Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 30. november 2018

Plateanmeldelse: Bill Ryder-Jones – «Yawn»

Bill Ryder-Jones' «Yawn» vil stå fjellstøtt når musikkåret 2018 skal oppsummeres.
Tekst: Ådne Evjen



Artist: Bill Ryder-Jones

 

Album: «Yawn» (2018)

 

Plateselskap: Domino Recording Company

 

5,4

 

Bill Ryder-Jones har vært musiker mer eller mindre siden han var 13 år og ble med i The Coral som gitarist. Han forlot The Coral i 2005 og begynte etter hvert å gi ut musikk på egenhånd. Bill har skrevet filmmusikk og produsert band og artister i Merseyside-området. Han har også bidratt som musiker på andre plater og var turnémusiker for Arctic Monkeys i 2013 (AMturneen). Han har tre studioalbum bak seg og kommer nå med sitt fjerde. Plata har fått tittelen «Yawn» og er utgitt på Domino Recording Co.

Ryder-Jones har aldri vært en type artist som står foran deg med vaiende flagg og brennende paroler. Hans framtoning er av den mer lavmælte og følsomme sorten. Tekstene er hverdagsbetraktninger som sirkler rundt tema som kjærlighet, frykten for å ikke være elsket («Don’t Be Scared, I Love You») , angst og et sviktende selvbilde. For det meste er tekstene akkompagnert av gitarlyd i forskjellige varianter. Noen ganger vart og akustisk i Nick Drake-land, andre ganger med fullt elektrisk øs og fuzz.

Gitartoner, et enkelt synthtema og en søvning og nesten hviskende stemme leder oss inn i «Yawn» og «There’s Something on Your Mind.» Låten starter rolig, men ender opp i et herlig gitarøs ‘a la Dinosaur Jr. Vi har entret et nytt kapittel i Bill Ryder-Jones sin tekstlige og musikalske fortelling om livet. Han er oppvokst i den lille kystlandsbyen West Kirby utenfor Liverpool, og han bruker hverken store ord eller fakter i sine fortellinger. Ofte skriver han dypt personlige tekster. Som i «Daniel» fra den forrige plata hans «West Kirby County Primary», der han synger om storebroren som ble syk og døde da Bill var liten. På de to foregående platene har han skrevet mange oppvekstskildringer, mens på «Yawn» hevder han å ha konsentrert seg mer om øyeblikksrapporter fra eget liv.

Han har lykkes særdeles godt med det på de ti låtene på albumet. Poenget med Ryder-Jones’ musikk er at man må gi den tid til å synke inn. Dette er ikke en plate der man hopper rundt i ren entusiasme etter første gangs lytting. Både musikken og tekstene har den kvaliteten at de vokser på deg. Det er nesten som Ryder-Jones forteller deg nettopp dette med låttittelen «Time Will Be the Only Saviour». At tiden leger sår, gjelder selvsagt for tapet av broren, men vi mistenker at han hår gått gjennom et samlivsbrudd da han skrev noen av tekstene. I Time Will Be Your Only Saviour, synger han: «If tomorrow starts too soon/Or you come and I’ve gone/There won’t be much left to say/And time will be the only saviour».

I «No One’s Trying To Kill You»: «I’ve not been feeling quite myself/In my head I’ve never looked so close to death». Nå høres dette ut som en utpreget depressiv plate, men det er ikke helt sånn. Ryder-Jones har også sjølironi: «But there’s a fortune to be had from telling people you’re sad». Vi aner et glimt i øyet her, og det glimtet ser man bedre hvis man leser intervju med ham. It’s not all doom and gloom, heldigvis. Et eksempel på det er i låten «Mither», hvor han gir et lite nikk til Liverpool-artisten og ordsmeden Michael Head. Vi snakker her om språklige finurligheter fra Merseyside: «’And is right’ Mick said/Just for tonight don’t mither me Meg».

Det er et helt knippe med knallbra låter på dette albumet. Det er vanskelig å skille ut noen spesielle, men en av låtene som fester seg godt i hjernebarken, er «Recover». Akustisk gitar og cello og Ryder-Jones sin hviskestemme dominierer lydbildet. «The silence is killing me/You came to me for cover and I let you down». Gitarlyden minner for øvrig veldig om gitarlyden til navnebror Bill Callahan, en artist Ryder-Jones tidligere har uttrykt begeistring for.

Bill Ryder-Jones avslutter sine ti låter med «Happy Song». Låttittelen kan nok tolkes som et humoristisk blunk til de som tror han bare graver seg ned i melankoli og tristesse. Det kan så være, men musikken til Bill Ryder-Jones vil ikke ha vært det samme uten disse kvalitetene. «Yawn» er et prov på det, og dette er et album som vil stå fjellstøtt når musikkåret 2018 skal oppsummeres. Så får vi håpe han og bandet hans setter opp Norge på turnéplanen sin på nyåret.

PS
På coveret ser vi storebroen til Bill, Daniel, gjøre grimaser til fotgrafen. I bakgrunnen står barnevakten med Bill på armen.

 

 

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på Musikknyheter
Tekst: Ådne Evjen

Få med deg flere anmeldelser og annet musikkstoff på Musikknyheter

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.