Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Katrine Judit Urke Anmeldelser 8. august 2019

Øya 2019 – Thea Hjelmeland

Det er som om uttrykksbehovet og -gleden jeg ser hos Thea Hjelmeland er smittsom. Så nå er jeg bare helt nødt til å uttrykke min kjærlighet og overveldelse.
Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Ihne Pedersen 

Jeg har tatt ferie for å være på Øya i år, men første dag starter likevel litt heseblesende, av og til blir det jo bare sånn, og jeg er skjelven og svett og amper idet jeg kommer inn på festivalområdet kl. 14.56 og løper mot baren for å få meg en øl for så å løpe ned til Amfiet. Og da er alt bra igjen, jeg finner kjæresten min umiddelbart, han er lett å få øye på nesten helt fremst, og så kommer hun ut på scena, Norges beste artist akkurat nå, det tror jeg jeg vil påstå at Thea Hjelmeland er. Første låt ut er «Feathery», og fra øyeblikket låta starter er jeg på en annen planet og sliter med å ta meg sammen. Jeg prøver å smile, slik som man skal gjøre når man er glad, men jeg er stiv i ansiktet og skjelver på leppene.

Jeg er rett og slett så fryktelig rørt av hele dama og hele situasjonen, jeg er så innmari heldig. På formiddagen leste jeg Silje Bekeng-Flemmens ferske roman som refererer til Darwin: Når en følelse gis fritt uttrykk ved hjelp av ytre tegn, blir den sterkere, og dette med å gjøre den fysiske bevegelsen med munnen, å smile, for å bli glad eller forsterke gleden. Jeg får det ikke til. Iallfall ikke i løpet av «Feathery», det eneste som er negativt med låta er at den er så kort.

Etter hvert kommer venninna mi bort til oss, og det gjør for så vidt Thea Hjelmeland også; plutselig er hun ute i publikum, ikke som et kjapt stunt, det skal vare og rekke. Jeg var skeptisk til at hun skulle spille på Amfiet, og på dagtid, musikken passer bedre i lukkede rom, tenkte jeg, slik som da hun spilte i teltscena Sirkus i 2015. Jeg var redd artisten skulle stå i kontrast til lyset og sola og et slapt publikum, litt sånn som det ble da Jenny Hval spilte på samme tidspunkt på naboscena Vindfruen, også i 2015.

Men Thea Hjelmeland er jo ikke bare en kunstner, men også en folkelig vestlending, viser det seg. Hun får med en overraskende stor mengde mennesker rundt på gresset på både polonese og jenka. Alt dette mens hun synger ut med umiskjennelig stålkontroll og stemmebredde. Jeg håper og tror hun fikk mange nye fans i løpet av dansen.

Vi kan nesten føle oss snytt for en konsertopplevelse, vi som har stilt oss fremst, men heldigvis for oss blir det mer på scena også. Det mest uforglemmelige må være «Placenta», låta som handler om å føde og som går fra det dypeste, urskrik-aktige og opp til et deilig melodiøst poprefreng, helt uanstrengt, opp og ned og hit og dit. Hva i all verden. Eller er vi egentlig i verden? «Let me do it all by myself! God, give me force. The strength to go on.», synger hun. I starten av konserten står jeg, med mitt skjelvende rare smil, og tenker: «DRONNING!», men etter hvert tenker jeg «GUD!». Enten har hun fått masse hjelp fra Gud, eller så er det noe gudommelig ved henne selv. For Thea Hjelmeland er ikke som oss andre. Hun har alt: hun er kul, dritdyktig og har ekstremt sterke låter som er innom både dansbar pop og folketoner. Konserten er verdt hele Øyapasset, er vi enige om, og spøker om å klippe av båndet og kaste det på scena. Jeg klarer til slutt å smile, og euforien er så intens og langvarig at jeg bare må få det ut, selv om jeg har ferie – takk, det var godt!

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 7 andre abonnenter