Plateanbefaling: The Beau Brummels – «Introducing the Beau Brummels» (’65) / Ron Elliot – «The Candlestickmaker» 8 (’69)

Tekst: Olav Nilsen

Den første og beste rivalen til The Beatles var fra San Francisco og het The Beau Brummels. Bandet slapp sin første plate «Introducing The Beau Brummels» i 1965. Produsenten bak spakene, og dansende i kontrollrommet, var en ung Sly Stone. Sly Stone fikk maksimalt ut av bandet.

The Beau Brummels ble en umiddelbar sensasjon med deres første singel «Laugh Laugh», håret ble etter hvert lengre og det meste ble mer animert, med opptreden i TV-show som Shindig og Hullaballoo og endeløs turnering. De var mer enn Hyperaktive popgutter i  Popmusikkenstredemølle, dette merker vi for eksempel på det flotte albumet «Bradley’s Barn» fra 1968, deres svar på «Sweetheart of the Rodeo», der country- og folk-røttene slår ut i full blomst.

En annen glemt perle er «Triangle» fra 1967, deres svar på The Beach Boys’ «Smile».

Etter 1965 var det slutt på hitlåtene og interessen for bandet dalte, Warner Bros. tok over.  The Beau Brummels sluttet å turnere pga. Ron Elliotts helseproblemer, og den kommersielle delen av karrieren tok seg aldri opp igjen.

Ron Elliott var gitarist og låtskriver og Sal Valentino var  vokalist The Beau Brummels. Vi hekter på førsnevntes  plate «The Candlestickmaker». «En perle av en LP som jeg stadig henter frem fra platesamlingen», skriver vår kjære kollega Olav Nilsen på Stavanger bibliotek og kulturhus.

Platen kom ut på Warner Brothers i 1969, og Ron Elliott skulle for første gang både være vokalisten og låtskriveren som stod i sentrum. Han har en mørkere tone enn hva Sal leverte på Brummels-platene. Dette er også et mørkere verk som ble skapt i inngangen til 70-tallet, da Vietnamkrigen raste som verst.

Med i studio hadde han kremen av studiomusikere fra Los Angeles. For å nevne noen: Chris Ethridge som var kjent fra Burrito Brothers, trommeslageren Dennis Dragon skulle etter dette turnere med The Beach Boys, Leon Russel arrangerte blåserne og Ry Cooder spiller gitar på «Deep River Runs Blue».

Ron Elliott gjør det ikke lett for seg selv ved å velge en hel plateside til den 15 minutter lange tittellåten «The Candlestickmaker Suite: Dark into dawn, Questions»,  som er en storslagen mørk musikalsk novelle. Han beskriver den slik: «It’s a story about the butcher, the baker, the candlestick maker and I,» … «All of these forces around this guy going through this madness. It has a healing quality to it.»

Er det andre han kan sammenlignes med, måtte det være David Ackles, som også ga ut plater i samme tidsrom.

Jeg synes alle fem låtene på platen er bra, men det er spesielt «All Time Green» og «Deep River Runs Blue», der Ry Cooder dukker opp på gitar, som har en umiddelbar kvalitet.

Ron Elliot skulle etter dette samarbeide både med Van Morrison, Randy Newman, Little Feat og Dolly Parton, men noen stor platestjerne ble han aldri.

Gjør meg en tjeneste om du setter pris på gode singer-songwritere, hør på denne platen.

Disse anmeldelsene er tidligere publisert på Stavanger bibliotek og kulturhus

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog