Ferske spor uke 13/2019

Av: David Jønsson, Geir Qviller, Stian Bjørnsson Hope og Victor Josefsen

Louien – Be Forgiven
Når stemmen til Live Miranda Solberg stiger frem etter drøye 30 sekunder av «Be Forgiven», er det som om tiden og alt rundt deg stopper opp. Hun har en helt unik stemme, som kan beskrives som en gåsehudfremkallende mikstur av britisk folk (‘a a Sandy Denny) og folk/country fra den amerikanske vestkysten. En praktfull førstesingel fra det kommende albumet på Jansen. Øya 2017 – Louien (D.J.)

Finley Shakespeare – Dublin
Frisk, suggererende og dansbar elektropop med croonervokal og deilig bass et sted i skjæringspunktet Factory Floor, Soft Cell og LCD Soundsystem. Retro, ja, men tidløst. Fra debutplata «Domestic economy», ute på Mego. (G.Q.)

The Thing – Have Love Will Travel
18. mars kom den triste nyheten om at The Thing tar en pause på ubestemt tid, etter nærmere tjue år kan det altså være slutt for verdens beste jazztrio og alle glade frijazzhoder bøyer hodet i dyp sorg. Benytter derfor anledningen til å trekke frem en sann klassiker fra albumet «Garage» (2004) og trøster meg med uttalelsen: «Right now we don’t know what the future of the band will bring but let us celebrate the past 20 years of joy and holy madness together. Life and music will go on!»,. The Thing: En fantastisk konsert! (S.B.H.)

The Alfresco Flavour – Forever
«Forever» er nok den låten som har hatt tyngst rotasjon hos meg denne uken. Enkel, fengende garasjerock med et synthriff som fester seg på hjernen rimelig raskt. Tatt fra den ferske kassetten «Alfredo Fresco» utgitt på Shakephase, som også inneholder favoritter som «Together» (som var med på en Ferske spor-liste i 2018) og «Go Ace». Tenk Ty Segall, Mikal Cronin og Brian Jonestown Massacre. Underprodusert, grøtete, fuzzete og deilig. (D.J.)

Deafkids – Templo do caos
Ekstatisk rockelåt med elementer av støy, elektronikk, hektiske dansbare beats og bearbeidet, grumsete vokal. Låta begynner med synt og spacelyder, så bass og trommer. Når endelig gitarlyden kommer, blir det mye nikking og smiling. Låta befinner seg et sted mellom The Young Gods og The Prodigy. Brasilianske Deafkids er ute med «Metaprogramacao» på Neurot Recordings. (G.Q.)

Juliana Hatfield – Staying In
I fjor fant Juliana Hatfield det for godt å gi ut et rent coveralbum med Olivia Newton-John-låter, et dristig valg ettersom Newton-John til vanlig ikke oser av kredibilitet i indiekretser, men det ble fint og humørfylt popalbum som absolutt bør sjekkes ut. Nå er Hatfield tilbake med eget materiale, og albumet «Weird» syder og koker av klassisk indie pop/rock, hvor hun spiller de fleste instrumentene selv. Ja, Hatfield var en gang bassist i The Lemonheads, men etter 17 album under eget navn fortjener hun definitivt et større publikum. (S.B.H.)

Elva – Athens
Elva er ekteparet Elizabeth Morris Innset, kjent fra Allo Darlin’ og Ola Morris Innset fra blant annet Making Marks og Sunturns. Fra basen i Moss har de laget det kommende debutalbumet «Winter Sun» og «Athens» er første singel ut. Prikkfri solskinnspop, som kanskje ikke er så rart når deler av Allo Darlin’ og Making Marks samles i skjønn forening. Video. ( D.J.)

The Alfresco Flavour – Thank You
Vi må ha med enda en låt med The Alfresco Flavour i ukas Ferske spor. «Thank You» er ikke tyggegummifuzzpop ‘a la «Togheter». «Thank You» er til å begynne lyden av reinspikka 60s garasjerock spilt av en gjeng med slackere, før de topper det hele med skikkelig fuzzgitarvreng og «fuzzgitarduell» mellom høyre og venstre høyttaler. (V.J.)

Trojans of Evol – Through The Night
Inspirert av The Alfresco Flavours skurrende fuzzgitarer tar jeg med en av de mest skurrende garasjerock-låtene som noensinne er spilt inn. Den er Ikke på Spotify, men du kan lytte på den her. Anbefaler også å lese om innspillinga av låta, hysterisk morsomt, har prøvd å google info uten hell, finner ikke noe på verdensveven, men du kan lese om dette på  «Back From The Grave»- serien Volume 6 (innlegg) utgitt på Crystal Records. (V.J.)

Kelly Moran – Helix
Moran spiller på preparert piano. Det høres som et ikke helt klart definert slag- eller strengeinstrument og kan minne om en diger spilledåse, en harpe eller en vibrafon. I tillegg bruker hun synter/elektronikk. Låta er flytende og behagelig, men pianovariasjonene blir tidvis statiske. I midtpartiet kommer syntlydene i forgrunnen og blir mer intense, noe som gjør låta mer spennende. Musikken befinner seg i skjæringspunktet tidlig Colleen, Hauschka og Andreas Wollenweider. Kelly Moran spilte på by:Larm i år, men det fikk jeg dessverre ikke med meg. Fra «Ultraviolet» som kom ut på Warp i 2018. (G.Q.)

Ty Segall & Freedom Band – Love Fuzz
Ja, jeg innrømmer det, er veldig svak for denne mannen, synes det meste han tar i blir til fuzzrock- og -garasje gull. Etter den ultrafete konserten på Parkteatret i fjor er det ekstra gledelig at Ty Segall endelig kommer med et livealbum. «Love Fuzz», opprinnelig fra «Twins» (2012), er en skikkelig råtass av låt, volumknotten til 11 og alt som hører til. Han tuller det litt bort i et for langt feedback-kjør midt i låten, men sånn går det når du heter Ty Segall og finner det for godt å klemme til i syv og et halvt minutt. Liveplata «Deforming Lobes» kommer 29. mars. (S.B.H.)

Andrew Bird – Olympians
Fiolin- og plystrevirtuosen Andrew Bird er tilbake med sitt beste album på 10 år. Den ublyge albumtittelen «My Finest Work Yet» er faktisk ikke så langt fra sannheten. Albumet kan friste med teksturert kammerindie proppfull av gode ideer, deriblant «Olympians» som topper formkurven. (D.J.)

Hviledag – Tape opus no. 1
Vindskeiv, svimmel og bearbeidet Brahms-loop; lyden kommer fra et sted under dyna der jeg ikke får tak i den, et sted i Basinski-land. Hviledag er danske Anton Friisgaard og klippet er fra Strykekvartett nr. 1, utøverne er Esbjerg Ensemble.(G.Q.)

bob hund – Vi är såå lyckliga som bara olyckliga människor kan bli
Mine absolutte favoritt svensker er tilbake! bob hund har fulgt meg siden jeg kom til Oslo for 23 år siden, og de har sjeldent skuffet, det gjør de ei heller denne gang. På «Vi är såå lyckliga som bara olyckliga människor kan bli» harker de tilbake til godt gammelt kvalitetsnivå med vakker melodi og sorgfull skeivhet. Albumet «0-100» kommer 10. mai og 16. mai spiller de opp til fest på Rockefeller. (S.B.H.)

bob hund – Vi är såå lyckliga som bara olyckliga människor kan bli
Jeg har også kjempesans for bob hund, så noen ord om låta fra meg også. Lydbildet er klart og tonene blankpussede, selv om dette aldri går på bekostning av særpreget som høres fra første skrudde gitartone. bob  hund er som vanlig underfundige, men med alvor mellom linjene. «Livet börjar med ett skrik/vår kärlek helt unik» er en sørgmodig låt der håpet er rett rundt hjørnet, eller en håpefull låt med sorgen som grunntone. Eller begge deler samtidig. (V.J.)

NO WIN – 2 Real
Denne ukens powerpopbidrag kommer fra NO WIN, som startet som soloprosjektet til Danny Nogueiras fra FIDLAR, men har nå utviklet seg til et band. «2 Real» høres ut som The Posies da de var topptrente, sånn rundt «Frosting on the Beater». «downey» er debutalbumet til NO WIN og inneholder 10 spor som klokken inn under halvtimen, alle mer enn gode representanter for den klassiske powerpopskolen. (D.J.)

Angel-Ho – Jacomina
Funky, perkussiv og instrumental låt i skjæringspunktet elektronika/jazz. Fra «Death becomes her», som inneholder en skeiv blanding av det meste: pop, rap, soul, tekno. Ute på Hyperdub. (G.Q.)

Trupa Trupa – Dream About
For ca. en måned kjørte vi  videopremiere på det spennende polske bandet Trupa Trupa sin låt «Dream About». Låta er så bra at den må med i Ferske spor også. Falsetto vokal møter hypnotisk bass og minimalistiske, suggerende trommer. Etter hvert bygger energien seg opp med et tåkeaktig shoegeaze-aktige gitaslør, akkompagnert av en mer vilter og tyngre bass. Uforutsigbart og fengslende. (V.J.)

Ricardo Donoso – Metonymy
Spennende rytmisk og tidvis hypnotisk låt. Den er også nesten dansbar, men her skjer det såpass mye at den passer nok best til lytting. Tekno med en snev av industri/metall. Fra skiva «Calibrate» ute på Denovali Records. (G.Q.)

The Dream Syndicate – Black Light
Norgesvennen Steve Wynn, (ja han er virkelig det, legger ut bilder fra Norge på Insta i et kjør!) sparket i gang igjen The Dream Syndicate i 2017 med det supre albumet «How Did I Find Myself Here?» og påfølgende turne. Det var heldigvis ikke et blaff, foreløpig har vi fått to singler, og i mai kommer albumet «These Times». Det skal mye til for å overgå favoritten «The Days of Wine and Roses» fra 1982, men «Black Light» vitner om at det fremdeles er potent liv i gamle helter. (S.B.H.)

Dis Fig – U said u were
Ubehagelig, blek og skjærende, men også medrivende låt. Med skarpe diskantlyder,  metalliske synter, samt desperat og skurrende vokal. Befinner seg et sted mellom Pharmakon og Eartheater. Fra debutplata «Purge», ute på PTP.  (G.Q.)

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor