Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 11. august 2019

Øya 2019 – Spurv

Åttemann (sju menn, en kvinne) sterke Spurv overbeviste med sitt tidlige sett i Sirkusteltet på Øyafestivalen i Oslo lørdag. Åtte majestetiske, messende komposisjoner ble fremført med stor innlevelse og stillbilder av i hovedsak norsk natur. Post-metal med gode fremtidsutsikter og stor kraft var det vi fikk servert.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Anna Lerheim Ask

Fra første anslag med «Et løfte i fall» til den kolossale intense og inderlig fremført med stor innlevelse «Allting får sin ende», som instrumental-rock bandet så episk avslutter sin konsert i Sirkusteltet på Øyafestivalen tidlig lørdag ettermiddag, berøres og fanges vi inn i deres storslagne lydlanskap.

Oslo-rockerne er på Sirkus-scenen med tre gitarer, tromme, bass, trombone og strykere. De består av Gustav Jørgen Pedersen (gitar og låtskriver), Herman Otterlei (gitar), Hans-Jakob Jeremiassen (bass), Simon Ljung (trommer), Eirik Ørevik Aadland (gitar) og Simen Eifring (trombone). I tillegg har vi Ole-Henrik Moes og Kari Rønnekleivs strykere.

Stemningen settes når de to som trakterer strykere entrer scenen først og gir hverandre et «lykke til kyss» før resten av gjengen entrer scenen. Spurv starter med det nye materialet fra  fjorårets «Myra»-album. Vi får «Et løfte i fall», «Og ny skog bærer frem», «Fra dypet under stenen» og «Et blekt lys lyder» i samme rekkefølge som på  plata , men de skipper «Hviler bekkenes sang»,  før de så beveger seg bakover i katalogen. «Gamle årringer» fra «Blader som faller til Jorden og blir nye trær» (2012), «Passacaglia» fra «Skarntyde» (2015). «Med enormt håp» følger, før det rundes av med den mektige kjempen «Allting får sin ende».

I bakgrunnen flimrer stillbilder av i hovedsak norsk natur; skogbryn, berg, men også en pyramide dukker opp. Ett projisert steinbukkhode smuldrer etter hvert opp og går i  knas. Aller først bandlogoen, naturlig nok. Bandet opptrer med en naturlig autoritet og styrke. Det er en storslagen, dramatisk og naturromantisk atmosfære over det hele.

Åtte  komposisjoner får vi. De blir, som nevnt innledningsvis, intens og inderlig  fremført med stor innlevelse, der «Allting får sin ende» så episk avslutter konserten. Det er monumentalt, voldsomt, vakkert og messende suggestivt.

Assosiasjonene til Godspeed You! Black Emperor er tydelige, men bandet har også egen identitet, og kraften og  tyngden til metal. Instrumenteringen til Spurv er også spennende, selv om det ikke er noen sag her. Derimot bidrar bruken av trombone, cello og fiolin sterkt til den majestetiske og episke atmosfæren og klangdybden.

Spurv er ikke redde for å ta i når det gjelder, her pøses det på med store og mektige melodier og crescendoer hjulpet frem av støyende droner, flotte, tidvis nydelig, strykere, andre ganger bukkehorn eller reveljeaktig trombone. Episk, henrivende og fascinerende velter musikken ut, og leveres med konsentrasjon og tilstedeværelse.

Særlig merker vi oss at bandleder Gustav Jørgen Pedersen er ivrig og helt inne i musikken der oppe på scenen. Selv om det ennå er et stykke frem til det aller ypperste på det internasjonale planet setter Spurv en høy norsk standard få kan matche.

Vi imponeres og har det fint i  Sirkusteltet og venter spent på ny musikk på plate også.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.