Søk Meny Lukk
Lukk
Av: geirqviller Spillelister 30. april 2019

Ferske spor uke 17/2019

Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!
Av: Victor Josefsen, David Jønsson, Geir Qville og Stian Bjørnsson Hope

I do You do Karate – Combat broken & Cole Porter Me
Ukas overraskelse! Kanskje årets store indie-overraskelse? I do You do Karate er fra Bergen og består av medlemmer og tidligere medlemmer av band som Tennis, Professor Pez og Syntax Terrorkester, de to sistnevnte har mottatt flere godord fra oss. Felles interesse for melodiøs popmusikk med en god dose fuzz samlet bandet i 2018, og resultatet er debutplaten «How do You do Karate»,  gitt ut på det australske selskapet Half a Cow Records som styres av Nic Dalton (tidligere The Lemonheads, Sneeze, Godstar, The Plunderers). Mye bra på den labelen! «Ni sanger som gir deg en halvtime med god gammel indierock», skriver de selv i mail til meg, riktig, liker du god gammel indie med nikk til twee og fuzzpop, liker du I do You Karate. Slagordene «Gimme Me Indierock!» (Sebadoh ’91) og «Indiepop Ain’t Noise Pollution» (The Pooh Sticks ’88) slo virkelig an den gang, og slår like godt an i 2019 når det kommer til I do You Karate» (og «You Could Be A Cop). (V.J).

Hiawata! – Dizzy
I 2014 kom Hiawata! med powerpop-godbiten av en plate, «The Darkside». Etter det har de sluppet noen singler, og i mars kom to splitter nye låter, «Dizzy» og «Hard Times». «Dizzy» er ikke i samme powerpop-tapning, som låtene på «The Darkside», den er mer i retning klassisk pop, mens «Hard Times» har, som tittelen indikerer, et hardere sound enn noe de har gjort tidligere. Men som på alle Hiawata!-utgivelsene fra «Backs to the Future» (2011) er «Dizzy» en salig miks av Lemonheads, Weezer og Fanclub, med Hiawata!s eget POPstempel, vel å merke. Hiawata er tilbake i godt, gammelt (power)pop-slag, og viser at de er et band Norge fortsatt trenger. «To låter om freaks & geeks og om å være ung og forelsket og leve fritt og hva som skjer når solen går ned. Inspirert av Smashing Pumpkins-sanger og filmer som «Dazed and Confused», skriver Tore Løchstøer Hauge i mail til meg. Hiawata! har nok flere låter liggende klar i kommodeskuffen, noe som er betryggende. Vi har neppe hørt siste powerpop-kvitter fra den kanten. Plateanmeldelse Hiawata! – «Backs To The Future»/ «The Darkside»/ «Valley Boys» Mer Hiawata! Løchstøer Heyerdahl (V.J)

Insomniac Bears – Passing Train
Åpningspsoret på på Insomniac Bears sin nye EP «Daydream Hibernation». Trommene dytter «Passing Train» målrettet fram. Refrenget er herlig pompøst og melodiøst, og etter hvert dukker like herlige pompøse koringer opp. Arrangement, komposisjon og alle detaljer er av gjennomgående høy kvalitet, slik som på EP’en «Hypercolor» som jeg kåret til den 4. beste norske EP’en i fjor. Insomniac Bears – Purple Past (Ferske spor uke 7/2018) Insomniac Bears: Intervju og debutsingel Thomas Bratlie Haugland – 5 om bøker og musikk Mer Insomniac Bears (V.J.)

Put Your Hands Up For Neo-Tokyo – Magic Mirror
Put Your Hands Up For Neo-Tokyo er hjertebarnet til musiker og produsent Njål Paulsberg, og nå er debutalbumet «Karoshi» ute. Put Your Hands Up For Neo-Tokyo er virkelig ikke redd for sjangerblanding, som jeg skrev i anmeldelsen av EP’en «Breaking Through» i 2013, noe de har til felles med Insomniac Bears. Og leken med form og stilarter er positiv. «Magic Mirror» elektronisk-psykedelisk drømmepop med både Kraftwerk & –Beatlesinfluenser, pluss flere andre spennende krumspring. Fengslende og cool. EP-anmeldelse: Put Your Hands Up For Neo-Tokyo – «Breaking Through EP» Put Your Hands Up For Neo-Tokyo – State Of No Connection Pop fra det ytre rom! (V.J.)

Gundelach – The Moon Is a Harsh Mistress
Blant ukens mest spennende bidrag i nyhetsbunken, finner vi Gundelachs tolkning av Jimmy Webbs «The Moon Is a Harsh Mistress». En sang gjort av blant andre Joe Cocker, Glen Campbell og ikke minst Radka Toneff. Gundelach har gjort denne sangen flertallige ganger live og det er på høy tid at den blir utgitt, spør du meg. Gundelachs kjølige elektro/R&B-behandling fører til en smakfull tolkning som gir puster nytt liv i klassikeren. Gundelach – Duck Hunting (Ferske spor uke 13/2018) Plateanmeldelse: Gundelach – «Gundelach» Mer Gundelach D.J.

Darkthrone – The Hardship Of The Scots
Ekstrem riffage som vanlig i dette syv-minutters eposet fra Nocturno Culto og Fenriz. Dette er black metal i widescreenformat. Storslått i både tanke og utførelse, selv i den mildt sagt underproduserte Darkthrone-drakten. Et overflødighetshorn av fengende riff med inspirasjon fra tidlig 80-talls metal (som vanlig). (D.J.)

Bokassa – Mouthbreathers Inc.
Når Bokassa skal ut på veien med Metallica i sommer er det med flunkende ny plate på vei. De har nettopp sluppet en smakebit og med fete riff og stor koring er dette Bokassa slik vi liker dem. Bokassa – Only Gob Can Judge Me (Ferske spor uke 38/2018) Øya 2018 – Bokassa (R.A.)

Rabagast – Where Are The Cool Girls
Labelen Hoppla Hesten m.m. er ute med samleren «The Band That Never Was» digitalt og på kassett. Dette er et konseptalbum rundt bandet Buzzdriver, som ble oppløst før de fikk laget debutalbumet sitt. Gjennom tolkninger fra andre band på Hoppla Hesten har de ønsket å gi ut albumet som en hyllest til dette bandet som det aldri ble noe av. Ifølge presseskrivet var Buzzdriver en «supergruppe» fra Fredrikstad bestående av medlemmer fra blant annet Blodstrupmoen, HRPS og Elmon. Selv har jeg aldri hørt om verken Buzzdriver eller de tre andre bandene. I presseskrivet står det at bandet startet i 2014, og formålet med bandet var for medlemmene å ta fri fra sine hovedprosjekter, og danne et band med maks spilleglede. Bandet spilte 90-talls-inspirert grunge og fuzzpop. Buzzdriver jobbet med debutalbumet sitt fra slutten av 2016, selv om mye tid gikk med på medlemmenes hovedprosjekter. Albumet fikk aldri se dagens lys da bandet ble oppløst starten av 2017 på grunn av interne stridigheter. Åpningslåten på kassetten, en liveversjon av «Shit City», viser at Buzzdriver har hørt mye på tidlig Mudhoney, noe som er en god ting. Låta jeg velger fra samlekassetten er med Rabagast, som vi har fremhevet tidligere her i bloggen, sin versjon av «Where Are The Cool Girls». Drivende fuzzpop. Må også nevne kassettcoveret, signert Flu Hartberg. Ser bra ut. Et artig prosjekt. (V.J.)
(V.J.)

Shikoswe – «Tiger Eyes» og «Two Heads in a Room»
Shikoswe har en musikalsk selvtillit som smitter over på lytteren. «Tiger Eyes» og «Two Heads in a Room» er muligens to av hennes mest tilgjengelige låtene så langt, og to av de beste. Låtene er stemingsladete, og Shikoswe egenartede stemme passer perfekt inn stemningen. Vokalen er som et instrument og regne, og er selve bærebjelken særlig i «Two Heads in a Room». Soundet er etter hvert blitt mer striglet, men Shikoswe beveger seg fortsatt i den moderne popindustriens sidegater, der tekster og melodier gjerne fremtrer herlig uforutsigbare. (V.J.)

Oral Bee – Boms
Jeg har anbefalt Oral Bee flere ganger i denne bloggen, bl.a. låtene «Cruiser» (feat. Pimp-L), «Faller For Deg» (feat. Pimp-L) og videofavoritten «Sannsynligvis Meg» fra plata «Pimpguden Befalte Meg Til Det» (2016). Nå er han ute med ny plate titulert «Velsignet», og dagens anbefaling «Boms» er hentet fra den. På Sleaford Mods sin låt «Stick In a Five & go» blir hovedpersonen forbanna på en twittermelding fra en person han ikke kjenner. Han får tak i adressen, kler seg ut som postmann og banker på døra, hvordan det går videre kan du sjekke her. Oral Bee går ikke like hardt til verks, men er like forbanna. Når jeg først er inne på låter som kommenterer sosiale medier, anbefales også  Mudhoney-låta «Kill Yourself Live» fra plata «Digital Garbage» (2018). Oral Bee – 5 om bøker og musikk Øya 2015 – Oral Bee & Da Playboy Foundation Kokane x Oral Bee Oral Bee og venner – «NamNam» musikkvideo Likte du Historien om Pi? Da kommer du til å elske historien om Bee! (V.J.)

Utakk – Bare en hvit mann
Mer upbeat låt og produksjon fra Utakk på låta «Bare en hvit mann». Utakk balanserer på knivseggen av det upbeat lystige (med blåsere og det hele) og melankolsk underfundige, og de klarer brasene, alt er jusert godt i forhold til hverandre. En del snacksy detaljer å finne her også, som den enkle, effektive og underfundige gitarklimpringen som gjentas gjennom hele låta. Utakk romsterer fortsatt i sitt helt eget musikalske univers. «Bare en hvit mann» er et av 3 spor på Utakk sin nye EP «Moral Schmoral». Låta har vært med i en tidligere utgave av ferske spor. Vi kommer nok tilbake til de to andre låtene senere, de er like bra. (V.J.)

The Muslims – There Their They’re
The Muslims dukket opp på den amerikanske musikkscenen etter innvielsen av Donald Trump, og ja, de er muslimer, tre stykk, som spiller knallhard punk, her og der med andre influenser. Låta jeg har valgt fra deres plate «Mayo Supreme», utgitt i år, er i poppunk-leia, men ikke typ highschool powerpop/popunk, langt røffere. The Muslims fremfører punk og tekster med snert, og liker du ikke punk, anbefaler jeg uansett å google tekstene deres. Jeg runder av denne lille omtalen med å sitere Punk Black sin velvalgte ord i sin anmeldelse av plata: «The Muslims have made it crystal clear they are not around for the bullshit when it comes to oppression, racism, and white people problems». The Muslims er i sommer er på sitt første Europa-besøk, og det til kanalrock i Horten. (V.J.)

Teenage Fanclub – Alcoholiday
Jeg starter med et kutt fra arkivene, fra de evigunge (nuvel) skottene som leverte en formidabel konsert på Rockefeller 24. april. En fantastisk settliste, selv uten Gerard Love-låter (eller tar jeg feil her?). Det ble spilt noen deep cuts og flere gamle klassikere, deriblant denne perlen fra «Bandwagonesque». Teenage Fanclub – Start Again (Ferske spor uke 17/2018) Konsertanmeldelse: Teenage Fanclub på Rockefeller 2017 (D.J.)

The Dates – pennies 4 you
Gammal Teenage Fanclub fungerer som en fin overgang til The Dates, som er prosjektet til Garrett Goddard fra blant annet King Tuff. Debutalbumet «ask again later» (kun minuskler her i gården) er et lite mesterstykke innen powerpop, med mange nikk til «Bandwagonesque»-era Fannies og selvfølgelig Big Star. Månedens album for min del, ute nå på Burger Records. (D.J.)

Logos – Flash forward (Ambi mix)
Spennende og minimalistisk tekno-låt uten trommebeats. Elastiske strikk/klistre-lyder alene i sentrum, men skodden sniker seg innpå. Logos er ute med ny skive med dekonstruert dansemusikk, «Imperial flood» på Different Circles. (G.Q.)

Altin Gün – Yolcu
Det nederlandsk-tyrkiske samarbeidet Altin Gün fortsetter å modernisere tyrkiske folkemusikk- og psykedelialåter. Denne gang er det Neşet Ertaş sin «Yolcu» som blir pusset opp. Ny plate kommer i disse dager. Altin Gün – Cemalim (Ferske spor uke 40/2018) (R.A.)

Sunn 0))) – Between Sleipnir’s breaths
Melankolsk og vakkert lyddikt i metall. Myk kvinnevokal, massiv gitarlyd, uten beats eller drivende trommer. Det er islandske Hildur Guðnadóttir på vokal, hun spiller også cello på det siste sporet på plata. Hun har soloplater verdt å sjekke ut, f.eks. «Saman» (Touch) fra 2014. Dette er åpningskuttet fra den nye skiva «Life metal», ute på Southern Lord. Øya 2015 – Mørke midt på dagen (G.Q.)

