Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 10. august 2019

Øya 2019 – Soccer Mommy

Et frisk, energisk pust på Øyafestivalens tidlige fredagsprogram var den energiske indiepopen til Nashville-bandet Soccer Mommy på Fortumscenen. Sophie Allison selv sjarmerer; med en hverdagslig likefrem, avslappet fremtoning og sødmefulle låter fulle av både pondus og bitt. Trommeslageren sørger for plenty av musikalsk krydder.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Anna Lerheim Ask

Mary has a heart of coal
She’ll break you down and eat you whole
I saw her do it after school
She’s an animal
She won’t ever love no boy
She’ll treat you like a fucking toy
She’ll break your heart and steal your joy, like a criminal
I wanna know like you
I wanna know like you
I wanna be that cool
I wanna be that
Mary keeps you off her mind
She wants to spend her weekend right
Out with her friends just getting high, like a stoner girl
And you wait outside on her street
You sit…

Det at noen har snakket om fraværet av indie på årets Øyafestivalplakat er for meg uforståelig, med mindre man med indie mener den mer harske utilgjengelige varianten som de store plateselskapene ikke vil ta i med ildtang. På Øya i år er det ihvertfall plenty av artister med appell til de selvutnevnte indiesentrene Pitchfork og Stereogum. 22-årige Sophie Allison aka Soccer Mommy, født i Sveits og oppvokst i Nashville, er et slik eksempel.

Med tydelige referanser og røtter i collegerocken på 1990-tallet gir hun oss luftig, behagelig melankolsk indiepop med underbitt. Det handler om gitarbaserte låter kretsende rundt hjerte, smerte, lengsel,sjalusi og affeksjon.

Jeg assosierer til 1990-talets collegerock indie som Juliana Hatfield, Bettie Serveert, Belly og lignende. Sammenligninger kan også dras til mer samtidige likestrømsartister som Avril Lavigne,  Taylor Swift, 1990-tallets Sheryl Crow eller noen år gamle Best Coast, samt den hyppige turnévennina Mitski som jo også spilte på Øyafestivalen i år.

Musikken er skreddersydd til å være lydsporet til en eller annen indie-tenåringsfilm.

Aller mest kraft og potens har kanskje hiten «Your Dog».

I don’t wanna be your fucking dog
That you drag around
A collar on my neck tied to a pole
Leave me in the freezing cold
I don’t wanna be your little pet
At the edge of every bed
You sleep in, body stretching out
Guess I’ll curl up on the couch
Always talk to other people
Dart my eyes across the room
Forehead kisses break my knees and
Leave me crawling back to you

Låta er en kjapp, vittig replikk til The Stooges-klassikeren «I Wanna Be Your Dog», og en avskjed til en dominerende og emosjonelt kontrollerende kjæreste hun er klar til å forlate. Det er mange av disse bekjennende låtene hvor ekskjærester får passet påskrevet for hvordan de har behandlet henne, men også tekster som tilkjennegir egen sårbarhet og selvforakt. «Cool», som jeg siterte øverst, tilkjennegir  slacker-mentaliteten som gjennomsyrer mye av stemningen, men er også en krass, sjalu kommentar om jenta eksen foretrakk.

Det er noe avvæpnende oppriktig og likefrem ved hennes opptreden og en fin kraft og energi i fremføringen som gjør konserten til et lite høydepunkt tross at det ennå er mye uforløst ved scenefremtoningen. Den kan vokse seg ennå sterkere når hun får enda mer liveerfaring. Trommisen bidrar til å gi låtene både kraft og dynamikk.

Det kan være fint med intens energisk indiepop, slacker indierock og trist soverroms pop om krenkende forhold og selvoppgjør. Allison selv sjarmerer; med en hverdagslig likefrem, avslappet fremtoning og sødmefulle låterfulle av både pondus og stikk.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter