Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 26. juni 2019

David Bowie: Ziggy played guitar & Bowies Berlin

Les om banebrytende Ziggy Stardust, Bowies ferd i byen som ble hans muse, nemlig Berlin, og plata «Hunky Dory» som symboliserer overgangen fra 60-tallet til 70-tallet.
Tekst: Victor Josefsen & Tor Åge Naper (Ziggy Stardust)

David Bowie banebrytende album «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars» fra 1972  er et konseptalbum basert rundt den utenomjordiske figuren Ziggy Stardust som kommer til et Moder Jord for å formidle et budskap om håp gjennom en karriere som rock’n’roll stjerne.

På mange måter er albumcoveret, med det ikoniske bildet fra bakgata, til «Ziggy Stardust» like kjent som musikken. Sjekk ut mer om albumcoveret her og her. Og ikke minst galleriet med albumcover-outtakes som du finner her.

Historien om Ziggy og hans Spiders from Mars var Bowies fantasi om rock ‘n’ roll. Ziggy hadde trekk fra en annen av Bowies figurer, Major Tom i «Space Oddity» (1969), og ikke minst den obskure rockeartisten Vince Taylor. David Bowie har uttalt: «Ziggy er ganske lik meg selv, følelseskald, beregnende, schizoid og utilgjengelig».

David Bowie – Ziggy Stardust (From the Motion Picture)

 

David Bowie, Starman (Top of the Pops, 1972)

«Starman» fra «Ziggy Stardust» ble sluppet 14. april 1972, men klatret ikke inn på Top 40 før juli samme år. David Bowie og bandet spilte på Top of the Pops 5. juli 1972. Her opptrådde Bowie med overdådig make-up, gulrot-appelsin-farget hår og en kjærlig arm rundt gitarist Mick Ronsons brede skuldre. Seerne var vitne til et lite stykke pophistorie. Ingen hadde sett noe lignende før, og f.eks. Ian McCulloch i Echo & The Bunnymen uttalte at livet hans ble forandret for alltid etter Bowies opptreden.

 

David Bowie – Starman (Top of the Pops, 1972)

 

En av dem som så han på turné var Jim Kerr i Simple Minds:
«Det var et fargesprakende og spenningsladet show, ingen hadde sett noe lignende tidligere. Og på tross av at Bowie stod på scenen så var han likevel i en annen verden, som var kald og grym, men gjorde en samtidig nyfiken. Den fikk meg å innse at det fantes andre måter å leve og tenke på enn som folk gjorde i Glasgow».

David bowie – Ziggy Stardust (Live)

I dette live-klippet har David Bowie samme dress som det på det ikoniske albumcoveret «The Rise And Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars».

David Bowie – Five Years (Old Grey Whistle Test, 1972)

«Five Years» handler om jordens undergang, og tanken var at vi bare har fem år på oss før jorden går ad undas.

«Ziggy og hans Spiders from Mars» feiret 40-årsjubileum sommeren 2012 og ble reutgitt, både på CD og vinyl. Re-releasen av inneholder remastered lyd av alle låtene på albumet. I tillegg inneholder det en vinyl og en audio-DVD med tidligere uutgitte mikser av noen av albumets låter.

Klippet David Bowie – «Ziggy Stardust» er hentet fra DVD’en «Ziggy Stardust and The Spiders From Mars: The Motion Picture» som du kan låne hos oss.

Du kan låne albumet «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars» hos oss.

Kilde: Strange Fascination: David Bowie: The Definitive Story.

 

 

Bowies Berlin

Historien om en rockestjerne og byen som ble hans muse.

Tekst: Victor Josefsen

Berlin. Øst mot vest. Kapitalisme mot kommunisme. Frie kunstnere mot totalitære makter. Fylt av kontraster og spenning, en spenning som har tiltrukket kunstnere, musikere, pønkere, poeter og dagdrømmere fra hele verden, som har kommet hit på leting etter inspirasjon, en drikkevenn og billig husleie. Der Los Angeles er byen for feterte rockestjerner, og New York er byen for svartkledde asfaltkunstnere, er Berlin byen som aldri har blitt voksen. Konstant i forandring, med en mørk fortid og en ukjent fremtid. Berlin er ungdom, nye ideer og mulige umuligheter.

Og aldri var byen yngre enn på slutten av 70-tallet, da David Bowie ankom Tyskland fra gårsdagens fest i New York. Mett av sin egen suksess. Trett av Ziggy Stardust og de jævla edderkoppene fra Mars. Sammen med rockekameraten og medfuckup Iggy Pop skulle nye territorier oppdages og nye dyp nås. Resultatet ble et av musikkhistoriens mektigste album, «Low» (1977).

