Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Anbefalinger 24. april 2019

Fem pretty boys og et stilikon

Noen hevder at Duran Duran var det første boybandet. Hvis du utelukkende ser på dem som 5 såkalte pretty boys, med et tydelig visuelt image og mer enn gjennomsnittlig opptatt sminke, er det kanskje riktig. Men Duran Duran var selvfølgelig mer enn det, de var den ledende gruppa innenfor det som skulle blir kalt The New Romantics, en slags undergruppe av new wave, kraftig inspirert av Roxy Music, Japan og David Bowie. Jeg var blodfan av Duran Duran, de hadde stor betydning for meg i tenåra, og det hender jeg setter dem på fremdeles, spesielt de tre første albumene. Så dem på Rockefeller i 2005, og til tross for Simon Le Bons pinlige skyggeboksing og Andy Taylors Keith Richards-wannabe fakter var det ganske stor stas.

Deres foreløpig siste album er Paper Gods fra 2015, hvor tittellåten er en dristig låt på 7 minutter som minner om fordums storhet, pakket inn et tight og moderne lydbilde, produsert av ingen ringere enn veteranen Nile Rodgers, som også hjalp dem med kjempeslageren «Wild Boys» og Notorious-albumet (1986). Duran Duran hadde en kreativ dupp etter Notorious, men kapret popterrenget tilbake på 90-tallet med låtene «Come Undone» og «Ordinary World». De blir nok aldri like store igjen, men for enkelte er de fremdeles kongene av 80-tallet.

 

 

Stilikonet Grace Jones var for min del synonymt med den irriterende låten «Slave to the Rhythm», og en skummel opptreden som skurk i James Bond filmen A View to a Kill på midten av 80-talletMen nå, over 30 år senere stiller saken seg litt annerledes.

Her en dag på jobben satte jeg på Nightclubbing (1981), tenkte jeg skulle sjekke ut hvordan hun hadde tolket Iggy Pops låt. Jeg hadde ikke så store forventninger, men det tok ikke så lang tid før jeg skjønte at fordommene mine fra tenårene ble gjort til skamme. Dette var jo rett og slett råtøft! Hun hadde gjort låten tyngre og saktere, og med en mye mer fetere og vital sound, et godt stykke fra Pops kjølige og maskinelle fremføring. Så etter en lovende start satte jeg plata på fra begynnelsen av, og før jeg visste ordet satt jeg plutselig og trommet med fingrene etter «Pull Up to the Bumper» og sang med på «Demolition Man». Tre av ni låter er covere, det virker kanskje lite selvstendig, hadde det ikke vært for at hun gir sangene en egenart og friskhet som ikke står i veien for originalene. I noen tilfeller er det faktisk tvert om, noe tittelsporet er et godt bevis på. Jeg liker godt Iggys versjon, men jeg holder en knapp på Jones.

Grace Jones fikk ellers god drahjelp fra Sly Dunbar og Robbie Shakespeare, selveste Sly & Robbie og Black Uhuru-medlemmer, som visste godt hva de gjorde i forhold til rytme og groove. Og samarbeidet funker utmerket. Det er ikke en eneste svak sang på plata, og det er en perfekt oppladning til en nærstående helg

Sjekk ellers ut teksten på «Pull Up the Bumper», det skal ikke så mye fantasi til før man skjønner at det kanskje ikke handler om biler og støtfangere.

 

 

Saken er oppdatert 24.04.2019

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter