Jo Berger Myhre: Med skumle stemningsfulle lyder

 

Her er  noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Elly og/eller «The Company of You» (et av stikkordene er «Joni Mitchell», red.anm.).

Joni Mitchell

– Jeg fikk høre at første platen min kunne minne om Joni Mitchell enkelte steder. På det tidspunktet hadde jeg ikke hørt noe på musikken hennes, og det tok egentlig en del år før jeg begynte å høre på på Mitchell-plater. Nå må jeg høre «Both Sides Now» med jevne mellomrom. Den er så majestetisk, inderlig og trist på samme tid, samtidig som den liksom stabler noe på plass inni meg. Stemmen hennes er helt fantastisk, og hun er en ordsmed og låtskriver som virkelig er å beundre. Jeg har hørt mer og mer på henne, men har fortsatt mye igjen å lytte på. Elly fra intervjuet: Elly: – Ønsket en mer oppstemt energi

 

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?

Jeg har blitt eksponert for veldig mye forskjellig. Fra korps og klassiske pianostykker i til min fars favoritter som Pink Floyd, Deep Purple, Zappa eller mine venners forkjærlighet til Guns N’ Roses og Eels. Mormor og jeg hørte på jazz sammen. Hun likte Ella, Anita O’Day og Nancy Wilson. Så dansa jeg og mamma til Bo Kaspers Orkester i stua da jeg var liten. Så var det Joni Mitchell, Norah Jones, Eva Cassidy, Chet Baker, Radka Toneff, og nyere ting i jazz-crossover-sjangeren som ungdom. Siril Malmedal Hauge fra intervjuet: Siril Malmedal Hauge: Lyrisk ode til de små øyeblikkene

 2 av låtene som har inspirert Siril Malmedal Hauge (fra samme intervju, red.anm.)

«For the Roses» – Joni Mitchell
Denne låten tar så mange deilige overraskende veier, og jeg elsker hvordan hun bruker registeret sitt og teksten som snirkler seg sammen på en fri måte som gir mening.

«Yellow Taxi» – Joni Mitchell

Denne låta er eit minne frå den tida vi spelte Joni-låtar saman med Siril. Vi kalla oss den gangen for Wild Things Run fast, og vi spelte haugevis med Joni-songar, mellom anna denne. Det kunne like gjerne vore ei anna låt frå ei anna Joni Mitchell-plate, men denne låta minner meg òg om «Wooden Hotel», som er på «Slowly, slowly»-plata.

Hva er ditt favorittalbum?


– Jeg har et veldig nært forhold til Joni Mitchell sitt album «Court and Spark», helt fra barndommen av, og kommer liksom alltid tilbake til det». Siril Malmedal Hauge i spalten: 5 om bøker og musikk

 

En av låtene som har hatt innvirkning på Trevor Beld Jimenez 

«People’s Parties» – Joni Mitchell

«Court and Spark» er en av mine absolutte favorittplater gjennom alle tider. Det har hatt utrolig påvirkning på meg. Dette er ikke min favorittlåt på albumet, men tekstlinjen:

«One minute she’s so happy
Then she’s crying on someone’s knee
Saying laughing and crying
You know it’s the same release»

Den åpnet opp en døren til musikalske og lyriske sannheter. Hvordan være ærlig og oppriktig. Trevor Beld Jimenez fra intervjuet: Trevor Beld Jimenez: Lengselsfull myk harmonisk pop fra Sør-California

 

Joni Mitchell – «Court and Spark» 

– Dette albumet lærte meg praktisk talt å synge. Det vekket sang- og låtskriverlysten i meg for fullt. Og for noen for jævlig gode tekster det er på dette albumet. «Court and Spark» var det første Joni Mitchell-albumet jeg fikk et forhold til og det inneholder en av verdens feteste låter, nemlig «Raised on Robbery». Arrangementene på denne skiva er fantastiske. Trommene, som er spilt av John Guerin (som for øvrig også spilte med Frank Zappa, George Harrison og Thelonious Monk), svinger som faen. Sammen med blås, strenger, bass og Jonis egen koring blir det helt overlegent. Dette er det sjette albumet til Joni, og er plata som tar steget ut i jazzland. «Court and Spark» ble forløperen til det enda mer eksperimentelle, jazza og fantastiske albumet «The Hissing of Summer Lawns», som ble gitt ut året etterpå. Kristine Marie Aasvang i The Secret Sound of Dreamwalkers fra intervjuet: 5 plater som har inspirert The Secret Sound of Dreamwalkers

 

 

Joni Mitchell – «Blue»

– Dette er jo nesten en klisjé, men jeg har vokst opp med det albumet her, så det er ikke til å unngå! Nok et album jeg har hørt ihjel, men som jeg aldri kommer til å bli lei av. Joni Mitchell er en av de viktigste musikerne i moderne tid, spør du meg (og de fleste andre, vil jeg tro). Hun brøt med alle normer og skrev på en mer intuitiv måte, og det har alltid resonnert med meg. Det som alltid slår meg er melodiene, gitarspillet og rytmikken i tekstene hennes. Det er fullstendig fengslende. Louien fra intevjuet: 5 plater som har inspirert Louien

 

En av låtene som har inspirert Silja Sol

«Case of You» – Joni Mitchell

Første låt jeg lærte meg skikkelig på gitar. Joni Mitchell er en ren inspirasjon i låtskriving og akkorder, tunings og formidling. Det er så mye fint og ekte her. Silja Sol fra intervjuet: Silja Sol: Sprudlende synthpop og ettertenksomme ballader

 

Hva er ditt favorittalbum?

– Det første som falt inn i hodet mitt da jeg leste spørsmålet var Joni Mitchells «Blue», så da går jeg for det. Unnveig Aas fra spalten: 5 om bøker og musikk

 

Hva var ditt første kognitive platekjøp?

– Joni Mitchells «Blue» kan kalles et slikt kjøp. Jeg hadde lengtet etter henne, jeg valgte henne og ble! Kari Slaatsveen fra spalten: Min platesamling.

 

Det finnes, dessverre kanskje, en lang og sterk tradisjon av gode skilsmisse- og separasjonsalbum. Det kan være nok å nevne Marvin Gaye – «Here, My Dear», Bob Dylan – «Blood on the Tracks», Fleetwood Mac  – «Rumours», Nick Cave & the Bad Seeds – «The Boatman’s Call», PJ Harvey  – «Rid of Me», Bon Iver  – «For Emma, Forever Ago», Angel Olsen – «Burn Your Fire for No Witness», Slowdive – «Souvlaki», Carole King – «Tapestry» og  Joni Mitchell – «Blue».

Har du selv noen favoritter som har lindret dine egne erfaringer av separasjon eller som har inspirert deg i arbeidet med dette albumet?

– Av dessa ovan har nog «Blood on the Tracks», «Blue» och «Rumours» gått varmast, men all dessa skivor är ju mästerverk i genren. När jag var yngre lyssnade jag också mycket på Red House Painters. Alla deras skivor är ju skillsmässoplattor och alla låtar handlade väl om en och samma kärlek. Årets bästa i genren än så länge tycker jag nog är Courtney Marie Andrews – «Old Flowers». Eric Palmqwist fra intervjuet: Eric Palmqwist: Skilsmissebekjennelser

 

En av låtene som har inspirert Malin Pettersen som låtskriver

Joni Mitchell – «River»

Det er et klisjévalg, men hallo. Den første gangen jeg hørte den låten ble jeg satt ut av hvordan går det an å beskrive noe så konkret og metaforisk samtidig. Hennes historie kjente jeg igjen som min egen og ble skikkelig inspirert. Jeg er også generelt veldig fan av Joni. Malin Pettersen fra intervjuet: Malin Pettersen: Nordicanaprinsessen på inspirert Nashville-reise

 

Her noen stikkord jeg vil at du skal respondere med dine tanker om og gjerne også hvordan dette er relevant som innflytelse på albumet (et av stikkordene er «Laurel Canyon singer/songwriter tradisjon», red.anm.).

Laurel Canyon singer/songwriter tradisjon

– Min aller første vinyl (ved siden av «Belonging»-plata til Jarret/Garbarek) var «Heijira» av Joni Mitchell, som jeg fikk av faren min som tolvåring. Tidlig i ungdomsåra var jeg ikke så veldig opptatt av hvor hun kom fra eller hvilket miljø hun var en del av. I likhet med Nick Drake traff hun noe i meg som er like viktig om ikke enda viktigere i dag. Hun tok seg god tid i låtene og tekstene og spilte inn plater med litt annen instrumentering enn mange andre vise/folk-plater fra 60-, 70-tallet. Jeg likte den jazza tilnærmingen til folk- og visemusikken. Det var først da jeg begynte å dykke ned i Jackson Browne, James Taylor og CSN at jeg så sammenhengen. Det var nok en fin og kreativ, om enn ganske tåkete tid. Kreativt sentrum eller hva man kaller det. Lånte boka «Hotel California: Singer-Songwriters and Cocaine Cowboys in the La Canyons, 1967-1976» av Barney Hoskins av en kompis da den kom ut. Fascinerende historier fra det miljøet. Der skjønner man vel også at det miljøet hadde sine baksider, men jøss, for noen plater det kom ut av det. Anbefales! Hvor har det forresten blitt av den boka? Det var noen som lånte den av meg da jeg hadde lest den. Fadnes fra intervjuet: Fadnes: En harmonisk melankoliker

– Jeg er nok farget av musikken og tekstene jeg har hørt mye på. Uten sammenligning for øvrig (er det ikke det man sier hvis man er redd for å virke cocky?) er historiefortellingene og rytmikken til Joni Mitchell, det flytende, sterkt metaforiske landskapet til Nick Drake og Bob Dylans direkte, poetiske og skarpe språk noe jeg strekker meg etter. Prøver alltid å fortelle en historie, om så en helt åpen historie som kan inviterer lytteren til å danne sine egne bilder og egne tolkninger. Synes det er vanskelig å finne balansen mellom åpent og fritt og saklig og direkte. Lykkes jeg med det av og til er jeg veldig fornøyd. Fadnes fra samme intervju

 

En av låtene som har inspirert Ingvild Flottorp som sanger

«Conversation» – Joni Mitchell

– Ein blir aldri lei av låtene hennar, fordi ho bruker stemma på ei heilt genial måte for å fortelle ei historie på. Ingvild Flottorp fra intervjuet: Ingvild Flottorp: Ny krystallstemme på Nordicana-scenen

 

Er det noen produsenter du ser opp til, eller noen plater du mener er forbilledlig produsert?

– Hmm, produsent betyr jo litt forskjellig. Da velger jeg å tenke «satt sammen», fremfor en som for eksempel har laget noe beats, for å kunne svare litt konkret. Da koker det ned til at jeg må si noen album jeg synes sitter tvers gjennom bra sammen, det er jo umulig å vite hva som skjedde bak kulissene og hvem som bestemte hva, men jeg vil trekke frem Joni Mitchells «Wild Things Run Fast», Chaka Khans «I Feel for You», TLCs «Crazy Sexy Cool» og Frank Sinatras «Only the Lonely». Emile The Duke fra intervjuet: Hjemme med Emile The Duke

 

Her er noen stikkord som jeg vil at du/dere skal si litt om forholdet til og hvordan det er relevant for Bladed og «The Ballad of the Hammer and the Nail» (et av stikkordene er «folk», red. anm.)

Folk

Går ut i fra at det er folk som i sjangerbetegnelsen. Jeg har hørt mye på og liker veldig godt Bob Dylan og Joni Mitchell, og Linda Perhacs da jeg først oppdaget henne. Deres musikk kan vel relateres til denne sjangeren, men er samtidig så mye annet. Anita Kaasbøll i Bladed fra intervjuet: Bladed: Overdådig og minimalistisk kunstpop

 

Hvilket forhold har du til kassegitaren/den akustiske gitaren?

– Jeg elsker den. Jeg er enkel og liker Martin-gitarer. Men kassegitaren generelt er gull. Den trenger ingen effektpedalbrett eller amp som må drasses rundt. Den funker i intime settinger så vel som i PA. Jeg beundrer spesielt Jan Eggums liveklimpring på kassegitar. Han komper seg selv perfekt, med bassganger og subtile orkestreringer over gripebrettet. Uanstrengt. Ryddig og tilsynelatende enkelt, men egentlig komplekst og vanskelig. Joni Mitchell og Lindsey Buckingham er også store kassegitar-idoler for meg. Men jeg har også et ønske om å spille mer el-gitar i framtiden. Rocke litt. Dra en velplassert solo. Bruke noen snasne effekter. Audun Prey fra intervjuet: Auden Prey: Nevrotisk og melodisk FM-pop

En av låtene som har inspirert Auden Prey

«The Circle Game» – Joni Mitchell

 

Om du måtte velge et (musikalsk) tiår, hvilket?

– Da velger jeg meg 80-tallet. Jeg ble født i ’82, året Prefab slapp sin første single, Scritti Politti slapp «Songs to Remember», som er fantastisk. «The Nightfly» av Donald Fagen. «Almanaque» av Chico Buarque. «Imperial Bedroom» av Elvis Costello. «Big Science» av Laurie Anderson. Så mange fine plater. Og det er bare ’82. Jeg var motstander av 80-tallet hele 90-tallet, men med tiden har jeg følt mer og mer eierskap til det tiåret sjøl. Mange store lagde mye rart, litt fint, litt stygt da – Jonis «Chalk Mark in a Rain Storm» er til tider nydelig fordi den er så ute. Og mange nye krefter kom til og strebet etter noe som samtiden ikke helt kunne tillate. Mye rar motstand, store følelser, merkelig ambivalens. Det blir det ofte magi av. Og mye tull. Men sånn må det vœre. Herregud så mye dritt som kom ut på 60-tallet også. Sondre Lerche fra spalten: Min platesamling

 

Hvem er dine største musikalske inspirasjonskilder?

