Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 2. desember 2018

Plateanmeldelse: Hilma Nikolaisen – «Mjusic»

Hilma Nikolaisen har siden debutplata «Puzzler», som ble sluppet i 2016, utviklet og variert uttrykket på hennes nye plate «Mjusic», samtidig har hun holdt på sin identitet. Det er en fryd å lytte på album det virkelig er jobbet med, nesten alt er på sin rette plass her.
Tekst: Victor Josefsen

Artist: Hilma Nikolaisen

 

Album: «Mjusic» (2018)

 

Plateselskap: Fysisk Format

 

5

For to år siden omtalte vi Hilma Nikolaisens sololøp for aller første gang, da hun slapp singelen «Cloud Nine Rewind» fra debutplata «Puzzler» som ble sluppet senere samme år: «Den tidligere Serena Maneesh-bassisten er på full fart mot det som kan bli en lysende solokarriere. Nå er hun tilbake i popbransjen, der hun også tidligere har vært med i The Loch Ness Mouse. Hennes særegne stemme kler den tilbakelente stemningen låter hviler på. Låten byr ikke på noen store krumspring, men det er lett og fin popmusikk som fester seg godt.»

Nå er Hilma Nikolaisen tilbake på soloarenaen med et flunkende nytt album med tittelen «Mjusic». I forrige utgave av ferske spor er forsmaken på plata, «Ligh Shines», med, og jeg skriver: «Å lytte på «Light Shines» oppleves omtrent på samme måte som årets Øya-konsert med Hilma Nikolaisen. Man får en følelse av at den gitarbaserte popmusikken på en måte oppsummerer hennes tidligere prosjekter. Et univers av foredlet psykedelisk rock og pop. Det er rett og slett bra».
Jeg føyer til at på «Light Shines» og  f.eks. vare, nydelige «You» viser Hilma Nikolaisen sin meloditeft, til gangs.

Hva så med resten av plata? Joda, det er kraft, stemning og sjel i alle låtene. Sound og låter forseggjort utført, uten at det høres ut som om noen flinkiser, sammen med Hilma, har «konstruert» produksjon og musikk etter legoprinsippet i studioet og kommet opp med et uttrykk uten den ekstra piffen. Tvert imot, uttrykket blir aldri for ensidig, forutsigbart eller sterilt. Dette er musikk uten jålete triks, og det bobler av driv og liv på «Mjusic», med låter som innehar både punch, dybde og nyanser, og selv om Hilma har med mange flinke folk som bidrar på plata, er det hun selv som styrer det hele.

Over «Into the Music» hviler det en Spiritualizedaktig aura. «Into  the Light, Out of the Misery, Out of the Mind, Come with Me», gjentas og messes det, og mot slutten av låta er strofene badet i små psykedeliske utskeielser. På » Only Me», og andre låter, leker Hilma og studiogjengen seg med stereoeffekter, noe ‘a la det Teenage Fanclub gjorde på «Dumb Dumb Dumb (for å ta et eksempel) fra plata «Howdy» (2000). Det funker til tusen. Låta har et forrykende driv, eller rettere sagt et latent driv, og også her speedes tempoet opp mot slutten. Det er et lekkert sound på gitarene her,  og over hele linja. Det samme med produksjonen, som nevnt ovenfor, detaljenene og helheten kommer virkelig til sin rett.

Hilma Nikolaisen oser av tilstedeværelse på «Mjusic», og som på årets Øya-konsert har hun publikummet i sin hule hånd fra platas åpning «Missionary» til avrundingen med julelåta «Merrily Merrily» (Hermitage Highlights)», opprinnelig utgitt på singel i fjor. «Missionary» er det mer rett-fram energiske kuttet på «Mjusic», en låt som rocker bra fra seg, dog, den mangler noe av finessen til de andre låtene på  plata . «Merrily Merrily (Hermitage Highlights)» er  harmonisk, finstemt (jule)pop med svevende koringer og luft under vingene.

Apropos Hilma og julelåter, i 2015 kom hun opp med «Ring Ring (Bring It On)». En varmende liten låt med kirkeklokker og det hele, en døsig julelåtmiks av Mazzy Star, Velvet Underground og The Jesus and Mary Chain. En av mine favorittjulelåter. Les mer her.

«Merrily Merrily (Hermitage Highlights)» dreier seg om lykken over det å geografisk og mentalt å bevege seg videre, i dette tilfellet det å bevege seg fra et heller klaustrofobisk år på Grünerløkka – og flytte livet ut i skogen, i høyden av Oslo. Det males fram fine julestemningsbilder om hvordan jula vil fortone seg, eller hvordan man håper jula (og livet ellers) bør fortone seg. De siste ordene oppsummerer også tematikken på hele «Mjusic», samt åndelig lengsel/tvil, slik jeg tolker det.

Som vi har vært inne på en del ganger tidligere i denne bloggen «hauser» vi stadig opp» nye utøvere der superlativene noen ganger løper løpsk, med rette, for så langt har det i løpet av de siste årene vært særdeles sterke år for ny norsk musikk. Det renner inn med musikk til oss, og bare noen prosent stikker seg ut. Det er disse utøverne du som regel kan lese om i musikkbloggen. Midt oppi alt dette nye glemmer vi ikke «gamle travere» som f.eks. Beezewax, The Loch Ness Mouse og Hilma Nikolaisen.

Erfaring er ofte underkjent innen pop/rock, selv om holdningene har endret seg betraktelig i løpet av de siste årene, og Hilma Nikolaisen med flere holder formen ved like, og vel så det, de har ofte den lille musikalske x-faktoren nettopp pga. at de har noen år med erfaring på baken

Hilma Nikolaisen har siden debutplata «Puzzler», som ble sluppet i 2016, utviklet og variert uttrykket på hennes nye plate «Mjusic», samtidig har hun holdt på sin identitet. Det er en fryd å lytte på album det virkelig er jobbet med, nesten alt er på sin rette plass her.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Les også:

Vår tidligere Deichman-kollega Lars Junge, som anmeldte Hilma Nikolaisens forrige plateutspill, har også anmeldt «Mjusic» på hans blogg Stemmegaffel. Les anmeldelsen her.

Singelanmeldelse: Hilma Nikolaisen – «Word»

Konsertanmeldelse: Hilma Nikolaisen på Ingensteds 2017

Mer Hilma Nikolaisen

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.