David Bowie skulle egentlig bli munk. Tibetansk munk. Det brukte han i hvert fall å more engelske talkshow-verter med på 80-tallet. I stedet ble han yppersteprest for en generasjon med androgyne misfits og fremmedgjorte tenåringer. David Bowie var popstjerne. En av de første dinosaurene. Den spinkle briten vandret mektig over scenegulvet som en Tyrannosaurus Rex lenge før 80-tallets Big Bang av stadionshow og spandexdresser blåste de etter hvert alt for oppblåste monstrene i små biter, og etterlot oss et tiår fylt av jordnær flanell, angst og flass. David Bowie var popstjerne med glitrende platåsko, rød piggsveis og sminke fra Venus, i en tid da det fortsatt var mulig å være popstjerne med mystikk, verdighet og sjel inntakt.

We can be heroes, just for one day
(«Heroes», David Bowie)

Han sang «Rebel Rebel» fra TV-skjermer og konsertarenaer, og ungdommene skrek av fryd mens fedrene deres ristet forskremt på hodet. «They´re not sure if you´re a boy or a girl», lo han nærmest, og de unge i Oslo, Tokyo og New York nikket med, mens de studerte vinylalbumet med utbrettscover på soveromsgulvet. Artisten med kunstnernavnet Bowie (han heter egentlig David Robert Jones) var bevæpnet med nok et kunstnernavn – Ziggy Stardust – og sammen med The Spiders From Mars var han halvgud, popstjerne og større enn Jesus. Men Bowie var ikke fornøyd med å pumpe ut catchy glamrock og spille klovn på scenen. Idet 70-tallet gikk inn i sin andre halvdel, tok han livet av både Ziggy, romedderkoppene og glamprins-rollen – og kastet seg ut på nye dyp. Det hadde vært nok glitter og fluff. Det var noe annet som ulmet under overflaten.

Resultatet kom i 1976 med det eksperimentelle popalbumet «Station To Station». Champagnevennene i New York og Los Angeles tittet opp av parykkene og lommespeilene, og undret seg over hva Bowie egentlig drev på med nå. Men innen vennene hadde fått summet seg og lagt to og to sammen, hadde Bowie reist over Atlanteren – til nye muligheter. Og med på flyet hadde han en splitter ny venn, på vei fra sitt eget personlige mareritt.

Iggy Pop var 60/70-tallets «enfant terrible», fremmedgjort, misantropisk og uforutsigbar. Sammen med bandet The Stooges styrte han i kanonfart fryktløs mot døden, en fantastisk og etter hvert legendarisk ferd som endte i en sky av håpløshet og alkoholforgiftning på en konsert i Michigan i 1974. Da skyen lettet, sto Iggy Pop tomhendt og bakfull tilbake. Iggy skulle bli rockestjerne. Hva skulle han ellers gjøre? Men akkurat da så det ikke lyst ut. Solokarrieren tok imidlertid ikke helt av, stadig avbrutt som den ble av avrusning og etterfølgende festperioder. Redningen skulle komme i form av en berømt fan som kjente seg igjen i Iggys mannevonde personlighet, og som så et genialt potensial der andre så et selvdestruktivt kaos. David Bowie strakk ut vingene, og den uforutsigbare rockejunkien krøp velvillig under. Et av rockens berømte vennskap var født.

I Berlin fikk Bowie skikk på Iggys skakkjørte karriere. Han fikk kontrakt med Bowies plateselskap RCA, og flyttet inn i kameratens ti roms store leilighet i nabolaget Schöneberg i Berlin. Duoen delte en enkel, søkende og intellektuell tilværelse i storbyen, som fortsatt var full av spenninger, uro og nybrottsarbeid etter hvert som byen forsøkte å karre seg ut av krigens mørke skygger. De drakk på byens bruneste kneiper, gikk på sære moderne kunstutstillinger og gravde seg ned i arbeid i det mørke hjemmestudioet. Allerede året etter, i 1977, kom Iggy Pops første livstegn til resten av verden: albumet «The Idiot». Borte var det gitarfylte lydbildet fra The Stooges, som nå inspirerte en ny generasjon punkband (The Ramones, The Damned og Sex Pistols hentet alle mye fra The Stooges´ skitne og desperate lydbilde). Iggy Pop var ferdig med det. Han gikk motsatt vei. «The Idiot» ble et urbant album. Et fremmedgjort og poetisk album. Et album som skriker Berlin. Det mest tyske av alle instrumenter, synthen, hadde nå fått sin naturlige plass i Iggy Pops univers, og den skitne, desperate bakgaterockeren var blitt forvandlet til en gatesmart, sofistikert verdensborger. «Nightclubbing. We´re nightclubbing. We´re an ice machine», sang Iggy nonchalant mens han trålte Berlins natteliv sammen med sin feterte popstjernekamerat. Kulere enn is. Kanskje.