– Joni Mitchell blant annet. Kan få kraftige hangups på artister, men er ikke typen til å henge opp plakater på rommet. Inge Bremnes fra intervjuet: Jeg er veldig opptatt av formidling

 

Hvem er den/de beste låtskriverne du vet om og hvorfor?

– Uuææh! Vanskelig. Jeg er veldig fan av Joni Mitchell fordi tekstene hennes er direkte og samtidig hemmelige. Frida Ånnevik fra intervjuet: Kunsten å skrive en låt man husker

 

Hvilke plater er du ferdig med, og kan aldri sette på igjen? (Ihjelspilt).

– Joni Mitchell. Alt av Joni Mitchell. Føles helt ferdig. Samme gjelder Alanis Morrissette. Faktisk også Björk. Men bare vent. Plutselig er jeg der igjen og spiller alle Joni-platene i hjel. Tore Renberg fra spalten: Min platesamling

 

Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Eg har alltid tenkt at eg ikkje er ein samlar. Min gamle redaktør i Samlaget, den fine Sverre Tusvik, er ein samlartype, han samlar på alt mulig, og dette har både mora og uroa meg. Er det mulig å halde på med desse samlingsgreiene og likevel vere eit velfungerande menneske? Så når folk har spurt, har eg sagt at den einaste artisten eg har samla alt av, er David Sylvian. Der er eg heilt ute, det ser eg, men når eg no får dette direkte spørsmålet, så ser eg i samlinga at eg også har alle platene til følgande artistar: Björk, Joni Mitchell, Leonard Cohen, Lloyd Cole, Tindersticks, The Clash, PJ Harvey, Talking Heads, The Blue Nile, David Bowie, The National, Dexys, Fennesz, Sakamoto, Tom Waits, The Smiths, Morrissey. Eg hadde også på eit tidspunkt alle platene til Bruce Springsteen (pluss ei heil bod med bootlegplater frå syttitals-Bruce), men eg kasta «Human Touch» og «Lucky Town» ut frå Puddefjordsbrua som protest mot den slette musikalske kvaliteten. Frode Grytten fra spalten: Min platesamling

 

Har du noen komplette discografier? Altså alle (offisielle) utgivelsene til en enkelt artist.

– Har en ganske velutviklet samlemani (borderline hoarder dessverre) så en god del komplette diskografier i hyllene mine: Todd Rundgren, Paul Weller, Saint Etienne, David Bowie, Stereolab, Atomic, Randy Newman. Jobber med saken på Miles Davis, Prince, Joni Mitchell ++ Tord Krogtoft, direktøren for Øyafestivalen (nå markedsdirektør i Nasjonalmuseet, red.anm.), fra spalten: Min platesamling

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, noter av Joni Mitchell i Deichmans katalog

 

Sjekk også i Deichman musikk:

Joni Mitchell – California (Blue Sessions Demo)

Hold linjen, vi må snakke litt om ukens store musikalske og populærkulturelle jubileum. Joni Mitchells «Blue» feiret 50 år tidligere denne uken. For å sitere mine tidligere kolleger ved musikkavdelingen på Trondheim folkebibliotek, som feiret jubileet på behørig vis: «Millioner av søkende sjeler i alle aldre har søkt tilflukt, trøst og inspirasjon i «Blue» siden 1971, og mange flere kommer til å gjøre det i uoverskuelig fremtid». Amen. Rhino markerer jubilanten ved å gi ut en EP bestående av demoer og outtakes, med noen rørende versjoner av de klassiske sporene. Det er så vakkert. Blå er som kjent den varmeste fargen. (Ferske spor uke 25/2021)
Av: David Jønsson

 

Platecover: Art imitating art inkl. Joni Mitchells «Turbulent Indigo»
Av: Stian Bjørnsson Hope

 

Joni Mitchell – «River» (Musikalske julespor 2021)
Av: Henrik Teigøyen

 

Susanna & David Wallumrød – This Flight Tonight

Susanna & David Wallumrød ‎ sitt album «Live», som kom i fjor, inneholder en coverversjon av Joni Mitchells «This Flight Tonight». Les intervjuet med Susanna: Susanna: Ondskapens blomster i nedstrippet musikalsk kledning

 

Ole & Silje Huleboer – Blue

Ole & Silje Huleboer gjorde en egen tolkning av Joni Mitchell-albumet «Blue» på The Crossroads Club i Oslo for noen år siden. Les: Ti låter som har inspirert Ole & Silje Huleboer

 

 

 

Saken er oppdatert 1. februar 2022, red.anm.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 21 andre abonnenter