Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Headline 18. desember 2018

Deichman anbefaler: Årets album 2018

Her er årsoppsummeringen fra oss! God Jul og Godt Nyttår!

 

ÅRETS FAVORITTER (Victor Josefsen)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NORSKE ALBUM

1. The Good The Bad And The Zugly – «Misantrophic House»
The Good The Bad And The Zugly oppviser kvalitet fra åpningsetappen «H-Bomb» til sluttsspurten «Going Nowhere Fast», banna bein. Det er som om de har fått et ekstra kick før innspillingen av plata, som kan ses på som potent fusjon av «Anti World Music» (2013) og «Hadeland Hardcore» (2015) og samleren «The Worst Four Years» (2017).

2. Heave Blood & Die – «Vol. II»
Låtene til Tromsø-gruppa Heave Blood & Die er både dvelende og suggerende «samtidig» som «helvete» braker løs. Gruppa er samspilte, produksjonen er god og de har oppnådd ganske mye innenfor sine musikalske doom-rammer.

3. Aleksander Kostopoulos – «Faleo»
Aleksander Kostopoulos er den ene halvdelen i Pil & Bue. På «Faleo» er uttrykket mykt og skjørt, med inspirasjon fra Sigur Rós, Biosphere med flere. Det veksles mellom ambient, electronica og rytmiske elementer. Over/inni det hele svever Aleksander Kostopoulos’ falsettvokal.

4. Dagens Ungdom – «Lite å gjøre»
Dette er finurlig popmusikk, med tekkelige referanser og dype nikk til såvel halvkjente briter som mer undergrunnsorientert norsk 80-tall. Gitaren er uten vreng. Vokalen skifter mellom øst- og vestnorsk, uten at sistnevnte klarer fjerne følelsen av tilhørlighet i de renere hovedstadsgatene.

5. The Age of Colored Lizards – «Daydreamer»
Jeg hørt dette før, tusen ganger før, minst, men det blir likevel ikke for mye av det gode, eller gjentakelser til det kjedsommelige, for de lager deilige, melodiøse låter som driver fram i det støydelikate soundet. Resepten er støypop/støyrock og shoegaze influert av The Jesus and Mary Chain, tidvis Dinosaur Jr. osv.

6. Sweden – «Confetti»
Enda en plate i Swedens-powerpop-ånd. Sweden høres ut som Sweden, selv om de har introdusert synther i soundet og er mer «poppa produsert». De viser igjen at de er låtsmeder av rang. Gode hooklines og melodilinjer er fortsatt oppskriften. Det er mange powerpop-perler på denne platen og alle de andre platene Sweden har laget.

7. The Dogs – «The Grief Manual»
The Dogs hoster igjen opp intensive låter. I likhet med alle skivene de har gitt ut er det også flere innertiere på «The Grief Manual», men det som først og fremst skiller denne skiva fra de foregående, er at det syder enda mer liv ut av rillene nå, jada, det du leste akkurat nå skriver jeg nesten hver gang The Dogs er ute med ny plate. Uansett, The Dogs leverer alltid.

8. Caddy – «Ten Times Four»
Powerpop-prinsen Tom Dahl har i år fylt førr og feirer seg selv med denne plata. En fin gave til seg selv og ikke minst til oss andre. Mye av ånden fra forrige album, «The Better End» fra 2015, som jeg kåret til det årets tredje beste norske album, videreføres her. 70-talls inspirert powerpop og drømmende harmonier dominerer, med gitaren sentralt plassert i lydbildet.

9. Le Corbeau – «IV – Spider Bridge» / «V – C’s Theme» / «VI – Sun Creeps Up The Wall»
Det har vært relativt stille fra Le Corbeau de siste sju årene, men disse 3 platene bør mer enn kompensere for ventetiden. Det skittenvakre, flytende, mørke og esoteriske lydbildet harmonerer med uttrykket, men som min kollega Rolf Andersen så treffende sier det: «Det er mulig disse tre(!) albumene burde ligge høyere oppe på lista. Når et band dumper tre fiks ferdige album i fanget på publikum sånn helt på slutten av året er det vanskelig å gi dem den vurderingen de fortjener».

10. Kosmik Boogie Tribe – «We´re Not Here too Fuck Spiders»
Det er først og fremst de 3 høydepunktene på plata, «Optical Migrain», «We’ve Got the Cash» og «Pablo Was Here» som sikrer plass på denne lista. På førstnevnte boogie-turer de fram i Status Quo-modus. På den andre fyker de av gårde akkompagnert av pønk med solid boogiesving og med heftige Rose Tattoo-aktige slidegitarer susende i svingene. Sistnevnte er visstnok en ren hyllest til New York-bandet Endless Boogie, men siden jeg har nada forhold til dem fastslår jeg at den innehar de lett gjenkjennelige tørre & hektende ZZ Top-riffene, som vi kjenner fra plata «Tres Hombres» (og andre). Tøft er det okke som.

11. Hilma Nikolaisen – «Mjusic»
«Å lytte på «Mjusic» oppleves omtrent på samme måte som årets Øya-konsert med Hilma Nikolaisen. Man får en følelse av at den gitarbaserte popmusikken på en måte oppsummerer hennes tidligere prosjekter. Et univers av foredlet psykedelisk rock og pop. Det er rett og slett bra. Det er dessuten en fryd å lytte på album det virkelig er jobbet med, nesten alt er på sin rette plass her.

12. Mokri – «Total Love»
Etter den korte skurringa i introen på åpningslåten «(TOTAL LOVE)» føles det først som være inni en roterende støy-virvelvind av en tornado, før uttrykket går over i et Deathprod-aktig industristøy landskap, noenlunde ‘a la «Towboat». Kraut i samklang med støyrock, no wave, psykedelia, post rock, det hele satt sammen kreativt.

13. U-FOES – «Whiteout»
Det er vanskelig å unngå å bli truffet av den  slagkraftige trioen sin intense framferd. UFOES’ force er brutalitet og galskap i soundet og de er utforskende både når det kommer til låter og sound. Trioformatet deres, som kun består fuzzgitar, trommer og vokal, fungerer som bare det, og på sitt ypperste er uttrykket så eksplosivt og originalt at «Whiteout» kaprer 13.plassen.

14. The Crates – «White Trash Morning»
Som med bandene utgitt av Chiswick Records og Stiff Records og utøvere som Graham Parker (han ga vel ut en plate på Stiff), Eddie and the Hot Rods, Ducks Deluxe, The Jam osv. oser The Crates av attitude. The Crates ligner ikke nødvendigvis musikalsk på utøverne nevnt her, men inneharpå det beste det samme drivet og den sammen varmen i uttrykket, samt meloditeften, og en vokalist som vrenger ut sjela si. Hør f.eks. på «B-Sides» og «In The Middle».

15. «Utakk -Et lite horn i siden»
Lavmælt (indie)pop, eller noe i den dur og moll. Det viktigste er at musikken til Utakk lyder nærværende med underfundige og til dels gangenhumoristiske tekster. En av de platene der tekst og musikk går opp i en høyere enhet.

16. Closing Eyes – «Soft Years»
«Is this music or just sound» synge-spørres det i åpningslåta «It’s All Too Much». Godt spørsmål, og svaret er ja til begge deler. På «Soft Years» er det både mye musikk og mye sound. Dette er er en type musikk der låtene og soundet er «en side av samme sak». Det hele kan beskrives som en liten episk og følesesladet reise til et univers der kontraster støter sammen og lager toner som speiler både lys og mørke.

17. Panda Panda – «Tulips»
Vi har presentert Panda Panda flere ganger i denne bloggen og i fjor omtalte jeg i positive ordelag låta «Slacker» fra årets plata «Tulips». Låtene er originale, smarte, som vår skribent skriver i anmeldelsen av «Millions EP» i 2016. Broken Social Scene-vibber.

18. Castro – «Infidelity»
Castro består av folk fra band som Angor Wat, Israelvis, Life… But How To Live It?, The School, Funny Farm og Det Glade Vanvidd. Favorittlåten er «Undercover», en låt som innehar alt: driv og melodi(er), punch, variasjon og utsøkt produksjon. Ellers er beholdningen porsjonert konsentrert energi med glød og engasjerende & insisterende vokal fra Katja Benneche Osvold.

19. Norsk Råkk – «Helgardert»
Norsk Råkks plate er et fremtidsrettet tilbaketog til sytti/åttitallets ska-scene. Jørn Christensen, kjent fra De Press, Circus Modern, Norske Gutter, The Mercury Motors og i dag fast medlem i CC Cowboys, står for meget god produksjonen. I likhet med tidligere ska lyder Norsk Råkk mer eggende og fresh enn det mye av det som blir utgitt i dag, uavhengig av sjanger.

20. kathinka – «kathinka»
Bergensbaserte kathinka består av vokalist Annette Kathinka Servan, Richard Myklebust på gitar, Morten Cederberg på bass og Kim Åge Furuhaug på trommer, medlemmer fra The Megaphonic Thrift, Misty Coast, Bloody Beach og Great News ++. Som med fjorårets Misty Coast-utgivelse har kathinka har laget en musikalsk leken plate.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ÅRETS NORSKE SAMLEALBUM

Norgez Bank – «Samfunnets tjenera»

Fucking North Pole Records har gitt ut vinylplate (hvit) med det klassiske Tromsø- pønk/nyveiv-bandet Norgez Bank. En samling av alle studioinnspillingene til Norgez Bank i perioden ´80-81 og faktisk debutplata deres. Jeg får omtrent samme wow-følelelse som når The Tables-samleren «The Tables ‎– Wonderland – The Greatest Adventures 1988 – 2003» kom i 2016. Utgivelsen er en viktig dokumentasjon av pønken i Tromsø tidlig på 80-tallet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NORSKE EP-ER

1. Spielbergs – «Distant Star EP»
I løpet av året var Spielbergs nummer én på bloggen «Hype Machine», og fikk omtale i blant annet Stereogum, NME, Clash Magazine, Line of Best Fit, DIY, The 405 og mange, mange flere. Mye takket være denne EP’en, utgitt av det britiske plateselskapet By The Time It Gets Dark. Spielbergs gjennombrudd viser at mye handler om å være på rett sted til rett tid samt ha en god porsjon flaks for å virkelig nå ut, fordi alle låtene har vært ute tidligere uten å være i nærheten av å få samme oppmerksomhet. Vi har hørt, kicket og skrevet om alle låtene på EP’en tidligere, bortsett fra «Setting Sun», en småmelankolsk låt. Fin låt, knall EP.

2. Heave Blood & Die – «Part II: Flowers»
Dette er siste halvdel av plata «Vol:II», så det er ikke noen nye låter å oppdrive her, derfor havner den under tvil på denne EP-årslista, men låtene er det det ikke noe å si på. Alle de 4 låtene er lidenskapelige og drivende, selv om «Harakiri» ikke er like umiddelbar slående som f.eks. prima «Warzaw», en av gromlåtene på EP’en.

3. The Good The Band and The Zugly – «Roy D Story»
The Good The Bad And The Zugly har slått seg sammen med den legendariske punkrockeren HeWhoCanNotBeNamed (Dwarves) for en 12 «split» med tre helt nye ekslusive låter. 3 kontante og rivende bra hardcorekutt.

4. Insomniac Bears – «Hypercolor
Insomniac Bears består av medlemmer fra Rumble In Rhodos, Team Me, Magnus Moriarty, Kaospilot +++ De bobler over av kreativitet på deres debut-EP «Hypercolor» der de tar deg med på en retrofuturistisk reise via alskens influenser, her med 80-talls referanser i stedet for 60s & 70s referanser. Forseggjort, lekkert og melodiøs.

5. Mayflower Madame – «Premoniton
Mayflower Madame dyrker igjen det monotone på en måte som kler den mørke stemningen de bygger opp til. Stemning er altså cluet i Mayflowers Madams mørke univers, det er egentlig ingen enkeltlåter som skiller seg ut på EP’en, men den helhetlige suggerende post-punk/goth/psykedelia atmosfæren, inkludert innbydene detaljer, er bærebjelken her, hver rytme og tone har sin mening.

6. Sauropod – «Sauropod»
Oslo-bandet Sauropod fortsetter med sin egen vri på comboen Nirvana/Pixies med «Ripping» fra den selvtitulerte 4-spors EP’en deres. «Ripping» er potent og melodiøs med poengtert snert i tekst vokal. Ellers lyder Sauropod låter umiskjennelig som seg selv på alle låtene, men de er kanskje litt softere enn på førsteskiva? Dette er uansett en fin-fin EP.

7. Geetar – «Hard Candy»
Geetar består av to av medlemmene i Mats Wawa og de har med Geetar bevisst skapt et back to basic sound. Generelt sett låter det uvørent, men samtidig fikst, og ikke minst oser det av kjærlighet til powerpop, og de har øre for den gode melodi.

8. Mats Wawa – «Scuzz»
Hva er dette? Soul? En frekk liten sjangersving fra Mats Wawa på deres siste EP «Scuzz». «Easy On The Eye» er et lite mesterstykke innen neo-soul, med drivende bass og lekre gitarlicks som får frem helgefølelsen. De andre låtene er omtrent like fine.

9. Palmface – «P.M»
Første livstegn på en god stund fra kvartetten. Men for et livstegn da! Bandet med Terje Vea Torkellsen (Mats Wawa/Geetar) i spissen, leverer en EP med 4 sanger og 11 deilige minutter med rotfeste i Paisley Underground, Nuggets fra 60-tallet og en god dose Real Estate.

10. Rivera – «Rivera EP»
Oslo-bandet Rivera, dannet i 2015, oppviser stoner i fin-grumsete blanding med rock og en dæsj boogie. Smoothe, drivende overganger og koringer. Høydepunktet er «Spurned Woman», men de andre låtene er nesten like bra som den.

11. Syden – «The Night Will Kill Us All»
Syden består av 3 sørlendinger og en bergenser. De fire åtene er spilt inn i Caliban Studios, produsert av Ruben Willem, mixet av Andreas K. Sandnes og mastret av Brian Lucey (Marilyn Manson, Ghost, Arctic Monkeys, Black Keys mfl.), noe som tilsier at lyden er bra, og lyden er bra. Den energiske rock/stoner-light låta med deathpunk-skjær «Mozambiqu» er meget bra. Det samme med «Les Pop Miserables»,  scandirock av godt kaliber. «Got Nothing» er også bra. Med andre ord, 3 av 4  meget bra låter, absolutt godkjent det.

12. Lilyer – «Maybe This Is All You Can Be»
Hennes debutsingel fra i fjor, «I Was on Your Side», er inkludert på EP’en. Den og de andre låtene på EP’en består av fine poplåter, med dempede synther som skaper en mild og drømmende atmosfære.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NORSKE SINGLER

1. Misty Coast – «Elevent Months»
Misty Coast består av The Megaphonic Thrift-duoen Linn Frøkedal og Richard Myklebust. De ga ut et av fjorårets albumskatter. «Eleven Months» gir oss mer av vinneroppskriften fra det selvtitulerte debutalbumet. Her snakker vi duvende, psykedelisk elektropop i samme landskap som Beach House.

2. The Good The Band and The Zugly – «Nav Or Never»
«NAV or Never» er den første singelen som følger opp superb «Misanthropical House». Enda en innertier av en punk-rock-hardcore låt fra The Good The Bad And The Zugly.

3. Spielbergs – «4AM»
Det har gått gjetord om denne sangen en stund nå, med meget god grunn. Storslagen og angstfylt, som en fokusert og stadionvennlig versjon av …And You Will Know Us by the Trail of Dead. Rett og slett uimotståelig. Kan ikke dette albumet komme snart?

4. Beezewax – «Closer»
Beezewaxs andre singel fra det kommende Beezewax-albumet som slippes på nyåret. Singelen inkluderer gjestevokal fra Jon Auer (The Posies, Big Star) og Sophia Pettit (Night Flowers). «Closer» er en glimrende poplåt.

5. Aleksander Kostopoulos – «Saklageto»
Aleksander Kostopoulos er fra Nord-Norge, mest kjent som trommeslager og perkusjonist for artister som Mari Boine, Adjagas, Moddi, Marthe Valle, Isak og rockeduoen Pil & Bue. Nå har han gått solo, og «Saklageto» er som å lytte på en vellykket symbiose av Sigur Rós og The Third Eye Foundation. I tillegg infiltreres ambient-«tapper» med mere.

6. Sweden – «April Fools»
Enda en powerpop-perle fra Sweden. Igjen veldig 90-talls og veldig deilig.

7. I Was A King – «Clouds»
Deilig å høre at bandet har funnet tilbake go’foten fra «You Love It Here».

8. Castro – «Undercover»
Her sendes tankene til Arctic Monkeys «Do I Wanna Know», med gyngende driv, effektive gitarriff og mektige metalriff som avrunder det hele. Dessuten et tøft «trommebreak» et stykke ut i låta.

9. The Dogs – «Lie to Me»
«Lie to Me» er en combo av The Stooges og garasjerock med svinbra refreng. En låt som bør bli spilt på Kvegpels hver uke.

10. The Age of Colored Lizards – «Tomorrow»
Topp twee-støy-pop.

11. Insomniac Bears – «Purple Fast»
Hektende refreng, intense vokalføring (inkludert falsett), skrevet dagen etter Prince gikk bort. En herlig blanding av eklektiske og catchy låter.

12. Ludvig The Band – «Descendant»
Orkestrert pop med detaljrike arrangementer. Truls Ludvig Johnsen har samarbeidet med folk fra blant annet Team Me, Insomniac Bears og Anna of The North, folk som kan sine saker når det kommer til lage god pop kombinert med smakfulk produksjon. Imponerende debut.

13. Avind – «Du kan bruke mørket innafrå til lys»
Tredje singel ut fra Avind sin plate «Evig blenda». Jeg har omtalt de de to første singlene, «Dumrian» og «Evig Blenda», i positive ordelag tidligere. «Du kan bruke mørket innafrå til lys» spretter avgårde på iørefallende twee-vis, melodiøs og varm. Avind har virkelig slått sine twee-kronblader ut i full med årets tre singler.

14. Kiss Kiss King Kong – «Be Gone»
Trioen Kiss Kiss King Kong er basert i Bergen og er hjertebarnet til Einar Olsson, Morten Mjørlaug og Eirik Utne – alle kjent som bakmenn og ringrever i band som Casiokids, Real Ones, Good Time Charlie og Herr Nilsson. Låta er episk og drivende, og rommer deilige melodiske «avstikkere», gnistrende gitarer og orgel-tepper som fargelegger, alt forent og perfeksjonert.

15. Sunshine Reverberation – «Off The Coast»
Et av høydepunktene signert Tromsø-bandet Sunshine Reverberation er singelen «Off The Coast», og da særlig ca. 1 minutt og 10 sekunder ut i låta, etter tekstrofene «all i need, some cheeze, som wine, and some cheeze» (gjentas ut i låta). Det er er nesten som å oppdage en ukjent 60s garasjerock/punk-banger.

16. Label – «Summer Went Wrong»
Dette er musikk for å se frem til døsige sommerdager i en hengekøye, viftende med tærne i takt med gitarpopen til Label. Det oser god sommer-feeling av låta, selv om teksten er av det bittersøte slaget.

17. Mazarin Cut – «Fräulein»
«Fräulein» er popmusikk tuftet på gamle Big Star-tradisjoner, men med umiskjennelig preg av 2018, melodiøst og harmonifylt med et refreng som setter seg i ryggmargen.

18. Center of the Universe – «Leave This Field Empty»
Dette musikkstykket setter meg nærmest i melankolsk-vakker transe med sin suggerende, minimalistiske framtoning og nydelige vokal. Center of the Universe og sanger og låtskriver Nikki Oniyome jobber utrolig godt sammen.

19. Outer Limit Lotus – «Everything Ends Too Soon»
Outer Limit Lotus har gjort support-jobber for bl.a. Tuxedomoon. Musikalsk beveger Outer Limit Lotus seg i noenlunde samme landskap som Mayflower Madame, for å bruke en norsk referanse, dvs. suggerende post-punk/goth/psykedelia.

20. Exploding Head Syndrome – «Everyone’s Target»
Fra en dobbeltsingel, «Everyone’s A Target» med «Left Alone», sistnevnte er også utgitt på pønkesamleren «2018: Pønk I Norge». «Everyone’s A Target» er drivende, intens hardcore/punk-kombo med screamo-vokal.

21. The Hiveminds – «No Fun No More»
Gruppa ble startet av medlemmer fra det nå oppløste garasjerockpunkbandet The Wednesday Knights og består også av folk fra Romskip pluss Cherubs. «No Fun No More» kan plasseres et sted mellom 60s pop og garasjerock, intensiv, fengede med popgefühl.

22. Oslo Oscillator – «Newland»
Oslo Oscillator er et prosjekt med medlemmer fra The Loch Ness Mouse, Serena Maneesh/Mirror Lakes og Maribel. «Newland» er en bedagelig låt med fin melodiføring, som når sitt klimaks med et smektende, forførende og luftig uttrykk.

23. Friendship – «Got Me Feeling So Good»
På singelen «Got Me Feeling So Good» er det en The Band-feeling på melodi og komposisjon. Dette er tidløs musikk, som lyder fresh både i dag og om hundre år. Friendship kan sin musikkhistorie til fingerspissene.

24. Family Values – «If I Can’t Love Her»
En slags hyllest fra Family Values til den psykedeliske Oslo-popen fra 90-tallet (The Tables, Astroburger, Time Lodgers, The Loch Ness Mouse). Låta er produsert av Anders Vinnogg fra American Suitcase i hans studio Røa Rockekjeller. Mer The Tables.

25. Dylan Mondegreen – «The Best Thing»
The Best Thing» er en låt med nikk til twee/indie, som The Pastels og Belle and The Sebastian. Sommeren er over for lengst, men Dylan Modegreen og Maria Due får den til å vare litt lenger.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

UTENLANDSKE ALBUM

1. Low – «Double Negative»
2. Rolling Blackout Coastal Fever – «Hope Downs»
3. Cat Power – «Wanderer»
4. Parquet Courts – «Wide Awake!»
5. Marissa Nadler – «For My Crimes»
6. Superchunk – «What A Time to be Alive»
7. The Breeders – «All Nerve»
8. Courtney Barnett – «Tell Me How You Really Feel»
9. The Goon Sax – «We’re Not Talking»
10. Interpol – «Marauder»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

UTENLANDSKE SINGLER

1. Sleaford Mods – «Stick In a Five & Go Flipside»
2. Art Brut – «Wham! Bang! Pow! Let’s Rock Out!»
3. Cat Power – «Woman»
4. Marissa Nadler – «Blue Vapor»
5. Superchunk – «I Got Cut»
6. Interpol – «If You Really Love Nothing»
7. The Hector Collectors – «Edgelord»
8. Mudhoney – «Kill Yourself Live»
9. Guided By Voices – «Space Gun»
10. Ash – «Annabel»

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Stian B. Hope)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

UTENLANDSKE:

1) The Good, The Bad & The QueenMerrie Land

Elleve år etter debutplata kom The Good, the Bad & the Queen endelig tilbake med nytt stoff. Damon Albarn (Blur, Gorillaz), Tony Allen (Fela Kuti, Africa 70), Simon Tong (The Verve) og Paul Simonon (The Clash) overrasket stort i 2007 med samarbeidet, og debuten var en klar favoritt hos mange. Siden har det vært spekulert i om de noen gang kom med en oppfølger, og i sommer ble det bekreftet, det ville komme et nytt album i løpet av høsten, og selveste Tony Visconti (David Bowie, T-Rex, Talking Heads, U2,Morrissey) hadde produsert. Albumet var lenge klart, men Damon Albarn var opptatt med Gorillaz, to album på to år, og en laaang turné. Vel, 16. november forelå endelig Merrie Land, og det skuffet definitivt ikke. Albarn har vært tydelig kritisk til Brexit ved flere anledninger, og benytter sjansen til å håne Englands «farvel» til resten av Europa. På tittelsporet snakkesynger han for eksempel over en gjennomgående dyster orgelmelodi, med en slags synkopert vokal i forhold til rytmen ellers, det er like før det hele faller sammen, men gutta drar det kløktig og lekkert i havn. Alt låter ikke like dystert, andresporet «Gun to the Head» har et ganske så lystig og allsangvennlig refreng, selv om teksten selvfølgelig forteller noe helt annet. Merrie Land er et gledelig gjenhør med supergruppa, og siden Tony Allen er 78 år håper jeg de får ut fingen og klemmer ut et album til før det er for sent.

2) Car Seat HeadrestTwin Fantasy

Twin Fantasy ble opprinnelig utgitt digitalt i 2011, innspilt på laptopen til Will Toledo, og er by default ikke et nytt album. Men med så pass mye guts, oppfinnsomhet og overhaling med fullt band, kvalifiserer det uten problemer. Når albumet ble sluppet i februar var jeg i fyr og flamme over hvor hjernerystende bra det var! Etter noen måneder druknet det litt i nyhetsmylderet ellers, men for et par uker siden tok jeg det frem igjen og fikk full tenning på ny. Det har ikke tapt seg det grann! Will Toledo er sjefen over det hele og fornekter seg ikke; «Beach Life-in-Death» og «Famous Prophets (Stars)» varer rundt et kvarter hver og er rene mesterverk. De er bygd opp som små suiter med ulike temaer og kunne vært et album i seg selv. Resten av albumet er tilnærmet helstøpt og tilsier at det burde havnet på toppen, her får jeg servert alt jeg elsker; stop/start, bøttevis av fete riff, melankoli og hjerte/smerte. «Men marginene er små og nåløyet trangt, så det blir en hederlig andreplass​. For die hard fans er det dog vel verdt å investere i originalalbumet også, ble gitt ut på vinyl i høst og er en fin tvillingbror å speile seg i.

3) Jonathan WilsonRare Birds

Fire album på elleve år virker kanskje ikke så produktivt, men hvis vi tenker på at Wilson også har turnert heftig (vært bl.a i Norge minst fire ganger), produsert Father John Misty (2 stk.), Dawes, Roy Harper og Conor Oberst, samt vært Roger Waters «nye» David Gilmour på plate og turné, skjønner vi fort at han ikke har ligget og dratt seg i den californiske sola i disse årene. Rare Birds er dessuten et magnum opus på over 80 minutter, med høyt ambisjonsnivå og kunnskapsrikt dypdykk i musikkhistorien. Han har i stor grad forlatt Laurel Canyons 70-talls sound og funnet gjenklang i 80-tallet, nærmere bestemt Talk Talk, Peter Gabriel, Trevor Horn og ABBA! Noe en ungdom av dette tiåret omfavner med stor glede. Lana Del Rey og Father John Misty dukker opp på gjestevokal og danner dermed toppen av kransekaka. Sørg ellers for å skaff deg albumet på vinyl, lekrere innpakning skal du lete lenge etter.

4) Father John MistyGod’s Favorite Customer

Det tok fire album fra Father John Misty før jeg omsider skjønte tegninga. Frem til nå har han bare vært grei å ha på i bakgrunnen, tror det var noe med stemmen og for mange ballader som kom i veien. Når det er sagt har jeg heller aldri lyttet ordentlig til fyren, og med God’s Favorite Customer kom forløsningen. Etter at jeg så en konsert med ham i København tidligere i høst befestet han posisjonen for alvor, og jeg skaffet meg alle platene i en fei. God’s Favorite Customer er en fryd for øret, tekstuniverset er vel verdt å sette seg inn i, Misty bærer uten blygsel hjertet utenpå skjorta, og en får håpe for hans skyld at det ikke er så selvbiografisk som han hevder. «Hangout at the Gallows» er favoritten for øyeblikket, jeg får frysninger hver gang han går opp i fistel på strofene «What’s your politics?/What’s your religion?» Popperfeksjon over hele fjøla!

5) The Oh SeesSmote Reverser

John Dwyer, medgrunnlegger av plateselskapet Castle Face (som blant annet huser artister som Ty Segall, White Fence, Kelley Stoltz og selvfølgelig hans eget Thee Oh Sees) hviler sjeldent på laurbærene. Smote Reverser er hans 21. album i løpet av 20 år, pluss en haug med EP’er og singler i tillegg, en ganske imponerende mengde med andre ord. Selv er han ikke så opptatt av størrelsen på diskografien: «This is what I do. If it ever gets boring I’ll stop but it hasn’t so I’ll just keep going.», som han selv sier. Fett nok! Det som er deilig med et band som (Thee) Oh Sees er at man ikke trenger å ha hele katalogen, alt er ikke like bra, men de har så pass mye som er bra, at du har nok å høre på uansett. «Smote Reverser» er en ny højdare for min del, med heavy Sabbathaktige riff, seig garasjerock, psykedelia, progrock og jazz-jamming, alt marinert i doble trommer, doble gitarer, doble keyboard og Dwyers slepne vokal. På «Overthrown» finner han dessuten frem til sin indre heavy metal rocker og sniffer Iron Maiden og Judas Priest i skrittet. Balls to the wall!

6) Ty SegallFreedom’s Goblin

Ty Segall er en annen fyr som sjeldent hviler, han har gitt ut 2-3 album i året under eget navn siden debuten i 2008 , eller som medlem av Fuzz, GØGGS eller White Fence, samt fungert som gjestemusiker og produsent for andre i garasjerockfamilien. Men, som jeg har lurt på tidligere, er det snart nok? Blir jeg snart lei denne evige garasje/glam/psych-rocken til Segall? Svaret er et like rungende nei i år også, Freedom’s Goblin er et fremragende album, med hele 19 låter, det vil si fem kvarter med 30-åringens vellyd. Denne gang har han dessuten med seg en blåserekke, og det funker utrolig godt, noe «Cruise Control» er et utsøkt eksempel på. Sjekk også ut Fudge Sandwich fra i år, hvor han covrer alt fra War, Gong, Neil Young, Amon Düül, Sparks, Funkadelic til John Lennon. Nice!

7) Rolling Blackouts Coastal FeverHope Downs

Jeg har fått noen nye helter fra Australia, og de heter Rolling Blackouts Coastal Fever! Godt tuftet på forfedrene The Go-Betweens’ DNA, krydrer de jangly pop og smarte hooks med tre gitarer og like mange låtskrivere. Legg til en dose The Feelies og R.E.M. så får du smakfull indierock av god gammel årgang. Etter to ypperlige EP’er knallet de endelig til med debutalbumet Hope Downs i sommer, og det har rullet og gått jevnt siden. Rolling Blackouts Coastal Fever spilte en ypperlig konsert på John Dee i november, varte bare i 1 time, men det var en perfekt lengde, hvor vi gikk drømmende ut i natten med ønske om mer.

8) Arctic MonkeysTranquility Base Hotel + Casino

Tranquility Base Hotel + Casino, Arctic Monkeys sjette album, vekket meg opp fra en lang monkeysdvale, hadde faktisk ikke hørt noe særlig på dem siden Favourite Worst Nightmare kom ut i 2007. Men Gud så deilig det var å høre dem igjen! Alex Turner styrer skuta mer enn noen gang, for mye ifølge trommis Matt Helders, som på et tidspunkt sa at det burde vært et soloalbum. Okke som, Turner har lagt danseskoene på hylla og funnet frem til sin indre Sinatra, crooner avgårde i en slags lounge/jazzaktig stil med smektende piano i bakgrunnen. Jamie Cooks tidligere støyete gitar er kraftig redusert, mens resten av bandet triller en deilig groove ut av ermet. Arctic Monkeys har blitt voksne, det kler dem godt, og albumet vokser for hver gang. Neste gang håper jeg imidlertid på at de henter frem their snotty and arrogant self og får meg ut på dansegulvet igjen.

9) Will OldhamSongs of Love and Horror

Will Oldham, eller Bonnie ‘Prince’ Billy som han oftest kaller seg, har vært en helt i mange år. Det er riktignok en stund siden jeg har kjøpt noen album av han, tror jeg hoppet av etter «The Wonder Show of the World» (2010), da begynte det å gå på tomgang. Katalogen før derimot, er proppfull av gull, spesielt «I See a Darkness» (1999) og «Master and Everyone»(2003). Årets album, «Songs of Love and Horror», er ikke nytt materiale, for det meste gamle sanger spilt inn på ny, både Bonnie ‘Prince’ Billy-låter, Palace Brothers og Palace Music, men også cover og uutgitt materiale. Det er kun Oldham og akustisk gitar vi hører, men det setter stemmen hans i fokus og viser at fyren virkelig kan synge! Dette er en plate for sene kvelder, eller tidlige morgener, vakkert er det uansett.

10) Fire!The Hands

Johan Berthling slår an basslinjen, et seigt post-punk riff pulserer tungt gjennom hele låten, Mats Gustafsson leker seg først med elektronikk og støy, før han tar frem saksofonen og det levner ingen tvil om hvem som er sjefen. Fire! er en trio fra Sverige, og for folk som er kjent i jazzverden er neppe Mats Gustafsson en fremmed figur. Dette er imidlertid ikke ren jazz, saksofonen til Mats er et fremtredende og viktig element, men låtene til Fire! er ofte bygd opp rundt bassist Berthlings riff og Andreas Werliins stødige tromming, og minner mer om rock enn frijazzen disse gutta ofte beveger seg innafor. Tittelsporet er favoritten for øyeblikket, men hele albumet oser av potente låter som aldri går på tomgang.

 

BOBLERE:

11) ShameSongs of Praise

12) The Breeders All Nerve

13) Elvis Costello & The ImpostersLook Now

14) Tony MolinaKill the Lights

15) Gorillaz The Now Now

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NORSKE:

1) Hedvig Mollestad TrioSmells Funny

Jeg spådde at Hedvig Mollestad Trio ville havne på topp på «Årets beste liste» i år, og jeg fikk jaggu meg rett gitt. Smells Funny er sjette album på syv år, hvis man regner med livealbumet Evil In Oslo fra 2016, og trykkokeren er like full av pønsj som alltid. Formelen er som vanlig tung gitariffing fra Hedvig Mollestad, kraftfull komping fra Brekken (bass) og Bjørnstad (trommer), mens ånden av Terje Rypdal og Black Sabbath svever over med beskyttende hånd. Når det er sagt har Mollestad for lengst funnet sitt eget uttrykk, så det er på tide å slutte med denne evig sammenligningen, dette blir siste gang, jeg lover. «Bewitched, Dwarfed and Defeathered» er noe av det tyngste de noen gang har gjort, det er lite jazz å spore, men Brekkens basspill midtveis i låta får meg opp på gulvet med fremoverlent gyngende kropp hver gang. Dette er heavy saker folkens!

2) The ThingAgain

Både Mollestad og The Thing er gjengangere på toppen for min del, og The Thing er jo som kjent verdens beste jazztrio (javisst er de det!) Again inneholder kun tre låter, men «Sur Face» varer til gjengjeld 21 minutter. Du får så jazzsokkene flagrer til tider, men kan også kjenne et mykt velurteppe fra Gustafssons saksofon kile deg i øret. The Thing funker fett på plate, å se dem live er derimot noe helt annet. Noe vi ettertrykkelig fikk bevist når de teamet opp med Cato Salsa Experience tidligere i høst på Blå. Alle fikk arr på sjelen de er evig takknemlige for.

3) Moonpedro & The GoldfishThe Beatles Revisited

Pedro Carmona-Alvarez eier ingen skam, og heldigvis for det. Han og resten av Moonpedro-gjengen har latt hybris være hybris og spilt inn hele The Beatles (The White Album) på nytt. En idé Pedro fikk for ca. 20 år siden, mens han spilte i Sister Sonny, har endelig blitt en realitet, etter syv års jobbing! Dette kunne jo gått skikkelig galt, hvordan topper man et så originalt album lissom? Men det er en lettelse å si at prosjektet har lykkes, Moonpedro har lekt seg på samme måte som Beatles, og tydeligvis hatt det rågøy i studio. Primus motor Pedro Carmona-Alvarez og Einar Sogstad er langvarige Beatles-fans, og måtte avlære seg låtene for å kunne gjenskape dem som de ville, noe de har løst ved å blande inn stiler som country, jazz, 80-talls synthmusikk, samples, rock, pop, shoegaze og en dasj dansebandmusikk. Akkurat nå digger jeg «Why Don’t We Do it in the Road», en seig og lang shoegaze-versjon på over fem minutter som elegant topper originalen.

4) FrøkedalHow We Made It

Dharma, Harrys Gym, O.S.A., I Was A King, Lady Hardanger og Frøkedal, det meste Anne Lise Frøkedal tar i blir til gull. How We Made It er hennes andre soloalbum, og selv om jeg liker I Was a King vil jeg heller ha mer solostoff fra Frøkedal, har alltid likt hennes vokal best. Alternativt la henne synge alle sangene til I Was A King. Årets album er fin blanding av folk, pop og rock, med vakre arrangementer, sødmefylte melodier og overjordisk nydelig vokal. Frøkedal ble nominert til Spellemannsprisen for Hold On Dreamer i 2016,  og bør ha gode sjanser til å dra i land harpa i år.

5) The DogsThe Grief Manual

Første mandag i året er alltid viet et nytt album fra The Dogs, det har de drevet med i seks år nå, og selv om mandagen falt på 1. januar i år, åpnet likevel platesjappa Big Dipper dørene og slapp hundene inn. Kristopher Schau kjører samme formel som før, garasjerock og poppunk i skjønn forening, men det er ingen vits i å ønske seg noe nytt så lenge det funker. Når det er sagt, er The Grief Manual hakket mer kvassere enn de andre albumene, arrangementene er mer gjennomarbeidet og det oser spilleglede, selv om det aldri har manglet på det sistnevnte. Glucifer regjerte kanskje rocketronen i Oslo på 90-tallet, men The Dogs hadde glatt kjørt over dem hvis de hadde prøvd seg i dag.

6) AtomicPet Variations

Tre er norske, to er svenske, men på pur nasjonalistisk grunnlag havner de her. Atomic har holdt på i 19 år nå. Paal Nilssen-Love trakk seg for fem år siden, men for oss som knedyrker Stavangermannen er det allikevel godt å innrømme at «nykommer» Hans Hullbækmo fyller trommeskoene relativt stødig. Som tittelen antyder har Atomic begått et rent coveralbum denne gang, jazzgiganter som Carla Bley, Steve Lacy, Jan Garbarek og Jimmy Giuffre blir traktert, men også Beach Boys, Edgar Varèse og Oliver Messiaen får gjennomgå. Atomic er smarte i sine tolkninger og Pet Variations er beint fram frydefullt å høre på.

7) DumDum BoysArmer og bein

Det er seks år siden forrige album, «Ti liv» (2012), og hele tredve år siden debuten «Blodig alvor na na na na na» (1988). Men DumDum Boys overrasket oss alle en natt i oktober med Armer og bein , det ellevte i rekken. Det går i de samme feite riffene og allsangvennlige refrengene, men det er jo nettopp det som gjør at fansen elsker dem. Ellers er det en merkbar friskhet over plata, det strutter av spilleglede og inspirasjon, kløktig produsert av Martin Horntveth (Jaga Jazzist). I mine ører minner åpningen på «Full fyr» om Duran Durans «Girls On Film», noe jeg sikkert er alene om, men som er litt artig likevel.

8) Extra Large UnitMore Fun, Please!

Paal Nilssen-Loves storbandprosjekt, Large Unit, er på femte året nå, og på More Fun, Please! utvider han prosjektet ytterlige med 20 studenter fra Norges musikkhøgskole, derav Extra’en. Opprinnelig et bestillingsverk til Only Connect festivalen på Sentralen i fjor, noe som for øvrig var utrolig fascinerende å være vitne til, spesielt når Nilssen-Love dirigerte over 30 stykker og det kokte som ville helvete i det gamle banklokalet. More Fun, Please! er et imponerende stykke arbeid som faktisk låter enda bedre på plate, grumset er rensket bort og kraftbataljon kommer til sine fulle rett. More Fun indeed!

9) Michael KrohnSøvnløse netter

Michael Krohn gjør ting han kan. I november kom albumet «Søvnløse netter», hvor Krohn har spilt inn låter fra Kjøtt– og Raga Rockers-katalogen på ny. Skummelt og tegn på idétørke? Aner ikke, men det spiller ingen rolle så lenge tittelsporet låter så fett som dette. Det er seigt, tungt og blusea, med allestedsnærværende Geir Sundstøl på heftig slide gitar. Klart best i boka! Alt sitter ikke like godt på albumet ellers, men det handler mest om låtutvalget og ikke fremførelsen. Hadde han f.eks. droppet «En gang til», «Et stykke natur» og «Normal industri» og heller hentet innen noen mer kjente tungvektere fra Raga-katalogen hadde det slått kraftigere ut på barometeret.

10) The Last Hurrah!!Los Angeles

HP Gundersen, «Norges eneste geni», «Bergensbølgens far», mange godord florerer om den gamle ringreven, det skulle også bare mangle! Etter 45 år i bransjen som produsent, låtskriver og artist, er bidragslisten like lang som ølmenyen på Lorry. De siste årene har han vært primus motor for The Last Hurrah!!, et americana/folk/pop-orkester med flere album bak seg. Årets «Los Angeles» er fjerde albumutgivelse, og Maesa Pullman (datter til Bill Pullman) både synger og har skrevet all tekst denne gang. «The Story» står lett frem som favoritten, en vakker og melankolsk låt, som rundes av med en to minutters saksofonsolo av norgesvennen Jon Irabagon (sjekk for øvrig ut jazzskiva «Axis» han slapp i fjor med med John Hegre og Nils Are Drønen). Ellers er HP Gundersen også ute med selvbiografien «Et liv i etableringsfasen – del I, 1963-2008»! i disse dager, les, lytt og lær.

BOBLERE:

11) Møster!States of Minds

12) Le Corbeau IV, V og VI

13) Great News Wonderfault

14) Hjerteslag – Nattseileren

15) Morten AbelEvig din

 

ÅRETS REUTGIVELSE:

The BeatlesThe Beatles (The White Album)

The Beatles (The White Album) feirer 50-årsjubileum i år, og det er helt uproblematisk å si at det holder seg fordømt godt fremdeles. The Beatles var det første albumet jeg kjøpte av The Beatles, og har alltid vært en favoritt. Det er lite å utsette på de 30 originalsporene, her er det meste gull, og en kreativitet av de sjeldne. De fleste skipper kanskje «Revolution 9», men det viser gigantiske baller at de tok den med. Årets Limited Super Deluxe-utgaven byr på en ren godtepose (for ikke å si sekk) av outtakes, demoer og uutgitt materiale i tillegg. De såkalte Esher-demoene er verdt hele stasen i seg selv, men det er også mye snask på de 50 andre ekstrasporene. «Los Paranoias» er kanskje ikke det beste eksempelet, men herregud så morsomt det er! Her er det helt tydelig at gruppa har kost seg skikkelig og latt alt alvor fare. Det var sikkert etter et visst inntak av hallusinogener, men det slår i alle fall hull på myten om at innspillingen av plata var preget av dårlig stemning og krangling. Tull og tøys har neppe vært så kjekt å høre på! The Beatles (The White Album) er årets reutgivelse, ingen over, ingen ved siden.

 

ÅRETS KONSERTER:

1) Patti Smith, Øyafestivalen

2) The Thing, Blå

3) Jonathan Wilson, Parkteateret

4) Father John Misty, Forum, København

5) Motorpsycho, Nasjonal Jazzscene

6) Susanne Sundfør, Oslo Konserthus

7) Hedvig Mollestad Trio, Nasjonal Jazzscene

8) Ty Segall, Parkteateret

9) Protomartyr, Blå

10) Arctic Monkeys, Øyafestivalen

11) Shame, John Dee

12) The Thing, Cato Salsa Experience & Joe McPhee, Blå

13) Rolling Blackouts Coastal Fever, John Dee

14) Fire!, Nasjonal Jazzscene

15) Bob Hund, Rockefeller

 

 

ÅRETS FAVORITTER (David Jønsson)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1. Needlepoint – The Diary of Robert Reverie
Mitt soleklare favorittalbum fra i år. Needlepoint har vaket litt under overflaten i flere år, med noen meget gode album, som «Aimless Mary» fra 2015. Bjørn Klakegg og hans medsammensvorne David Wallumrød (alt med tangenter), Nikolai Hængsle (bass) og ikke minst Olaf Olsen (trommer), leverer et storslått psykedelisk prog/pop/jazz-konseptalbum av ypperste klasse som tar oss tilbake til naturen. Dette må du høre!

2. Nap Eyes – I’m Bad Now
Fantastisk band som blander alt fra Television, The Go-Betweens, The Feelies og Velvet Underground, sistnevnte mye på grunn av vokalist Nigel Chapman som låner/stjeler mye av Lou Reeds frasering og snerring.

3. Rolling Blackouts Coastal Fever – Hope Downs
Årets store indiesnakkis kommer fra Australia. Etter noen høyst lovende eper og enorme mengder med lovord, var forventningene store til Sub Pops nye yndlinger. «Hope Downs» innfrir til de grader, med et debutalbum fylt med jangly vellyd.

4. Tony Molina – Kill The Lights
Men er det et album? Molina setter ny personlig rekord med å gi ut noe som varer i mer enn 10 minutter. «Kill the Lights» klokker inn på 14 minutter og på den tiden rekker han å smelle til med 10 smellvakre powerpopperler. Her hører du ekko av Teenage Fanclub, Big Star, Thin Lizzy. Mer fokus på melodi enn fuzz på denne utgivelsen.

5. Cut Worms – Hollow Ground
Kanskje det albumet jeg hadde høyest forhåpninger til, etter at jeg ble bergtatt av epen «Alien Sunset». Et par mindre gode spor på tampen av albumet ødelegger litt, men allikevel en av de store i år for min del. Bare hør på «Like Going Down Sideways».

6. Ill Considered – III
Det er nesten en heltidsjobb å holde tritt med disse aktive jazzkattene her. Sju album bare det siste året, deriblant den ferske juleplata, som blir gitt ut i meget begrenset opplag. Forfriskende groovebasert, dyp jazz.

7. Bonny Doon – Longwave
Bonny Doon kan absolutt nevnes i samme åndedrag som Nap Eyes. Lakonisk slackerindie med nydelige gitarmelodier.

8. Ernie Hawks & The Soul Investigators – Scorpio Man
Ernie Hawks er en finsk fløytist som koker opp en utrolig funky miks av støvete library music, soul og jazz. Som et imaginært soundtrack til en exploitationfilm fra 70-tallet. Et av årets hyggeligste nye bekjentskaper.

9. Garcia Peoples – Cosmic Cash
For en Deadhead var det ikke vanskelig å bli overtalt av dette bandet. De har tatt bandnavnet etter Jerry, men har også hørt sin del på Grateful Dead. Heldigvis blir det ikke bare nok et Dead-inspirert band på tomgang, men de tilfører faktisk noe nytt til jamband-sjangeren. Jerry christmas!

10. Snail Mail – Lush
Lindsey Jordan henter mye inspirasjon fra 90-tallet på debutalbumet, selv om hun er født bare noen måneder før vi gikk over til nytt årtusen. Alderen til tross, virker det som om Jordan har en gammel sjel og «Lush» oser av livsvisdom og erfaringer. Praktfull soveromsindie.

Boblere:
11. Belle Adair – Tuscumbia
12. The Beths – Future Me Hates Me
13. Shy Boys – Bell House
14. Soccer Mommy – Clean
15. Spiritualized – And Nothing Hurt

Årets minialbum:
boygenius – boygenius
Phoebe Bridgers, Lucy Dacus og Julien Baker slo sine pjalter sammen og resultatet foreligger i dette 6-spors minialbumet. Spennende artister hver for seg, men sammen er de helt unike. La oss håpe det kommer et helt album med denne gjengen.

Årets «kom den i år eller i fjor?»:
Hegge – Vi är ledsna men du får inte längra vara barn (Svar: Den kom rett før jul i fjor).
Bassist Bjørn Marius Hegge og Hegge-konstellasjonen med flott tittel og plate. Klassisk, swingende post-bop jazz utført med sjarm og stil.

Årets retro:
John Coltrane – Both Directions At Once : The Lost Album
Uutgitte opptak fra 1963 som ser både fremover og bakover i Coltranes karriere (passende tittel, med andre ord). Albumet rommer blues, ballader og modaljazz, som peker mot det som kommer bare noen måneder etterpå. Uhyre lekker utførelse på det fysiske produktet også.

Årets samleplate:
Unusual Sounds – The Hidden Sounds Of Library Music
Eklektisk miks fra en eklektisk sjanger. Les mer om hva jeg mener om antologien her: Bibliotekslyd

Årets konserter:
1. Träden (Träd, Gräs och Stenar), Motvind-festivalen, Kafé Hærverk
2. Cut Worms, Blå
3. Rolling Blackouts Coastal Fever, John Dee
4. Jonathan Wilson, Parkteateret
5. Needlepoint, John Dee

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Rolf Andersen)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

UTENLANDSKE

1 – IDLES – Joy as an Act of Resistance

Årets viktigste plate? Kanskje. IDLES følger opp debuten «Brutalism» fra 2017 med en gjennomgående intens utgivelse. Angrepene på giftig maskulinitet er mange, gjennomgangstonen er «all is love», dette er sinte menn med store hjerter og mye kjærlighet for hverandre og for fansen. Der politisk punk ofte handler om å sette fingeren på alt som er feil i verden bruker IDLES sjangeren til også å fremheve hvordan ting burde være – en slags løsningsorientert punk, om du vil. Jeg gleder meg stort til å se dem på Øya neste år.

 

2 – Uncle Acid & The Deadbeats – Wastelands

Med nytt band i ryggen kom Kevin Starrs tilbake med plata «Wastelands» i 2018. Den fortsetter reisen i det horrorfylte landskapet Uncle Acid er kjent for, denne gang med en slags postapokalyptisk overbygning. Produksjonen er iskald, riffene nådeløse og melodiene store som fy. Dette er lyden av VHS-filmene du fikk låne på ungdomskolen, de med skrekkfilmer som i følge broren til en fyr i parallellklassen din var forbudt i de fleste land i verden.

 

3 – Kikagaku Moyo – Masana Temples

Japanske Kikagaku Moyo fortsetter å gi ut topp plater. «Masana Temples» er en kosmisk rundtur i et musikalsk landskap ulikt det meste annet. Der annen moderne psykedelisk musikk har en tendens til å mangle variasjon og dynamikk går Kikagaku Moyo andre veien. Resultatet er en organisk reise gjennom sitarklimpring, funky bassganger, tunge riff og tidvis nesten hviskende vokal. Alt kommer naturlig, det er bare å drømme seg bort.

 

4 – Altin Gün – On

Årets beste nederlandsk-tyrkiske samarbeid. Alle låter på «On» er gamle «anadolu rock»-klassikere, altså tyrkisk psykedelia fra sent seksti til tidlig syttitall. De er ikke så mye coverversjoner som nytolkninger, modernisert uten å være polerte til det ugjenkjennelige. Sjelfullt, funky og spaced out.

 

5 – Behemoth – I Loved You at Your Darkest

Det er ikke ofte jeg krysser over grensa til ekstremmetall, men etter årets konsert med Behemoth på Øya fikk jeg for alvor øynene opp for de polske metallveteranene. Bedre sent enn aldri. Og så kom de jammen ut med ny plate i år. Og for en plate. Dette er det ypperste innen blasfemi, en hyllest til det hedenske. Og det er så tilgjengelig at selv den sarteste sjel kan omvendes.

 

6 – The Bevis Frond – We’re Your Friends, Man

Nytt fra Bevis Frond har fripass til denne lista, sånn er det bare. Er gitarsoloene for lange? Nei. Er et dobbeltalbum for mye, burde plata vært kortere? Nei. Nick Saloman har laget enda et overflødighetshorn av en plate, med mengder av fantastiske gitarpoplåter.

 

7 – Stonefield – Far From Earth

Året etter at King Gizzard & The Lizard Wizard dominerte min liste med fem album ble det stille fra dem. Heldigvis har plateselskapet deres, Flightless Records, flere gode band i stallen. Søstrene i Stonefield leverte en fantastisk plate med spacet melodiøs og groovy prog og psykedelia, der spesielt vokalen er i særklasse.

 

8 – Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs – King of Cowards

Jeg må innrømme at jeg nok hadde litt for høye forventninger til PigsX7 sin andre plate, årets «King of Cowards». Problemet var at den første plata deres, «Feed the Rats», var så inni hampen bra. Men «King of Cowards» har vokst seg større og større for hver gjennomlytting. Borte er de uendelig lange låtene fra «Feed the Rats», men med det kommer større variasjon. De spiller fortsatt seig og kosmisk doom, med det samme soundet som før – en god dose Sabbath møter Hawkwind. Denne gang i passe store munnfuller.

 

9 – Ministry – AmeriKKKant

Et nytt album fra Ministry på en liste over årets beste plater? Den så jeg ikke komme. Men med «AmeriKKKant» har Al Jourgensen truffet blink. Det en blytung plate, med et mer organisk lydbilde enn på mange år – det er faktisk EKTE trommer på plata, ikke bare trommemaskiner! Trump og et skadeskutt USA danner bakteppet, men låtene er ikke like tøff-i-trynet politiske som på Bush-platene Al&Co ga ut tidlig/på midten av 00-tallet. Og godt er det.

 

10 – Low – Double Negative

Jeg har alltid likt Low, men har aldri brukt mye tid på å lytte til dem. Årets utgivelse tok tak i meg fra første gjennomlytting, selv om den ikke på noen måte er lyttevennlig. Dette er tung materie, selv om det låter aldri så drømmende til tider. Støy og eteriske lydlandskap, en drøm med tidvis dårlig kobling og som truer med å spinne ut i kaos. Det ligger en spenning mellom produksjonen og låtene som understreker innholdet i musikken. Dette er kunst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NORSKE

1 – The Good The Bad and The Zugly – Misanthropical House

Jeg var lenge redd for at årets beste norske låt i 2018 kom til å handle om hemoroidekrem. Jeg er derfor glad for at dette er en liste over årets beste album og ikke låter. Men jeg tviler på om det finnes bedre hemoroiderelaterte låter enn «Vik Bak Meg Satan» av GBZ. «Misanthropical House» er en plate som er full av fete riff, dårlige ordspill og heftig attitude. Norsk hardcore og pønk har aldri vært morsommere.

 

2 – Spurv – Myra

Årets mest pretensiøse plate? Sannsynligvis. Men kan man kalle den pretensiøs dersom den lever opp til pretensjonene? Er den ikke da bare… ambisiøs? Uansett, dette er en plate som fortjener å lyttes til av flere. Episk postrock som er så storslått at det nesten gjør vondt. Spurv har spilt høyt og lavt i år og neste år skal de innta scenen på Øya. Det blir en høydare!

 

3 – Heave Blood & Die – Vol. II

Siden rundt halvparten av denne plata kom ut i 2017 holdt jeg på å glemme å ta den med på lista. Heldigvis kom jeg på den i tide. Dette er doom i lekker innpakning. Produksjonen er svær, desperasjonen i riffene og vokalen følbar. Det er et kjempeskritt i riktig retning fra den selvtitulerte debutplata fra 2016. Får du anledning til å se dem live må du ikke nøle – jeg tror ikke det finnes et band i doom-sjangeren som har det morsommere på scenen enn Heave Blood & Die.
PS: De spiller på Bylarm Black i 2019.

 

4 – Moon Relay – IMI

Jeg sliter litt med å finne noe å si om Moon Relay. De låter så forskjellig fra alt annet jeg hører på og jeg har vanskelig for å finne relevante referanser. Eksperimentelt? Javisst. Organisk? Joa. Elektronisk? Utforskende? Klaustrofobisk? Episk? Groovy? Alt til sin tid. Men viktigst av alt er at dette er en veldig, veldig bra plate.

 

5 – Anton Ruud i terapi – Visetryne

For en platetittel! Viserocken til Anton Ruud i terapi er på denne plata så radiovennlig at det nesten tipper over, men med gode låter og glimrende tekster redder de seg unna den drøyeste P4-feelingen. Dette er poesi over levd liv, med en intensitet og tilstedeværelse som røsker godt opp i sjela.

 

6 – Hilma Nikolaisen – Mjusic

Jeg har alltid følt at Hilma Nikolaisen har holdt litt tilbake og ble ikke helt overbevist av «Puzzler» i 2106, men med årets «Mjusic» er hun der hun skal være. Arty popmusikk som oser kvalitet i alle ledd.

 

7 – Kosmik Boogie Tribe – We’re Not Here to Fuck Spiders

KBT har med årets album levert reinspikka boogiepønk av ypperste kvalitet. Høydepunktet for meg er «Pablo Was Here», men hele plata er gull. KBT stimulerer ikke intellektet, men de mer dyriske sidene av mennesket. En verdig oppfølger til forrige plata «Suck More Piss» fra 2016.

 

8 – 9 – 10 Le Corbeau – IV – Spider Bridge / V – C’s Theme / VI – Sun Creeps Up The Wall

Det er mulig disse tre(!) albumene burde ligge høyere oppe på lista. Eller kanskje bare ett av dem? Når et band dumper tre fiks ferdige album i fanget på publikum sånn helt på slutten av året er det vanskelig å gi dem den vurderingen de fortjener. Det som er helt sikkert er at dette er en mørk og mystisk kraftpakke av de sjeldne. Jeg kommer til å lytte til disse platene til langt inn i 2019 og kanskje enda lenger.

 

 

ÅRETS FAVORITTER (Geir Qviller)

 

Dette er de platene som har gitt meg mest og som jeg har hørt mest på i 2018

Félicia Atkinson – Coyotes

Dette er en kort utgivelse på bare litt over 30 minutter fordelt på to sanger og er vel i minste laget til å kalles album. Likevel er det den musikken jeg har hørt mest på og har best forhold til i år. Atkinson er tydelig inspirert av en reise til åpne landskap i New Mexico og tekstene beskriver landskapet og prærieulven spesielt. Jeg anmeldte den ene låten i «Ferske spor» tidligere i år og jeg gjentar: En behagelig og hypnotisk reise gjennom et lavmælt og rolig landskap veiledet av Atkinsons hviskende og mantra-lignende vokal. Musikken er satt sammen av varme og avstemte akustiske klanger og syntetiske lyder til et organisk hele. Utgitt på Shelter Press.

Tirzah – Devotion

Denne vakre, myke og lavmælte soulperlen har mange nære sanger som fester seg. Stemmen til Tirzah er usikker, sårbar og ekte og musikken er understated og passer som hånd i hanske til den. Musikken er laget av/ plata er produsert av Mica Levi (Micachu). Jeg har tidligere anmeldt to sanger fra denne (Ferske spor). Utgitt på Domino.

Josephine Foster – Faithful fairy harmony

Fra salong til saloon, låtene sklir mellom lav- og finkultur. Klassisk skolerte Foster er tilbake med hennes særpregede vibrato, og denne plata er breddfull av flotte sanger. Jeg føler meg alltid hjemme i hennes organiske og vindskeive folk/vise/køntri/pop-landskap, men likevel … «Her er saa underligt». Utgitt på Fire Records.

Aisha Devi – DNA feelings

Aisha er en av de mange flotte nye kvinnelige elektroniske artistene. Hennes andre plate er både ambient og beatsbasert. Den er stemningsfull, varm og har smak av østen. Lydene er lekre og de syntetiske vokalinnslagene fascinerende. Utgitt på Houndstooth.

Eartheater – Irisiri

Eartheaters tredje plate er hovedsaklig vokal- og beatsbasert. Den er en eklektisk blanding av akustiske og elektroniske lyder, gjerne i samme låt, slik som i «Inclined»,»Trespasses» og den fine «Curtains«, der harpe og synt/sequencer skaper kontrast og spenning. Plata rommer ellers mye fint, slik som trip-hop låta «Inkling«. Utgitt på PAN.

Yves Tumor – Safe in the hands of love

Delvis elektronisk soul/pop med fengende og varme låter. Imidlertid har plata også en vanskeligere og eksperimentell side, med skarpe støy-kanter og industrielle undertoner. To spor er tidligere anmeldt i Ferske spor. Utgitt på Warp Records.

Moskus – Mirakler

Variert og leken jazz-skive med flere fine låter. Moskus klarer tidvis å få låtene til å høres ut som små fortellinger, slik som «Eventyrdagene«, «Spurte hva det var» og «Voyager», der instrumentene står frem med personlighet og sjel og skaper et «kammerspill» sammen. Utgitt på Hubro

Oneohtrix Point Never – Age of

Eklektisk mashup av ulike sjangre; her er pop, folk, soul og jazz, new age og nymusikk og jeg veit ikke hva. Alt er skamløst dekonstruert/rekonstruert i OPN’s eget skeive bilde. Det er schizofrent og ofte «too much», men det er også morsomt, kult og fascinerende. Det føles imidlertid som om det mangler noe, som om dette bare er deler av et større verk, en opera for 2020? Utgitt på Warp Records.

Lucrecia Dalt – Anticlines

Elektronisk musikk i grenselandet ambient/tekno. Behagelig, men insisterende vokal og varme lyder. Flere av låtene smyger seg langsomt inn i øregangene og har hypnotisk/meditativ virkning. Utgitt på RVNG Intl.

Surgeon – Luminosity device

Deilig og dansbar minimalistisk tekno med syrete lyder. Låtene får tid til å bygge seg opp til nær-transetilstander. Jeg fikk med meg hans lange og herlige live-set på Sommerøya i år, det var en svett og «fysisk» opplevelse. Utgitt på Dynamic Tension.

 

Andre anbefalte plater fra i år:

Profligate – Somewhere else

Container – LP

Demdike Stare – Passion

Niels Frahm – All melody

DJ Khalab – Black noise 2084

Nazar – Enclave

Simian Mobile Disco – Murmurations

Laurie Anderson – Landings

Xylouris White – Mother

Zuli – Terminal

 

Konsertopplevelser 2018

Shapednoise og Lotic på Funkhaus/ MONOM

Joshua Abrams & Natural Information Society på Mir/Blow Out

Prurient/Godflesh på Blå

Xylouris White på Blå

Lucia di Lammermoor i Operaen

Huun-Huur-Tu på Riksscenen

 

 

ÅRETS ALBUM (Katrine Judit Urke)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norske

Band of Gold – Where’s the magic

Jeg tror jeg om mulig liker Where’s the magic enda bedre enn det selvtitulerte debutalbumet fra 2015. Og Band of gold-konserten på Røverstaden i april tror jeg jammen står seg som min beste konsertopplevelse i år – det kribler fortsatt i magen når jeg tenker på den, for en herlig, kul, spilleglad, dritdyktig gjeng som mestrer å lage nostalgisk pop uten at det virker tilgjort.

Emilie Nicolas – Tranquille Emile

Får litt religiøse vibber av Emilie Nicolas’ andre album, litt himmelen møter helvete. Kanskje mest helvete. Det er jo ganske mørkt, det her, men ikke håpløst. Jeg kommer nok ikke til å høre like mye på dette som debuten Like I’m a warrior, det krever mer konsentrasjon og lyttehumør, men av og til er en jo heldigvis i humør til å drukne seg i vakker vokal, kule effekter og dyster stemning.

Thea Hjelmeland – Kulla

Hva er dette? Folkemusikk, jazz, triphop, pop, electronika, lyse og mørke toner – Thea Hjelmeland er mester på å smelte sammen kontraster. Det er både vakkert, fasinerende, fengende og originalt og altså vanvittig variert. Gleder meg til å se henne på Øya til sommeren!

Avind – Evig blenda

Indierock på sunnmørsk, e kan ikkje si anna enn ja takk til det. Skjønne tekster og solide melodier og fin vokal.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ett utenlandsk

David Crosby – Here if you listen

Det skjer dessverre ekstremt sjeldent at min og kjæresten min sin musikksmak virkelig møtes, men her skjedde det; flere ganger setter han på denne plata eller enkeltlåter og så roper jeg mot kjøkkenet eller hvor han enn sitter og spør hva han hører på fordi det er så fint! Så nå har vi en felles favoritt som passer perfekt for oss: Gammelt (som han liker mest av) møter nytt (som jeg liker mest av).

 

Låter:

Alt av Sigrid! Kanskje aller mest «Sucker Punch»

Og åpningslåta på Band of Gold-plata, «Bring back»

 

Skulle ha sjekka ut:

Robyn – Honey

Har ikke rukket å høre det ordentlig inn, men dette høres vel ut som Robyn slik som vi husker henne? Det lover bra.

 

 

ÅRETS ALBUM (Bent Inge Hvitsten)

2018 ble, i mine ører, et år preget av norsk jazz og utenlandske kvinner, og et aktivt søk etter nye svenske bekjentskaper. Mye er hørt, mye er uhørt, og mange gode skiver må bli stående igjen på perrongen når listetoget går. Det som er sikkert, er likevel at de som er med på lista, fortjener all oppmerksomhet de kan få. God lytt og godt nytt musikkår.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NORSKE UTGIVELSER

1. Anton Ruud i terapi – Visetryne
2. Møster! – States of minds
3. Aleksander Kostopoulos – Faleo
4. Hanna Paulsberg + Magnus Broo – Daughter of the sun
5. Sondre Ferstad Ensemble – Minimal
6. Anja Garbarek – The road is just a surface
7. Spurv – Myra
8. Gurls – Run boy, run
9. Geir Sundstøl – Brødløs
10. Tuvaband – Soft drop

BOBLERE

Orions Belte – Mint
Endre Olsen – Bøttevis med blått
Sigurd Hole – Elvesang
Emile the Duke – Gult album
Band of Gold – Where’s the magic

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

UTENLANDSKE UTGIVELSER

1. Courtney Barnett – Tell me how you really feel
2. Terra – Jävla EP:n
3. Vera Sola – Shades
4. Mitski – Be the cowboy
5. U.S. Girls – In a poem unlimited
6. Ohmme – Parts
7. Emma Ruth Rundle – On dark horses
8. I’m Kingfisher – Transit
9. Haley Heynderickx – I need to start a garden
10. Melissa Laveaux – Radyo Siwèl

BOBLERE

Cat Power – Wanderer
Månskensbonden – Vårat ödeland
Car Seat Headrest – Twin fantasy
Jonny Greenwood – Phantom thread (soundtrack)
Caroline Rose – Loner
Spiritualized – And nothing hurt

 

 

ÅRETS BESTE ALBUM (Frank Michaelsen)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Orions Belte – Mint

Instrumentalmusikk fra de beste Wam & Vennerød-filmene som aldri ble laget. Det vesle bandet består av folk vi har sett lure i bakgrunnen i en årrekke. Særlig med bergenske artister. Bandets konsept herser litt med hukommelsen: er det virkelig slik at norske filmer fra 70 / 80-tallet hadde så kule soundtrack?

Thea Hjelmeland – Kulla

Enkelte tekstlinjer gir meg en skikkelig wtf? reaksjon. Det skjer noe særegent når man stiller en upassende tekst opp mot et passende arrangement. Dette er velskrudd indiepop anno 2018! Hjelmeland bruker dette som ramme for sine originale funderinger. Tankene hun har rundt det å føde barn tror jeg for eksempel mange deler, men få har evnet å synge så fengende om morkaken slik Thea gjør på sangen «Placenta».

Band of Gold – Where’s The Magic

Denne starter med funk-suiten «Bring Back» som jeg velger å tolke som bandets A Day in the Life-øyeblikk. En lang og rar låt, som følger egne assosiasjoner i uprioritert rekkefølge. Albumet er minst like bra som debuten fra 2015. Og dessuten må jeg legge til at livebandet Band of Gold virkelig har våknet dette året!

NeedlepointThe Diary Of Robert Reverie

Progrock er jo den mest «flashy» sjangeren. Ikke sant? Needlepoint derimot har funnet en variant der det funker å dimme ned lyset. Helt ned. Sånn ja. Sett deg ned i den brune stuen med strietapeten – tenn pipen og drop out … Vokalen er snill og prøvende. Produksjonen er sparsom, men full av identitetsmarkører og vennlige nikk til prog-historien. Et album som fortjener mange lyttere over hele den progrock-elskende verden.

 

 

ÅRETS ALBUM (Brage T. Bjerke)

Jeg er ikke så flink til å begrunne mine albumvalg, da dette skyldes latskap i kombinasjon med at jeg er bedre på subjektiv ubegrunnet synsing enn objektiv analyse. Men når det kommer til musikk (eller andre kunstformer for den saks skyld), så synes jeg det er greit. Men nok om meg. Her får du mine favoritter (i tilfeldig rekkefølge selvfølgelig), så får du ta stilling til om du vil gi det en sjanse. Kanskje liker du det samme som en helt vanlig fyr som jobber på Deichman? Hvem vet. God jul!

Norske favoritter

Featherfin – Miles to Go Before I Sleep
Hilma Nikolaisen – Mjusic
Needlepoint – The Diary Of Robert Reverie
Bjørn Torske – Byen
Orions Belte – Mint
Amgala Temple – Invisible Airships
Geir Sundstøl – Brødløs

Utenlandske favoritter

Surfing – Incubo
Anna von Hausswolff – Dead Magic
The Cult of Boydah – Electrical Youth
Wild Nothing – Indigo
Jeff Tweedy – Warm
Rolling Blackouts Coastal Fever – Hope Downs

 

 

ÅRETS ALBUM (Ola Sørlie)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3 nye album

Aleksander Pettersen – The Letter

På tampen av året – 7´ende desember ble «The Letter» sluppet.
Nydelig solodebut av Mr. Pettersen, men god hjelp av Pål Brekkås som også kommer fra midtnorgebandet The South.
Sarte såre tekster om savn selv om det neppe blir noen Nobelpris til Aleksander. Musikken og produksjonen holder i hvert fall mål.

Jeff Tweedy – Warm

Vi ønska vel oss et nytt Wilco-album I år, men får ta til takke med «Warm» og det holder så det holder… Jeff er blitt en stor poet:

«He was right
But I was wrong
To agree»

«My ribs are turned
Like parentheses
And my lips have learned
What I don´t believe»

Jonathan Wilson – Rare Birds

Her henger perlende på en snor – 13 knallåter som legger seg rett bak øret. Ingen produserer så mye kul vellyd som Jonathan.
Det eneste som trekker litt ned for min del er litt for mange tekster om bilkjøring i California. Automobiltekster er omtrent like spennende som å vente på heisen på gammal-Deichman.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3 retro-utgivelser

Wilco – Live at the Troubadour L.A. 1996

Et ungt og sultent band full av gøts fra tida før de ble «flinke».
Skiva gjenskaper stemninga fra den fenomenale Rockefeller-konserten 4. april 1997. Bare hør «Passenger Side (Punk Version)» – den hadde ikke verdens beste band klart å gjøre like tøft i dag.

Kristofer Åström – Quadrilogy

En samling av 3 CD-EP´er og streaming-EP´en «Hold on Lioness» som ikke tidligere er utgitt på vinyl.
Ikke hørt om Kristofer sier du? Åström passerte nettopp 489 000 streams på Spotify, men kan sikkert tåle noen flere. Fra «Quadrilogy» anbefaler jeg låtene «One Good Moment» og sjefsdrikkevisa «One More Drink».

Bob Dylan – More Blood, More Tracks (Bootleg Series 14)

Den offisielle vinylutgaven av den beste bootlegen fra opptakene av den aller beste skiva. Bare sjekk ut variasjonene i tekstene i forhold til originalskiva «Blood on the Tracks» på to av verdens beste låter: «Tangled Up in Blue» og «Idiot Wind».
Nedstrippa, nakent og nydelig. Her er alle overdubs fjerna, kun Bob sin Martin 00-21 og Tony Brown på bass.
Og så var det dette med nobelprisen da….den kom alt for seint. Bob burde fått prisen i 1975.
«Idiot Wind, blowing every time you move you jaw»

 

 

ÅRETS ALBUM (Eirik Otteraaen Ystad)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1. Greenleaf – Hear the Rivers

2. All Them Witches – ATW

3. King Buffalo – Longing to Be the Mountain

 

 

ÅRETS ALBUM (Tor Åge Naper)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1. Rolling Blackouts Coastal Fever – Hope Downs (Sub Pop)

2. Bill Ryder-Jones – Yawn (Domino)

3. The Good, The Bad & The Queen – Merrie Land (Studio 13)

4. Shannon Shaw – Shannon In Nashville (Easy Eye Sound)

5. Car Seat Headrest – Twin Fantasy (Matador)

6. Jonathan Wilson – Rare Birds (Bella Union)

7. Snail Mail – Lush (Matador)

8. Interpol – Marauder (Matador)

9. U.S. Girls – In A Poem Unlimited (4AD)

10. Marianne Faithfull – Negative Capability (Panta Rei)

11. The Goon Sax – We’re Not Talking (Wichita)

12. J Mascis – Elastic Days (Sub Pop)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Årets retro-utgivelser

1. Bob Dylan – More Blood, More Tracks (The Bootleg Series) (Columbia)

2. Basement Beehive: The Girl Group Underground (Numero Group)

3. The Stooges – Rare Power (Legacy/Columbia)

 

 

MEST SPILT (Kristian Reppesgård)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ISON – Andromeda Skyline

Will Haven – Muerte

Spurv – Myra

Crippled Black Phoenix – Great Escape

Documenta – Lady with the Ring

 

 

MINE TOPP 15 FAVORITTER (Roberto Joly)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Emilie Nicolas – Tranquille Emile

MGMT – Little Dark Age

AURORA – Infections Of A Different Kind

Hedvig Mollestad Trio – Smells Funny

Colter Wall – Songs Of The Plains

Paavali Jumppanen – Debussy: Préludes & Children’s Corner

Ariana Grande – Sweetener

Restore To Past – Who You Could Be If You Could Be With Me

Khruangbin – Con todo el mundo

Noname – Room 25

Band of Gold – Where’s The Magic

Karl Seglem – Nunatak

Víkingur Ólafsson – Johann Sebastian Bach

Neneh Cherry – Broken Politics

Marianne Faithfull – Negative Capability

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.