You look so good to me. Here in this old saloon. Way back in the west Berlin. A bottle of white wine. White wine and you
(«Fall in Love With Me», Iggy Pop)

Den mektige floden som flyter som en mørk, musikalsk Amazonas under Berlin, hadde ekstra kraftige strømmer under bygården i Schöneberg der Iggy Pop og David Bowie delte postkasse, kjøkken og hjemmestudio. For allerede september samme år, etter at stormen rundt «The Idiot» endelig hadde lagt seg, var Iggy Pop på ny klar med et banebrytende album: «Lust For Life». Med nyoppdaget selvtillit tok han et bredbeint steg tilbake, fra kjølig elektro til The Stooges´ rufsete rock. Tittelsporet sier alt: Iggy Pop er en overlever, en udødelig rockemartyr, en ensom poet i den kalde storbyjungelen Berlin, og han har ikke tenkt å gi seg med det første: «No more beating my brains with liquor and drugs». På albumet sniker det seg også inn en hyllest til det spesielle vennskapet han deler med Bowie, låta «The Passenger». Teksten om David Bowie og Iggy Pops reise gjennom Berlin skal etter hvert vise seg å bli den alle ropte etter på konserter. Av og til kan skjebnen være ganske finurlig. «All of this was made for you and me. So let´s take a ride see what’s mine», synger Iggy, vel vitende om at han har funnet mye i Berlin. Med Bowie som produsent, guide og sjelevenn, griper han for første gang i sitt liv ordentlig tak i karrieren.

Bowie hadde sin egen private frelse å gå gjennom i Berlin. Han ankom byen som en popstjerne på søken etter noe ekte (med et intenst kjærlighetsforhold til kokain), og forlot byen som en genierklært kunstner og produsent. I leiligheten som Bowie malte svart fra topp til tå, fikk kreativiteten fritt spillerom sammen med venner som Iggy og Brian Eno, men den virkelige inspirasjonen fant Bowie utenfor bygårdens vegger. I byens indre konflikter og unge identitet fant han gjenklang for sine egne personlige kvaler, og i flere intervjuer har han senere omtalt byen på slutten 70-tallet som «den største kulturelle ekstragavansen man kan tenke seg». Bowie sugde inn atmosfæren mens han vandret gjennom bydelene, på barer og klubber der folk ikke hadde anelse om hvem den tynne, merkelige briten var.

We’ll see the bright and hollow sky. We’ll see the city’s ripped backsides. We’ll see the stars that shine so bright. Stars made for us tonight
(«The Passenger», Iggy Pop)

Og inspirasjonen lot ikke vente på seg. Med en dunst av kalde vinder fra øst kom eksperimentelle «Low» i 1977, et album som igjen ga fingeren til de som trodde de visste hvem David Bowie var. Borte var glamrockeren og popyndlingen. Dette var kaldt, utfordrende og vakkert, drevet fram av skurrende synther og elektronikk. Lik det eller la det være. Hvis du hadde problemer med «Station to Station», vil du i hvert fall ikke greie dette. Sammen med Brian Eno banet han vei for det som skulle komme. Platecoveret, i høstlig, sterk oransje, med bildet av en vakker, nesten utenomjordisk Bowie i profil vendt mot øst, bygget opp under musikkens maleriske egenskaper. Det er rebelsk og opprørsk, men på en helt annen måte enn samtidens punk. For mens Sex Pistols skrek og bannet på den andre siden av Europa, kanaliserte Bowie samtidens angst, kalde politikk og usikkerhet med fremmedgjorte lyder og atmosfæriske instrumentaler (sjekk ut «Warzawa»).

På «Low» delte Bowie albumet i to, halvparten instrumentalt, halvparten med vokal. Den formelen fortsatte han med på albumet som kom oktober samme år, «Heroes». Den storslagne singelen «Heroes» beskriver et desperat kjærlighetsforhold som utspiller seg i Berlinmurens mørke skygger, og ble etter hvert en av Bowies aller meste kjente låter. «I can remember. Standing by the wall. And the guns shot above our heads. And we kissed, as though nothing could fall».

We see people, brand new people, they’re something to see. When we’re night clubbing, bright white clubbing. Oh, isnt’t it wild?
(“Nighclubbing”, Iggy Pop)

I tillegg til «Heroes» og «Low» slapp Bowie også albumet «Lodger» i 1979, som et resultat av oppholdet i Berlin. Alle disse tre albumene ble laget med hjelp av musikeren og eksil-kollegaen Brian Eno, og i ettertid er albumene kjent som «Berlin-trilogien». Det var også under dette oppholdet at Bowie for alvor ble interessert i malerkunsten. Et museum som var dedikert til fire ekspresjonistiske kunstnere som kalte seg Die Brueckne (Broen) var et av hans favorittsteder i byen, sammen med kjøpesenteret KaDeWe og gangveien rundt sjøen Wannsee. Og i de senere årene har motiver fra Berlin gått igjen i musikkens malerier.

