Øya 2019 – Erykah Badu

Tekst: Victor Josefsen / Foto: Helge Brekke

Moldejazz 2001, fredag 20. juli: Blant bjørketrær og tømmerhus på Romsdalsmuseet står en liten kvinne med kjempeturban og kjolesplitt til navlen. På skyhøye pels-støvletter spankulerer hun over scenegulvet og presser leppene mot mikrofonen: «This is the Badu show».

Øyafestivalen 2019, torsdag 8. august: Jeg har fortsatt den skurrende gitarlyden til Hot Snakes i øret etter å stukket hodet innom Sirkus for så å trekke det like raskt ut igjen før jeg tok turen opp til Vindfruen for å rekke Erykah Badu sin konsert, men det viser seg at jeg har all verdens tid. Badu er forsinket, 40 minutter. Så endelig, svartkledde musikerne inntar scenen, så øyeblikket alle har ventet på, Erykah entrer scenen iført en outfit som ene og alene kunne ha revitalisert hele ravebølgen, med bruskorker i alskens farger på huet og det hele.

Foran neonfluoriserende backdrop akkompagnert av et drønn står hun plutselig der, ytterst på scenekanten. Om Sun Ra virkelig kom fra planeten Saturn fremstår Erykah Badu like utenomjordisk. Der og da, en utadæsjælopplevelse. Soul/funk-dronningen har landet på Øya. Hun vinner kjapt publikums gunst bare med sin tilstedeværelse, forsinkelsen er glemt, hun har med ett Øya-publikummet i sin hule hånd, og slik blir det resten av konserten har hun bestemt.

The Badu Show er igjen i gang, nå med en Erykah Badu viftende med et sverd i hendene, mørk karamell i stemmen, smådjevler i blikket og smilet er akkurat som på Moldejazz for 18 år siden. Hun er sensuell (en av de få som får det til med noe som ligner en kjeledress), steintøff og en publikumsfrier av rang. «Are you Ready», roper hun ut mot folkehavet og gnistrer til med Øyafestivalens største publikumsfrieri.

Myke, innsmigrende jazzballade-aktige låter og kraftfull soul/funk strømmer ut fra Vindfruen, noen ganger tar hun og det store bandet det helt ut med skikkelig kraft-kakafoni, insisterende hyl kastes mot et mottakelig og takknemlig Øya-publikum som duver i takt med hendene høyt over hodet til det sugende uttrykket.

Soul, r&b og jazz blandes med smektende funky grooves, et låtmateriale uten like, og tonnevis med, ja, soul. En særs egenarted miks, ingen lyder som Erykah Badu, her improviseres det på alle måter underveis, og for noen dundrende og kontant rytme-breaks. Hun har så mange strenger å spille på, og hele settet oser av innlevelse, styrke og stemmeprakt, og uforglemmelige øyeblikk, som da hun surfende blant publikum plutselig peker og utbryter «se på trærne!», «de er grunnen til at vi kan puste!» Hva passer vel bedre enn å snakke om viktige ting bokstavelig talt face to face blant publikum?

Både før og etter publikumsvisitten svingte Erykah seg skikkelig på Vindfruen-scenen, med noen eksplosjoner av stakkato dansemoves, som var et kapittel for seg selv, twerking med baken mot publikum, hele tiden iscenesatt av musikk av en annen verden. Hun slo seg også løs på trommemaskinen/synthen innimellom, som tidvis sender tankene til en snutt av en leken Kraftwerk-konsert badet i maskinell funk/soul.

Konserten avslutter med at lydmannen kutter lyden i mikrofonen. Erykah Badu svarer med sitt lure djevelblikk og ved å ta mikrofonen foran skrittet og utføre en  jokkebevegelse. En passende avslutning, Erykah Badu er så langt fra et striglet show som du kommer, og for en utøver av hennes kaliber er nettopp det styrken hennes.

Vi pleier ikke å trille terning på konsertanmeldelsene våre, men her gjør jeg et unntak og smeller til med en sekser.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog