Øya 2019 – The Cure

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Helge Brekke

Aftenen bød på dyptborrende, melankolsk, lidenskapelig, seig goth pop og bittersøt, vimsete og leken dansbar alternativ pop og new wave, som appelerte til nostalgien og delvis bekreftet bandets ry som et inderlig, tilstedeværende liveband. Robert Smith innehar en tander, følsom karisma som balanseres fint mot Simon Gallups mer selvsikre bassing.

Robert Smith var i perlehumør onsdag 7. august 2019 i Oslo. Han smilte med hele seg, var søt og sårbar. Jo lenger konserten bar av sted, jo gladere virket vår mann; eksentrikeren fra en forgangen tid. Faktisk så det ut som han var på nippet til å bryte portforbudet og gi oss litt mer etter at de hadde avsluttet med «Boys Don’t Cry». Ihvertfall kom han ut til publikum flere ganger; bukket og smilte overstadig. Med sekkeaktig skjorte, et kråkereir av en frisyre, øyenskygge og leppestift er han kanskje prototypen av en gammel gother tross at han i dag kanskje aller mest minner om en oversminka gammel tante. Han flørter gjentatte ganger med sin keyboardist Roger O’Donell, også kjent fra blant andre The Psychedelic Furs og Thompson Twins, som ble med i bandet først i 1987.

Det var også fint å se bassist Simon Gallup tilbake etter et lite avbrekk som følge av personlige årsaker. Med Iron Maiden t-skjorte og mod-tatovering på overarmen er Gallup rockestjernen i bandet der han sprader rundt hele scena og går opp på høytalerne. Den mest utadvendte og publikumsfriende. Resten av gjengen fremstår mest som studiomusikere, eller innleide folk, selv om kjemien musikerne i mellom er god. Jason Cooper, ex My Life Story, sitter bak trommene, slik han stort sett har gjort det siden 1995. Gitaren trakteres av Reeves Gabrels; også kjent som medlem av Tin Machine og sine samarbeid med David Bowie. Paradoksalt nok er alle i dag innleide musikere ettersom den fornyede platekontrakten i 1987 utelukkende kontrakterte Robert Smith til plateselskapet.

I starten var de mer ett band i mengden av spennende new wave og postpunk. Gjengen fra forstedet Crawley, West Sussex utenfor London, ikke så langt unna flyplassen Gatwick og flere behandlingsanstalter for sinnsyke, rørte sammen inspirasjon fra gamle helter, som David Bowie, Captain Beefheart, med samtidige inspirasjoner, som Wire. I dag er de nærmest gallionsfigurer for hele bevegelsen, og sammen med Depeche Mode det store navnet i den alternative rocken.

Det er imponerende å se hvor greit de sjonglerer stram postpunk i form av «A Forest» og «Primary» med den psykedelisk rockeutladningen «Shake Dog Shake». Smith er alvorlig, introvert, konsentrert og veldig til stede. Så blunker og ler han litt. Vokalen er upåklagelig; melankolsk og fintfølende.

Det tar litt tid før det kommer i gang skikkelig. Det er slapt spilt til tider, og det dabber veldig av etter den to minutter lange pausen mot slutten der Robert Smith manner seg opp for hitparade (?). Kanskje er lydnivået for lavt innledningsvis. Det summer ihvertfall av publikumsprat rundt om. Så sakte, men sikkert dras jeg inn og forsvinner inn i musikken. I noen øyeblikk av pur magi, etter at det kanskje var litt autopilot innledningsvis. Men så kommer den; innlevelsen og inderligheten stigende, før den altså forsvinner igjen mot slutten, da det igjen virker noe slurvete.

Mye handler om uforløst , kjærlighet, utenforskap og søken etter lykke og den ultimate livsgleden i en post-religiøs tid. Det er også tapt ungdom, død og forgjengelighet samt tapet av nære personer og relasjoner. Nesten overraskende mye og desto gledeligere å oppleve spillegleden ved å fremføre dette mer eller mindre faste, innøvde festivalsettet, tross alt. Likevel er nok ikke dette blant de fineste kveldene på bandets turné.

Hovedvekten er på den keiserlige, majestetiske delen av repertoaret fra tiden etter at de ble en stadionband. De mange konsertene med 30-års feiringen av «Disintegration» bidrar nok til at en overvekt av låtene er hentet nettopp derfra. Personlig kan jeg nok savne mer av de stramme og spretne new wave-aktige låtene fra den første fasen og skulle også svært gjerne hørt mer fra de «vanskelige albumene» «Seventeen Seconds», «Pornography» og «Faith». Men det er en veritabel og imponerende hitparade like fullt, uten å være bare det. De hentet også frem flere mindre kjente låter. Så henter han frem en dobbel blokkfløyte på «Burn»- et tidlig høydepunkt . Med «Just Like Heaven» stiger stemningen ute blant publikum flere hakk.

Det var intenst, men altså ikke helt der hvor vi fikk oppleve «Faith», som bandet drar fram på riktig gode kvelder når Robert Smith og resten av gjengen føler at de er i en emosjonell stemning hvor de kan yte den låta rettferdighet. Takk likevel til The Cure og 20-årsjubilant Øyafestivalen for kaken og Claes Olsens drømmebooking, som vel likevel var den største gaven tross at han ikke fikk høre låta «So What» fra Amfiscenen.

Jeg hadde gjerne sett det slik Smith selv beskrev det i fjerdelåta « A Night Like This».

Say goodbye on a night like this
If it’s the last thing we ever do
You never looked as lost as this
Sometimes it doesn’t even look like you
It goes dark
It goes darker still
Please stay
But I watch you like I’m made of stone
As you walk away
I’m coming to find you if it takes me all night
A witch hunt for another girl
For always and ever is always for you
Your trust
The most gorgeously stupid thing I ever cut in the world
Say hello on a day like today
Say it every time you move
The way that you look at me now
Makes me wish I was you
It goes deep
It goes deeper still
This touch
And the smile and the shake of your head
I’m coming to find you if it takes me all night
Can’t stand here like this anymore
For always and ever is always for you
I want it to be perfect
Like before
I want to change it all
I want to change

Det ble ikke helt slik, men jeg forlot lokalet med en god følelse som de fleste andre tilstedeværende.

August 7th, Øyafestivalen , Oslo, Norway
Setlist:
Plainsong
Pictures Of You
High
A Night Like This
Just One Kiss
Lovesong
Last Dance
Burn
Fascination Street
Never Enough
Push
Inbetween Days
Just Like Heaven
From The Edge Of The Deep Green Sea
Play For Today
A Forest
Primary
Shake Dog Shake
39
Disintegration
Encore:
Lullaby
The Caterpillar
The Walk
Friday I’m In Love
Close To Me
Why Can’t I Be You?
Boys Don’t Cry

Sjekk også:

The Cure i Oslo Spektrum 2016 – bilder

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog