Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 10. desember 2018

Konsertanmeldelse: ADULT. på Blå

Det kokte bra nede i piten foran scenen på Blå lørdag 8. desember da Detroit-duoen ADULT. opptrådte foran en engere krets eldre svartrockere. Nicola Kuperus bød på fresende manisk vokal over Adam Lee Millers harde synthmelodier og kaskader av støy.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilde (front) & Jørund Høie Skaug (anm.)

Dystert dystopisk, men også intenst og dansbart da Detroit-duoen ADULT. opptrådte foran en engere krets eldre svartrockere på Blå lørdag 8. desember. Det kokte bra nede i piten foran scenen og Nicola Kuperus bød på fresende manisk vokal over Adam Lee Millers harde synthmelodier og kaskader av støy.

ADULT., som tidligere i høst slapp sitt sjuende album «This Behaviour», har vært aktive som band i 20 år. Dette var likefullt deres første besøk her til lands.

Det var både minneverdig og forglemmelig på en og samme tid. Sulteforet som det norske konsertpublikummet har vært på opptredener av denne karakteren var det både trivelig og interessant å få oppleve live et markant navn fra det som må kunne sies å være restene av electroclash-scenen (Fischerspooner, Miss Kittin & The Hacker med flere og med plateselskapet International Deejay Gigolo Records som en viktig aktør).

Electroclash er, eller var, en sammensmeltning av elektro, synth, new wave med techno, electropop og elektronisk dansemusikk. Amerikanerne har kombinert dette med mørke misantropiske tekster og elementer fra både industrirock og darkwave, og hele tiden vært et navn jeg har skjønt jeg burde vie mer oppmerksomhet.

Relativt nystartede Head Production, drevet av Sadomaoistans Halvard Haldorsen, inviterte til en sjelden darkwave-aften på Blå i Brenneriveien for en engere krets eldre industri- og svartrockere. Nå var det bare å kjenne sin besøkelsestid. Arrangementer som dette håper vi det blir flere av i tiden fremover. Blås bookingnestor Sten Ove Toft har vel også antydet at labelkameratene SRSQ fra Dais Records skal være på vei til våren.

Likefullt må jeg i ærlighetens navn innrømme at jeg i starten var litt skuffet. Den fantastisk kreative performance-videoen til «Violent Shakes» hadde sammen med kjennskapen til vokalisten Nicola Kuperus virke som performance-kunstner skapt urealistiske høye forventninger om en grenseoverskridende opptreden.

Det visuelle var tonet ned til/med røyk og Blås sedvanlig patente lyshow. Jeg slet litt med å riktig høre vokalen selv om jeg bevegde meg rundt i lokalet i håp om bedre lydgjengivelse. Men synthene var jo tydelige og kraftfulle. Ja ja. Det var nå ihvertfall intenst og manisk. Det kunne jeg registrere. Og utstrålingen til Kuperus vant meg over etter hvert, selv om varmen hun utstrålte da de først ankom lokalet i første omgang virket vel så oppriktig.

Når den første skuffelsen over mangelen av video og/eller andre audiovisuelle elementer hadde lagt seg, og den verste irritasjonen over å ikke kunne høre tekstene hadde fått vike for Kuperus tross alt karismatiske scenefremtoning og de heftige lydbildene, ble jeg gradvis sugd mer inn i det musikalske universet deres. Electroclash, harde synther og manisk fresende intens sang filtrert oftest gjennom bruk av to mikrofoner. Hva er det man ikke skal like?

Dystert dystopisk, men også intenst og danbart. Det er kraftfullt og sterkt, selv om stemmen ikke er like gjennomborrende og slagkraftig live som på skive og mellomsnakket begrenser seg til høflig takknemlighet over å være her.

Her er doom pop, hard synth, acid techno, men mest av alt det som en gang ble betegnet som electroclash. Et sted mellom post-punk, elektro og industriell techno finner vi bandet.

Ondskapsfulle og misantropiske tekster som tilkjennegir både angst og frådende raseri og vekselsvis indignerte og håpefulle tekster om menneskelige (par)relasjoner som har spilt fallitt. Humor og mørke driver det fremover. Det handler tross alt om «Perversions of Mankind».

This may be disorder
Underneath illusion
Catching you out
Pulling you in
If not to notice
Touch me so closely
How different
It could’ve been
maner Nicola Kuperus med uhyggelig vokal over svevende synther.

ADULT. på Blå 8. desember

Det hele ble etter hvert ganske oppslukende. Det koker reelt foran scena med ivrig dans mens dama sprer bitter splid og lengsler etter synkronitet om hverandre. Det veksler mellom det fredelige og melodiske og rent ut sagt rasende lemlestet støy. Men altså med et fokus på stadig hardere synth, særlig på de nyere låtene.

Aller mest fengende er de kanskje på «Tonight We Fall» fra «The Way Things Fall»-albumet fra 2013.

Will we, will we live like this
Forever
Because this feeling came over me
And sticks to you
Sticks to me
Forever
And they want it much more
They want it much more
This feeling ain’t crappted
Rather than floor
It sticks to you
It sticks to me

Det er heller ingen tvil om at det hypnotiserende 1980-talls lydbildet av Detroit har fått prege lydbildet. Musikken er både familiær og på en måte musikalsk nostalgisk, samtidig med en mer «punka» og «arty» (i betydningen kunstnerisk søkende og avant garde) tilnærming.

Det er også noe unikt i måten de kombinerer technoens tunge basslinjer med new wave- og new romantics-synther kombinert med post-punkens angstfulle vokalbruk. De får det hele til å føles intimt.

Vi fikk til og med høre den gamle klassikeren deres «Hand to Phone» til brede smil fra de mest dedikerte publikummerne. En låt de bare fremfører live ved utvalgte anledninger.

You’re on the phone, you’re all alone
I look at you, I look at you
Cry
Binoculars on my eyes
How come no one’s over?

You’re on the phone, you’re all alone
Hand to phone, hand to phone
She talks to you in monotone
Why can’t I come over?

«This Behaviour» fikk avslutte settet. Et mørkt lament over vår tid eller menneskeheten i seg selv. Eventuelt også en dyster kommentar til et parforhold som ikke lenger fungerer.

Can’t understand
Can’t understand
Don’t want
Don’t want to understand
This Behavior …

[…]

On display …
Day-to-day
Day, huh!
Day, huh!
Today
Banal display

This Behavior
Human Behavior
This Behavior
Human Behavior
This Behavior
Human Behavior
This Behavior
Human Behavior

Wasting, wondering; huh!
In sensation
No sensation
This behavior …

Før de altså takket av kvelden med intet mindre enn en cover av Tuxedomoonmesterverket «No Tears» som ekstranummer. En fin avslutning selv om duoen ikke tilfører låta noe nytt.

No tears for the creatures of the night
No tears
My eyes are dry
Goodbye

I feel so hollow I just don’t understand
Nothing turned out like I, like I planned
My head’s exploding
My mouth is dry
I can’t help it if I’ve forgotten how to cry
No tears for the creatures of the night
No tears

My eyes are dry
Goodbye
My eyes are dry
Goodbye

 

Sjekk flere bilder fra konserten av Thomas Kolbein Bjørke Olsen/Giggoers

 

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.