Det er mange år siden Bowie vandret rockebohemsk gatelangs i Berlin sammen med Iggy Pop. Men fortsatt valfarter unge håpefulle musikere fra hele verden til denne byen, på jakt etter den magiske kilden som parhestene drakk seg høye og legendariske på for godt og vel 40 år siden. Og kanskje finnes den der fortsatt, ulmende og ventende på den neste musikeren som er så heldig å ramle opp i den. I mellomtiden tar Europas yngste hovedstad imot alle håpefulle søkere, selv om tiden da en sultende kunstner kunne leie en tiroms i Schöneberg for lengst er forbi.

Du kan låne Bowie in Berlin : ein Dokumentarfilm 1976-1979 hos oss.

Du kan låne albumene «Low«, «Heroes» og «Lodger» hos oss.

 

 

Ulike karakterer

– Bowie har alltid vært en av de største for meg, og «Hunky Dory» er viktig av flere grunner, Jan Omdahl.

Av: Victor Josefsen

Mange har David Bowies «Hunky Dory» som sin favorittplate. Engelske musikkblader som Mojo og Uncut har skrevet side opp og side ned om denne platen, Bowie og omstendighetene den ble spilt inn under.

 

I 2016 hadde vi i anledning Classic Album Sundays besøk av legendariske Ken Scott, som var produsent på denne platen. Han har også skrudd lyd på «The White album» av The Beatles, bare for å nevne det i forbifarten.

 

 

Jan Omdahl, som intervjuet Scott den kvelden, har selvsagt et godt forhold til plata, så vel som artisten ellers. Som han selv forteller til oss:

– Bowie har alltid vært en av de største for meg, og «Hunky Dory» er viktig av flere grunner. Først og fremst er det en veldig bra plate med en masse sterke låter. Det er også en plate som på mange måter symboliserer overgangen fra 60-tallet til 70-tallet. Det er også plata der Bowie begynner å oppdage at han kan være flere ulike karakterer. Hørte den nok for alvor første gang litt lenger inn på 1970-tallet, men siden har den vært med meg.

– Og så er det en flott produksjon.

– Den sterke inspirasjonen man kan høre fra Bowies første New York-tur blir også et tema. Det er fascinerende å høres hans låter til/om Warhol, Velvet Underground og Bob Dylan. Man hører både den unge Bowies litt provinsielle beundring og det spirende geniets lyst til å erte sine inspirasjonkilder.

Du kan låne «Hunky Dory» hos oss.

Du kan låne DVD’en «The Old Grey Whistle Test: Volume 3« inkludert «Oh You Pretty Things» fra «Hunky Dory» hos oss.

Saken er oppdatert 16. august 2019. Podcasten (under) var altså i februar.

 

 

Fotnote live podcast, David Bowie!

– Velkommen musikkavdelingen på Hovedbiblioteket Fredag 28. juni 2019 kl. 16:30–18:30 og et unikt møte med David Bowie som fellesnevneren som forener litteratur, teater og musikk!.

Fotnote er en podkast via Musikknyheter.no. I podkasten møter Ole Ivar Burås Storø forskjellige gjester for å snakke om sakprosabøker om musikk og om musikk i skjønnlitterære utgivelser.

I denne episoden av Fotnote skal det handle om David Bowie. Gjester er forfatter og oversetter, Heidi Sævareid, og skuespiller og regissør Anders T. Andersen. Sævareid har oversatt boka «David Bowie: Det siste intervjuet og andre samtaler» (Flamme forlag 2019), og Andersen har regien på den norske versjonen av musikalen «Lazarus» på Det Norske Teatret.

Sævareid og Andersen vil snakke om hvilken betydning Bowie har hatt for dem personlig, men også som inspirasjonskilde til forfatter- og regissøryrket. Samtalen vil også se nærmere på hvordan en oversetter og regissør jobber med å omforme et litterært språk i bok og på scene. Hva skjer med teksten når den oppstår i et annet språk enn det opprinnelige?
Hvilke hensyn må man ta? Hvilke utfordringer kan oppstå?

I samarbeid med Musikknyheter.no.

Sted: Musikkavdelingen

https://www.facebook.com/events/2491937310850519/

 

Her kan du søke etter og låne bl.a. musikk, noter, DVD’er og filmer av/med David Bowie  i Deichmans katalog

One Response to David Bowie: Ziggy played guitar & Bowies Berlin

  1. Takk for spennende lesning! Ziggy Stardust platen var den platen som fikk meg hektet på Bowie, og den er fortsatt favorittplaten min mange år etter.

    Veldig fascinerende å lese om årene hans i Berlin!

Legg igjen en kommentar til storbyferie.com Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter