Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 11. januar 2019

Moder jord protesterer høylytt mot døve ører

«Om bare noen tiår år vil ikke verden evne å produsere nok mat hvis vi fortsetter som nå. Allerede i dag overbelaster vi kloden, og i 2050 passerer vi 9 milliarder mennesker? Hva gjør vi da? Vel, i det minste kan vi slutte med å kaste en tredel av all maten vi produserer.» -Thomas Horne. Lørdag 12. januar kl. 13:00–16:30 inviterer vi til «Overskuddsbord - et festmåltid for miljøhovedstadsåret» kun laget av donert overskuddsmat. I den anledning presenterer vi de norske utøverne Karl Seglem, Einar Flaa, Sara Ajnnak, Mari Boine, Marte Wulff og Doddo som nå velger å bruke sin stemme og musikk om sine perspektiver på klimasaken.
Av: Victor Josefsen

I oktober 2018 slapp Karl Seglem sitt nye album «Nunatak». Albumet er en hyllest til naturen og setter fokus på miljøutfordringene. Det er en klar linje fra et av Karl Seglems tidlige verker «(Øko») og frem til» Nunatak», hvor den røde tråden er engasjementet for å oppbevare naturen. Seglem har alltid vært opptatt av vår forvaltning av miljøressurser, klimaer og ikke minst av all den «uforståelige» forurensningen mennesket driver med på jordkloden.

– Moder jord protesterer høylytt mot døve ører, mens kloden blir varmere, fisken dør ut, havet er fullstendig av plast, og polene smelter. Hvilke natur vil mine barnebarn komme til å vokse opp med? Naturlandskap blir utnyttet over alt i verden, og vi mennesker oppfører oss ikke særlig bra. Vårt tankesett må byttes ut om vi skal klare oss og overleve som art, sier Seglem.

Karl Seglem klarte ikke å sitte uvirksom for å vente på at noen andre skulle ta tak i miljøproblemene, han ville gjøre mer for å bidra selv.

– Min samarbeidspartner Miss Fixit Agency har alltid vært involvert i veldedig arbeid. De har blant annet vært med på å drive tre barneskoler i Thailand gjennom BabyEva.org. Det var dette prosjektet vi snakket om over en kaffekopp da jeg ble inspirert til å ta større samfunnsansvar gjennom plateselskapet mitt NORCD. Vi jobbet så sammen med å utarbeide NORCD sitt eget CSR-program (Corporate social responsibility) eller ”bedriftens samfunnsansvar” som en kaller det på norsk, forklarer Seglem.

For Karl var det naturlig at NORCD sitt samfunnsansvars-program skulle handle om klima og miljø.

– Hvorfor er det slik at du kan få alt fra en CO2-nøytral nettside og en klimanøytral flytur, resirkulert papir på alle trykksakene dine, men å gjøre et produkt plastnøytralt er så å si umulig? Etter mye frem og tilbake fant vi en god løsning på hvordan «Nunatak» skulle bli verdens første plastnøytrale CD og hvordan vi kan jobbe mot at plateselskapet NORCD skal bli plastnøytralt innen 2020 . I mine øyne er havplastproblematikken en av de største utfordringene mine barn sin generasjon står overfor, forteller Seglem.

– NORCD har derfor valgt å kjøpe sin plastnøytralitetskvote av 4ocean.com. 4ocean er i første omgang en naturlig partner å bruke fordi de er de mest etablerte på markedet i henhold til havplastopprydning. For hver kilo plast som er brukt i «Nunatak» CD’en, fra plast i selve CD-platen til cover og innpakning, har vi betalt for at en kilo havplast skal fjernes fra havet. Jeg må innrømme at det er ekstra stas at «Nunatak» er verdens første plastnøytrale CD. Det er så vidt vi vet, ingen andre som har gjort dette. Tenk om gigantene Universal og Sony kan begynne å tenke på samme måte.

– Jeg håper også at dette samfunnsansvar-initiativet kan være med å inspirere og motivere andre, ikke minst i musikkbransjen, til å kjøpe egne plastnøytralitets-kvoter eller starte egne samfunnsansvars-program, avslutter Karl Seglem.

Vi får forresten besøk av Karl Seglem lørdag 26. januar 2019 kl. 14:00–16:00: Global @ Deichman med Karl Seglem

 

 

 

– Vi alle må tenke mer over hvordan vi behandler miljøet, er ett av budskapene til Einar Flaa på hans  album, «Silent String», som ble utgitt i oktober i fjor.

– Jeg var 12 år da jeg begynte å skrive musikk. Fortsatt husker jeg hvor befriende det føltes å skape noe på egenhånd med pappas skjeve gitar. Det var som om låtene bare rant ut.

Denne gitaren hørte Einar Flaa mye i oppveksten, akkompagnert av sin fars protestviser – såpass at Flaa lenge trodde at den eneste musikken som fantes var kampviser. Tre tiår senere, føler han selv at det også er hans musikalske skjebne å bruke musikken til å framheve et budskap, og hva han selv kjemper for. For Flaa handler det om den største trusselen som er mot planeten vår og menneskene som bor på den.

Flaa har laget et album med et evig aktuelt og essensielt budskap. På «Silent String» får han virkelig vist sin kjærlighet for naturen. Samtidig retter han et skarpt blikk mot menneskers overforbruk og dets konsekvenser i en tid hvor de rike verner om sine rikdommer og hvor jorda bare gir og gir uavhengig av hvordan vi behandler den, og om hvordan vi tar naturen og ressursene for gitt.

– Jeg er ikke spesielt religiøs, men når jeg er ute i naturen føler jeg meg noen ganger nærmere svarene på noen grunnleggende spørsmål. Jeg tenker at naturen selv har noen av svarene. At fuglene synger om det, at vinden hvisker om det og at alle lydene og luktene snakker om det. Om hvem vi er og hvorfor vi er her, og at vi alle må tenke mer over hvordan vi behandler alt dette, sier Flaa.

 

 

 

Låta «Wake Up Sleepwalker» utgitt i september i fjor inneholder mange forskjellige elementer hvor Sara Ajnnaks stemme er blandet med Mari Boines stemme. Kanskje den første sangen i verden for å sammeføre tolkning av en gammel jojk fra 1700-tallet med en tekstlinje inspirert av afroamerikansk call and response som synges på bomullsfeltene sør i Amerika.

Násafjäll i Sápmi er et område som har vært brukt til reindrift av samer. Gjennom jakt, fiske og reindrift har området vært en del av et bærekraftig økologisk system der samene, i harmoni med naturen, eksisterte. Området har en lang og smertefull historie fra et samisk perspektiv. Den svenske staten oppdaget i begynnelsen av 1700-tallet at området hadde en verdi i form av et sølvforekomster. I 1635 startet startet gruvedrift på Násafjäll, som varte i 65 år. Når et gruveselskap med den norske statens velsignelse igjen kjører over områdets samiske befolkning for å skape uønskete miljøforstyrrelser i Násafjäll, kan dette bare oppfattes som et fullstendig misbruk.

I juni i fjor annonserte de samiske landsbyene og reninsdyrdistriktene i området et moratorium for Nasafjäll for å beskytte landet mot nye misbruk.

– Med respekt for oss og historien til vårt område, for våre forfedre som ble slaver og torturert på dette stedet da koloniseringen av vårt land Sápmi ble påbegynt, beskytter vi Nása og vår samiske kultur mot et nytt misbruk. Gruvedriften er ikke velkommen her, sier artisten og reindriftskvinnen Sara Ajnnak.

På bakgrunn av historien i Nasafjäll ble kunstneren Sara Ajnnak og kunstneren Mari Boine stående samlet om spørsmålet.

– «Wake Up Sleepwalker» er i siste instans om Násafjäll, men i forlengelse av noe enda større. Verden står overfor store utfordringer. Hvis mennesket ikke klarer å holde gjennomsnittstemperaturen under 2 grader, vil klimaet på jorden endres drastisk. Kortsiktige økonomiske interesser stilt opp mot å bevare viktige naturressurser for kommende generasjoner. I en kompleks verden har alle miljø og kulturer en viktig rolle for at helheten skal fungere, alle deler påvirker hverandre, faller en så faller alle. Det er nå viktigere enn noensinne å se hvordan vi alle er koblet til hverandre gjennom kjærlighet og respekt, slik at vi kan skape den verdenen vi ønsker å formidle til fremtidige generasjoner, avslutter Sara Ajnnak.

 

 

 

Dagen før Propeller Recordings i fjor planla å lansere nyheten om  låta «Verden er stor», slapp FN sin dystre klimarapport, og låta føltes dessverre enda mer aktuell enn det de hadde sett for seg.  Marte Wulff er en av mange artister som nå velger å bruke sin stemme i denne viktige saken og forteller om sine perspektiver på klimasaken.

Går det an å skrive en norskspråklig klimalåt som ikke blir klein? I 2017 uttalte Marte Wulff fra scenen under en årlig klimakonsert at hun lenge hadde gått med en ambisjon om å gjøre nettopp dét. Hun ble tatt på ordet, og fikk snart bekreftet mistanken om at dette var noe av en utfordring, særlig for et barn av den såkalte ironigenerasjonen av nittitallet. Det satt langt inne, men ganske nøyaktig ett år, og mange klimaforedrag og -konferanser senere, hadde Marte skrevet sin første låt om klima- og miljøspørsmålet, og urpremieren fant sted på samme scene.

– De senere årene har jeg lest bøker som har åpnet øynene mine og vekket mitt klimaengasjement for alvor, og jeg kjenner et sterkt personlig ansvar for å handle. Jeg innser hvor mye jeg ikke vet om det store bildet, men også at hvis jeg lar være å ta til orde av frykt for å tape ansikt blir samtalen forbeholdt dem som roper høyest og fremlegger de mest polariserte synspunktene, sier Wulff.

Refrenget i låta «Verden er stor» henspiller på en anekdote om nordmenn som treffer hverandre på ferie i en annen verdensdel og uttaler at verden er jammen ikke stor. Men verden er stor, likevel har vi nå midlene til å legge den under oss. Ifølge Marte må vi blir flinkere til å snakke om hvorfor vi har så vanskelig for å begrense oss:

– Måtehold er ikke medfødt, det er noe vi må lære. I jaget etter å få dekket viktige menneskelige behov som personlig frihet og trygghet for oss selv og våre nærmeste, bruker vi opp våre siste begrensede felles ressurser til fordel for kortsiktig personlig gevinst satt i system av en uforsvarlig og urettferdig kapitalistisk struktur. Vi går og venter på at noen andre skal ordne opp for oss, men jeg tror ikke det vil skje før vanlige folk åpner øynene og tar egne, opplyste valg. Vi handler stort sett ut i fra følelser, og vi føler ikke globalt. Vi føler lokalt. Hvordan kan vi spre følelsen av at klimaforstyrrelsene faktisk angår oss alle personlig her og nå?, fortsetter Wulff.

I teksten til «Verden er stor» bruker Marte eksempelet om hvor paradoksalt det er at det i disse klimakrisetider fremdeles er så mye status knyttet til flyreiser, når et av de suverent viktigste tiltakene man kan gjøre for å minimere sitt eget klimafotavtrykk, er å kutte ned på nettopp dét. Marte mener dette sier mye om menneskets natur, og at vi er nødt til å snakke mer åpent om den:

– I arbeidet med låta har jeg lært mye om evolusjon og psykologi og de menneskelige mekanismene som ligger til grunn for den kritiske situasjonen vi er i nå. Jeg er selv i stand til å avsverge kjøtt og sirlig resirkulere plast med den ene hånden, mens jeg bestiller en flyreise på et Apple-produkt med den andre, fordi jeg skal spille konsert i Nord-Norge. Jeg gjør unntak for meg selv, selv om jeg intellektuelt forstår at det ikke funker hvis alle andre gjør det samme. Hvorfor er vi sånn? Det dreier seg ikke om ondskap, men biologi, sier hun.

Klima er et sosialt betent tema, og Marte Wulff brenner for å snakke mer om problematikken rundt klimaspørsmålet og koblingen til status som per i dag ofte er knyttet til materielle goder. Vi må rett og slett tørre å være irriterende:

– Mer enn noensinne trenger vi en kultur for å ta opp problemene, se på mulighetene og inspirere hverandre til å skaffe oss kunnskap om situasjonen og ta “grønne” valg. Vi må orke å være irriterende og forstyrre det komfortable. Ikke for å spre skyld og skam, men for å være et eksempel til etterfølgelse. Vi må gå sammen om å gjøre bærekraft til det nye statussymbolet, og det kan godt være litt flaut å fly på helgetur til New York, droppe resirkulering på hytta eller å kjøpe nytt uten først å ha forsøkt å reparere det gamle. Folk gjør nemlig det andre folk gjør; vi sammenligner oss med naboen. Mennesker har utviklet mange utrolige evner, og dersom kravet om profitt kunne vike til fordel for et krav om bærekraft og felleskap, ville det kanskje vise seg at løsningene vi behøver finnes allerede. Jeg tror til og med at mange av de omstillingene som skal til vil vise seg å være skjulte velsignelser, avslutter Marte Wulff.

 

 

 

– Jeg ønsket å skrive en sang om Bergen. Og den skulle handle om noe annet enn Brann, breiflabb og regn. Men hva er det mest typiske med Bergen? Kø, tenkte jeg. At tusenvis av bilister sitter i kø i timevis hver eneste dag. En person i hver bil. På vei til eller fra jobb, på vei til eller fra hytten, på vei til eller fra datterens eller sønnens trening, forteller Doddo.

– Samtidig tenkte jeg på giftlokket som henger over byen om vinteren, jeg tenkte på alle de narkomane som ingen vil ta ansvar for og som vandrer hvileløst omkring i byen, jeg tenkte på skolene som hadde forfalt, og jeg tenkte flyktningkrisen og klimakrisen. Jeg tenkte på Venneby, vennetjenester og korrupsjonsanklager. Fellesskapsfølelsen er borte og individualismen rår, og at det bør vi gjøre noe med. Og det skrev jeg, sier Doddo.

 

 

Doddi sin singel «Kø» ble utgitt i fjor.

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, bøker og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter