Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 16. mars 2019

Konsertanmeldelse: Laibach på Vulkan Arena – Wagnersk pondus og musikal farse

Laibach viste kraft og pondus og sterk tilstedeværelse da de fredag 15. mars gjestet et geriatrisk fullt Vulkan Arena i Oslo. Det forløsende elementet er alltid farsen og angrepet på kulturimperialismen og patriotismen.
Tekst & foto: Jan-Olav Glette

Laibach viste kraft og pondus og sterk tilstedeværelse da de fredag 15. mars gjestet et geriatrisk fullt Vulkan Arena i Oslo. Særlig kraftfulle var fremføringen av tidlige spor fra «Nova Akropola» (1985) i del to, men også de forholdsvis tradisjonstro, men også kitchy gjendiktningene av «The Sound of Music» bekreftet det musikalske kollektivets vitalitet også i dag. Det forløsende elementet er alltid farsen og angrepet på kulturimperialismen og patriotismen.

NSK (Neue Slowenische Kunst) ble dannet i begynnelsen av 1980-tallet i Trbovlje i dagens Slovenia; den gangen Jugoslavia, som et sammenhengende kunstnerkollektiv som drev med teater, kunst, film og musikkproduksjon. De sto tidlig frem som en tydelig kunstnerisk kraft, og den musikalske delen fikk en viktig rolle for utviklingen av industri musikken; og inspirerte for eksempel Rammstein. Navnet hentet de fra det gamle tyske navnet for nabobyen Ljubljana. Et større publikum fikk de først når de gikk løs på coverversjoner av samtidsslagere som Opus’ «Life is Life» og ikoniske poplåter som The Rolling Stones‘ «Sympathy for the Devil» og The Beatles‘ «Let it Be»-album. De har fortsatt å veksle mellom gjendiktininger og egne komposisjoner, og er aktuelle med signaturmelodien til den kommende «The Iron Sky»-filmen.

Liveshowet, som de turnerer med om dagen, er delt inn i to deler. Først får vi 2018-albumet «The Sound of Music», spilt i sin helhet og i samme rekkefølge som på skiva. Etter et kvarters intermezzo telt ned på storskjermen bak scenen hentes vi 34 år bakover i tid til «Nova Akropola» og militant  industrirock. Så rundes det hele av med deres tagning av «Sympathy for the Devil», «The Coming Race» og «Surfing Through the Galaxy». Vi får akkurat det samme som alle andre konsertsteder på turneen. Verken mer eller mindre. Det er også mer enn nok, selv om jeg først blir riktig engasjert i del to. Da virker også bandets engasjement og tilstedeværelse sterkere. Med fandenivoldsk kraft og presisjon gyver de løs på instrumentene. Den gutturale stemmen til frontfigur Milan Fras, maskulin og hentet dypt nede i halsgropa, får her en voldsom autoritet og pondus, selv om det også er fint med avvekslingen i glansnummeret «Vier Personen».

Laibach i Oslo denne kvelden er Dejan Knez, Milan Fras, Ervin Markošek og Ivan Novak, med den svenske gjestesangerinnen Marina Mårtensson som vekselvis vokalstøtte til Fras og sentrum og ledestjerne. Hun fremtrer med voldsom autoritet og vokalteknisk sikkerhet. Hennes rolle er sentral i fremføringen av musikalmaterialet og avslutningsnumrene. På de eldste låtene overlater hun plassen til mannen med det sorte bølgende hodeplagget; Milan Fras – som nærmest ser ut som en demonisk ørkensjeik i sin kledning. Hennes skolerte og kraftfulle vokalkraft er en vesentlig grunn til at deres nytapninger av musikalnumrene lykkes med å være såpass originaltro som de tross alt er. Noen vil nok likevel ha vært litt skuffet over Mina Špilers fravær denne kvelden.

Laibach er mer enn det lydmessige tordenskrallet og den Wagnerske storslagenheten. En viktig del av forestillingens meningsbærende del står de visuelle illustrasjonene i bakgrunnen for, og samvirket mellom disse og det musikalske. Laibach er, og kommer alltid til å være, provokative og kontroversielle. Deres antiautoritære budskap, og deres voldsomme og tidvis nesten banale virkemidler, er ikke for hvermann. Sentrale er også bruddene og endringene av originaltekstene og lydbildet i deres coverversjoner. Som når Fras stikker kjapt innom scenen på «The Iron Sky»-lydsporet «The Coming Race» (deres glatteste og mest lettsmeltede komposisjon noensinne?) for å melde «Let’s make the earth great again». Eller når de endrer refrenget på «Maria» («Maria/Korea») til «How do you solve a problem like Korea?», men lar musikken forbli søtladen og kvikk.

Men den humørløse og miserable, mørkestemningen i deres «Do-Re-Mi» får frem oppgjøret med den amerikanske storkapitalen, og er en markant kontrast til den familievennlige Rodgers & Hammerstein-originalen. Vi må kritisk spørre oss selv nok en gang; hva er budskapet i denne amerikanske musikalen og hvilken funksjon fyller den i den kulturelle dannelsen? Slovenerne gir oss dette subversive, sarkastiske og farseaktig slik vi liker og har lært dem å kjenne opp igjennom årene. Estetikken i det visuelle blander referanser fra musikalen med øvrighet, autoriteter og dogmatiske statsledere med stor selvfølgelighet, og tydeligjør kanskje en sammenheng i manipulasjon av massene, maktmisbruk og skylapper?

Filosofiske, ideologiske, politiske og estetiske verdier trer frem symbolsk i de visuelle virkemidlene sammen med tekstene og det musikalske lydteppet. Her er mye militær symbolbruk og kitchy hjertevarm harmonisk klang. Aftenen byr på musikalsk finesse og variasjon. Men det er altså når de bombastisk gir seg hen til de voldsomme industrielle låtene, på for det meste slovensk, at det gløder av bandet og vi som tilhørere fanges inn i deres univers (uten at jeg har en anelse om hva de synger). Aggressivt, slagkraftig og intenst.

Wagnersk tordenskrall og pompøsitet, kraft og pondus. Ja, takk! Mer vil vi ha. Og jeg blir bevisst at det nok bør ryddes plass til «Nova Akropola» i platesamlingen!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.