Better Oblivion Community Center – Little Trouble
1. mai har du å innfinne deg på Rockefeller, da spiller Better Oblivion Community Center opp til dans. Bandet til Conor Oberst og Phoebe Bridgers har gitt ut en av mine favorittplater hittil i år og er ute med en 2-spors singel i disse dager. «Little Trouble» fortsetter den fine formen vist på det selvtitulerte debutalbumet, mens «Sleepwalkin’ (Daydream Version)» er en kledelig remiks. En perfekt amuse-bouche til konserten. Better Oblivion Community Center – Sleepwalkin’ (Ferske spor uke 5/2019) (D.J.)

Monoloc – From the method
Varm og luftig landskapstekno for dansegulvet. Fint oppbygget, med små variasjoner som bygger låta opp til en behagelig og hypnotisk reise. Fra EPen «Drought» ute på Dystopian. (G.Q.)

Takaaki Itoh – Obliger
Intens og psykedelisk partytekno-låt med spennende teksturvariasjoner. Fra EPen «Disciplinary synthetics», ute på Mord. (G.Q.)

Sunwatchers – Ptah, the El Daoud
Ikke bli skremt av det grusomme omslaget, godt mulig at dette er årets verste, men «Illegal Moves» er faktisk en utmerket plate. Sunwatchers blander akselerasjonspsykedeliaen til Comets On Fire med elementer av prog og ikke minst frijazz til en høyere enhet. Mange gode spor på albumet, men det topper seg med «Ptah, the El Daoud», som er en cover av selveste Alice Coltrane. Ypperlig spirituell skronk. (D.J.)

Jay Mitta – Tatizo pesa (feat. Dogo Janja)
Ekstatisk og svært dansbar låt. Dette er singeli, en fortfort blanding av afrikanske rytmer m.m.; elektronisk dansemusikk fra Dar Es Salaam i Tanzania. Fra skiva «Tatazi pesa», ute på Nyege Nyege Tapes. (G.Q.)

Carl Stone – Sun nong dan
Hektisk, dansbar og forvirret singeli-lignende låt. En digital mashup av afrikanske rytmer. Fra skiva «Baroo»,  ute på Unseen Worlds. (G.Q.)

Modest Mouse – Poison the Well
Var ganske hekta på Modest Mouse rundt midten av 2000-tallet, spilte «Good News for People Who Love Bad News» (2004) nærmest i filler, men datt av noen år etter. Nå har de sluppet en frekk litt singel, «Poison the Well», en kraftlåt som varer litt over to minutter og får blodårene til å pulsere litt ekstra. Uvisst om de kommer med nytt album, men de skal ut på turne med The Black Keys til høsten så det er i alle fall beskjedent liv i gutta. (S.B.H)

Mythic Sunship – Tectonic Breach
Dette er ikke ferskt. Disse danske gutta slapp to album i fjor som gikk meg totalt hus forbi, og siden jeg er av den oppfatning at det sjeldent kommer noe bra dansk musikk er det på tide å rette opp min egen forutinntatthet. «Upheaval» har kun fire låter på hele albumet, men tre av dem varer over ti minutter og smører lydkanalen saftig inn med herlig spacerock og psykedelia. Ingen vokal, og det er helt fint, musikken taler for seg. På «Another Shape of Psychedelic Music» har de fått med seg en saksofonist på laget og lever mer opp til bandnavnet, som er en slags spleising av to album av Sun Ra og John Coltrane. I tillegg får tittelen meg å tenke på Ornette Colemans album «The Shape of Jazz to Come». Mye gøy her altså, og det er bare å håpe på at Victoria, Blå eller Hærverk inviterer gjengen over for en konsert, dette svinger liflig i øregangen. (S.B.H)

Roxy Music – In Every Dream Home a Heartache
Classic Album Sundays presenterer Roxy Music «For Your Pleasure» (Island, 1973) // Deichman Hovedbiblioteket // torsdag 23. mai kl. 19. Den legendariske produsenten Chris Thomas besøker lytteklubben for å fortelle historiene rundt Roxy Musics andre og klassiske studioalbum «For Your Pleasure». Facebook event. For noen uker siden varmet jeg opp til CAS med perlen av en åpningslåt, «Do the Strand», fra plata. I dag varmer jeg opp med «In Every Dream Home a Heartache». Sjekk også den herlige liveversjonen fremført på BBC-programmet The Old Gray Whistle Test 1973. Velkommen 23. mai! Takk til Deichman-kollega Tor Åge Naper for videotips.(V.J.)

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter