Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 4. desember 2018

Konsertanmeldelse: John Parish på Blå

Så kommer John Parish endelig på scena. Han har en mild utstråling, men er samtidig utrolig kul, og han er flankert av tilsvarende kule folk. Han er en av de fyrene som kan trekke i dress og se helt casual ut, litt sånn som Nick Cave og Tom Waits. Eller PJ Harvey i cocktailkjole og fjær på hodet, for den saks skyld.
Tekst: Jorun Irene Husdal / Foto: Johannes Andersen (inkl. frontbilde) & Tim Harris 

Jeg husker den svære hybelen i en ærverdig gammel bygård i Vika mens det nye årtusenet var blodferskt. Takhøyden virket uendelig, og jeg fylte opp rommet med alt mulig nips og ræl for å dempe ekkoet, med sånn passe hell. Sånn sett var det en veldig bra hybel å spille musikk i, og da jeg kom over ei skive hvor en av mine virkelig store musikkhelter, PJ Harvey, hadde medvirket, var ting så notorisk for meg på den tiden at jeg ikke kunne gjøre annet enn å kjøpe den.
Det var før Spotify og strømming. Det var da man fortsatt gikk på platesjapper og lytta mens man bladde ivrig i coverleten med klokker på ørene. Skiva het «Dance Hall at Louse Point» (1996), og den andre artisten het John Parish. Jeg husker hvordan musikken bredte seg over meg som nysnø. På denne tida lot jeg meg oppsluke av band som Lambchop, Tindersticks og Sparklehorse, og det må ha vært høysesong i livet mitt for inderlighet.

«Dance Hall at Louse Point» er umiskjennelig PJ Harvey-esque, men John Parish sitt preg gjorde den litt annerledes. Litt mindre rå, litt mer innadvendt, et lydbilde som satte skiva litt på siden av det man var vant til å høre fra Harvey.
Så forsvant Parish fra bevisstheten min, det vil si, han druknet sikkert i havet av musikk som tok oppmerksomheten videre. Sånn er det kanskje når man føler man aldri kommer til å rekke å høre, lese eller se alt som er bra.
Men i juni slapp Parish sitt sjette soloalbum, «Bird Dog Dante». Og da jeg så at han skulle spille på Blå i Oslo, nesten to tiår etter at jeg tenkte på ham sist, så måtte skiva fram igjen. Og den holder stand! Plutselig var man i en mental tilstand av de tidlige tjueåra, og satt midt på gulvet med lukkede øyne i et stearinlys-belyst rom.

Den første dagen i desember er overraskende mild. Vi er sent ute, men oppvarminga holder på fortsatt. Det er ganske glissent inne på Blå, selv om det fyller seg litt mer opp mot konsertstart. John Parish har ikke trukket enorme mengder, men noe annet hadde kanskje vært rart. Mannen er vel ikke akkurat supertilgjengelig. Ikke fordi han er så sær og vanskelig å lytte til, men fordi han stort sett har stått i bakgrunnen og latt andre skinne.

Så kommer han endelig på scena. Han har en mild utstråling, men er samtidig utrolig kul, og han er flankert av tilsvarende kule folk. Han er en av de fyrene som kan trekke i dress og se helt casual ut, litt sånn som Nick Cave og Tom Waits. Eller PJ Harvey i cocktailkjole og fjær på hodet, for den saks skyld.

En av de første låtene han spiller er også den første som ble sluppet fra skiva «Bird Dog Dante», “Sorry for your loss”. Sånn apropos Sparklehorse. Låta, som er mørk og bittersøt, skrev Harvey og Parish sammen, og etter sigende er det en hommage til nettopp Mark Linkous som tok livet av seg i 2010. Det kjennes litt sånn ekstra i mellomgulvet.

Parish spiller seg gjennom hele den nye skiva, som jeg har ni-hørt på de siste par ukene. Selv om vi ikke er alt for mange som har møtt opp denne kvelden, tar vi det igjen i entusiasme, og bandet blir møtt med trampeklapp mellom hvert nummer. Parish bøyer hodet og sier “thank you, thank you. So kind!”, og sementerer hele den følelsen man får av ham, at å skape og å spille er viktigere enn å fremføre. Han prøver seg imidlertid på en liten vits om en new zealandsk poet som har skrevet et dikt som heter “Monica from Friends”, men ingen vet hvem denne poeten er. Heldigvis kjenner de fleste igjen låta han prøver å referere til, “Rachel”, og skjønner vitsen han prøver å slå, og låta er også min definitive favoritt på skiva.

Det er umulig ikke å høre at Parish hadde mer enn en finger med i begge de to siste skivene til PJ Harvey; «Let England Shake» (2011) og «The Hope Six Demolition Project» (2016). Noe av rytmen og lydbildet er umiskjennelig. Man kan nesten ikke unngå å merke det musikalske slektskapet dem i mellom gjennom drøyt tjue års samarbeid.

Paris kjører et tight, men hjertevarmt sett. Selv når han er funky er han funky på en sånn litt stille og tenksom måte.
Konserten varer i en time, og det føles som et kvarter. Eller tre timer. Litt sånn som gode konserter skal være. Etter en dobbel encore, trekker han seg tilbake, og publikum ser rundt seg og nikker til hverandre. Vi vet alle at vi har vært med på noe skikkelig fint, og nå vil vi hjem og kontemplere.

 

Foto: Johannes Andersen

Foto: Johannes Andersen

Foto: Johannes Andersen

Foto: Johannes Andersen

Foto: Johannes Andersen

Foto: Johannes Andersen

Foto: Johannes Andersen

Foto: Tim Harris

Foto: Tim Harris

Foto: Tim Harris

Foto: Tim Harris

 

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.