Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 13. august 2019

Øya 2019 – Jonathan Wilson

Uovertruffen musikalitet til tross, Jonathan Wilson på Amfiet på Øyafestivalen lørdag ettermiddag ble på mange måter feil. Hvor mye som skyldes amerikanerens mangel på kommunikasjon utover den laidbacke referanserike rocken, et pratesjukt publikum eller feil kontekst er vanskelig å si. Det ble bare et sted mellom småtrivelig og småkjedelig i stedet for det høydepunktet vi hadde håpet på i forkant.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:  Mathias Ertnaes

Setting og kontekst kan være alfa og omega for opplevelsen av en artist og dennes musikk. Bransjefolka jeg snakket med i forkant, som hadde sett Wilson før, var forventningsfulle og kunne berette om fine konsertopplevelser, og de tre siste soloalbumene hans er alle skamroste. Likevel var dette ikke dagen for å oppleve Wilson, som tidligere har fått frem superlativene da han gjestet Norwegian Wood i 2012, Øyafestivalen i 2014 og Parkteatret i Oslo.

Om det var fordi han falt mellom alle stoler en dag hvor mange først og fremst hadde kommet for å se Karpe eller mer moderne samtidsmusikk som Slowthai, Black Midi, Turnstile eller om det var pga. gråværet vet jeg ikke. Hellbillies spilte på samme scene med god stemning noen timer i forkant, og også Motorpsycho kan sin Laurel Canyo kanon.

Under Wilsons konsert ble det mye pludring blant publikum og lite oppmerksomhet mot scenen. Jeg tok meg selv i å rastløs vente på de neste konsertene i stedet for å være helt fokusert på det som skjedde der oppe. Andre ganger irriterte jeg meg over utdratte soloer som gikk på bekostning av låtenes harmoni og fremdrift, og vokalen til Wilson var ikke kraftfull eler mektig nok til å fange meg fullt og helt. Funksjonell javisst, men ikke mer heller.

Det handler altså om referanserik rock. Jonathan Spencer Wilson bor i dag i Laurel Canyon, Los Angeles og er levende opptatt av 1960-tallets musikkscene, dette området med The Byrds, Canned Heat, Joni Mitchell, Carol King og Buffalo Springfield med flere, som kameraten Father John Misty. Roger Waters, Beach Boys, Grateful Dead, Neil Young er åpenbare referansepunkter. Men det er ikke like overveldende vakkert som hos forbildene. Ihvertfall ikke denne ettermiddagen. I stedet er det til og med et øyeblikk hvor jeg tar jeg meg selv i å tenke på Chris Rea. Virtuositet og kompetanse er definitivt til stede. Kanskje til og med i overmonn. Iallefall er det en del soloer som denne anmelderen opplever som unødvendige. Det er pent pyntelig, velspilt og det låter riktig så fint utover haugen som utgjør hovedscenen Amfiet.

Amerikaneren og hans band gjør en slags psykedelisk folkrock med avtrykk i både country og r&b soul. Musikken er referansetung og henter mye fra den amerikanske vestkystens musikalske kanon. Selv spiller han giar og piano. Stilen er laidback, vemodig, stueren, lengselsfull, og også jordnær.

Seks soloalbum og tre med bandet Muscadine har det blitt hittil. I tileggg er han en svært anerkjent produsent som har jobbet med Father John Misty, Roy Harper, Bonnie Prince Billy, Conor Oberst, Karen Elson og Dawes.

«Loving You» er smektende behagelig. «There’s a Light» er riktig så trivelig med sitt slentrende vemod. Det handler om finstemte melodier og upåklagelig musikalitet. Noen ganger avbrutt av unødvendige soloer som nevnt, men stort sett balansert, det er kanskje for gubbete for denne Øya-konteksten? Bare under avsluttende «Valley of the Silver Moon» engasjerer jeg meg oppriktig i musikken. Så får jeg se om et annet livemøte kan åpenbare artistens storhet også for meg.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 7 andre abonnenter