Søk Meny Lukk
Lukk
Av: davidjonsson Anmeldelser 5. april 2019

15 år med Soft Focus

«Soft Focus» fyller 15 år. Det er på sin plass med en festtale til konfirmanten med den gamle sjelen.
Tekst: David Jønsson

Tidligere i vinter var jeg på ferie i sydligere strøk, henslengt på strandseng under palmene og så på havet. For å gjøre øyeblikket enda mer perfekt, satte jeg på en av mine store favoritter, «Soft Focus» av Euroboys. Et album som jeg har hørt mye på opp igjennom årene, sydligere strøk eller ei. Mens de myke tonene skvulpet inn i øret, slo det meg at albumet snart fyller 15 år og fortjener en aldri så liten festtale.

Kåre & The Cavemen, og senere Euroboys, har vært med meg helt siden programmet «Direkte Lykke» som ble sendt på NRK2. Jeg var alt for ung til å skjønne det meste av programmet eller humoren til Anne-Kat Hærland, men husbandet gjorde enormt inntrykk. De stod i bakgrunnen med 60-talls dresser og annet snadder fra kostymelageret til NRK og freste ut sanger mellom innslagene med en fandenivoldsk attitude.

«Soft Focus» er det fjerde albumet fra Kåre & The Cavemen/Euroboys-leiren og på dette albumet bestod bandet av Knut Schreiner (gitar og vokal), Anders Møller (trommer og perk), Mats Engen (bass og vokal), Trond Mjøen (gitar) og Erling N. Hansen (tangenter). Borte var Kåre João Pedersen, Dag Gravem og Per Øydir, borte var Kåre og et par av hulemennene. Albumet ble sluppet i juni 2004, men vi hadde allerede fått en smakebit i form av den glimrende singelen «One-Way Street». «One-Way Street» var for øvrig min første anmeldelse noensinne, for studentavisen til Høgskolen i Hedmark. Jeg trillet en sekser uten å nøle.

Ny bandbesetning bar med seg nytt lydlandskap. Borte var lyden av klaustrofobiske Oslo-netter som preget «Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow», borte var også lyden av hippiedrømmen som brast på «Getting Out of Nowhere». Borte var lydklippene fra «Dom kallar oss Mods», dekonstrueringen av «Scarborough Fair» og ikke minst ironien. Inspirasjonen kom fra den amerikanske vestkysten, hele albumet renner over av ren forkjærlighet for 70-tallets vestkystrock. Troen på den gode melodien, eller «song power» som Glenn Frey kalte det, er grunntonen.

Jeg trekker litt på smilebåndet når jeg går igjennom anmeldelser fra da albumet ble sluppet. Gjennomgående temaer er som regel «dette er da ikke Turboneger» eller «men dette er jo softrock?». Mye terningkast fire og noen skuldertrekk fra anmeldere som ikke så dette komme helt. Ekstra fornøyelig er kanskje Stein Østbøs anmeldelse i VG, der han kaster ut navn som Air og Radiohead, og avslutter med «ytterst behagelig til tider, men ingen sommer-klassiker annet enn i små doser» (1). Svenske Expressen var ikke nådig i sin dom. «Resten av deras femte album är dåsig FM-rock med utsvängda brallor som vinkar förstrött till Dungen från sin söndersuttna saccosäck samtidigt som den lattjar lite med pappas gamla effektpedaler, förgiftad av dammig vinyl» (2).

Jeg falt derimot pladask for albumet og hele sounden. Det var i samme periode jeg saumfarte platemesser og sjapper etter album av Crosby, Stills & Nash i alle mulige konstellasjoner, America («One-Way Street» er jo et slags speilbilde av «Ventura Highway»), Eagles, Jackson Browne og resten av Laurel Canyon-mafiaen. Jeg lette også opp «Breakaway» av den skotske duoen Gallagher and Lyle, som Schreiner listet opp som en av sine softrockfavoritter i et intervju. Det er nok ingen tilfeldighet at det beste sporet på «Soft Focus» har (tilnærmet) samme navn.

Albumet utløste også en smått absurd «softrock-debatt», der bandet havnet midt i kryssilden for gamle konflikter fra det norske musikkmiljøet som blusset opp igjen. Kort fortalt gikk debatten mellom den gamle Beat-redaktøren og musikkanmelder Tom Skjeklesæther (med venner) og det norske softrockmiljøet representert ved Lava-bassist Rolf Graf (med venner). Rett og slett en Bourdieusk debatt om smak. California-vinden blåste innover sommer-Norge, det var hipt å høre på vestkystrock og debatten raste i primetime agurknyttsesong. Graf klinket til med «Og dette vil dere surmagekritikere og trend-diltere ha meg til å tro at dere har sittet og digget hjemme på gutterommet HELE TIDEN?» (3). Men la oss ikke bruke mer tid på spaltekrangling, la oss heller vende fokuset mot musikken.

«Soft Focus» er i skrivende stund det eneste av bandets album som ikke er utgitt på vinyl, noe som er smått sørgelig. «Jet Age» (som fikk en flott utgivelse på Round 2 for et par år siden), «Long Day’s Flight ’till Tomorrow» og «Getting Out Of Nowhere» er alle utgitt på vinyl, de to siste platene i meget små opplag. «Long Days..» ble til og med utgitt som Kåre & The Cavemen her i Norge og som Euro Boys (!) på Man’s Ruin i USA. Dette albumet fortjener virkelig en herskapelig vinylutgivelse, se for deg det slående hangglider-omslaget i stort format, på hvit vinyl. Bare et forslag. Round 2, jeg ser på dere. Jeg starter i hvert fall underskriftskampanjen her og nå.

Referanser:
1. vg.no (https://www.vg.no/rampelys/musikk/i/kaWLbj/euroboys-soft-focus)
2. expressen.se (https://www.expressen.se/noje/recensioner/musik/euroboys-soft-focus/)
3. db.no (https://www.dagbladet.no/kultur/rock-around-the-yacht/60204860)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Classic Album Sundays på Deichman – Kåre and the Cavemens «Long Day’s Flight ’till Tomorrow» (Her er mine all time favorittminner knyttet til albumet)

Se også Relaterte saker (under)

One Response to 15 år med Soft Focus

  1. sebastian ludvigsen says:

    Signerer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.