Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 23. september 2019

Konsertanmeldelse: Electric Wizard i Kulturkirken Jacob

Blytung heksemesse i Guds hus.
Av: Jan-Olav Glette

Dorset-kvartetten Electric Wizard viste seg fra sin beste side i Kulturkirken Jacob lørdag 21. september. Med et heksebrygg av sludge-, doom-, stoner- og psykedelisk metall, og en rekke okkulte filmsekvenser flimrende i bakgrunnen, ga de et blytungt riffende, seigt heksebrygg som tross – eventuelt på grunn av – sin repeterende natur etterlot flertallet av de omkring fem hundre sortkledde i konsertlokalet med et salig glis.

Kontrollert gitarstøy fyller rommet idet engelskmennene entrer scenen og frontfiguren Jus Osborn plugger inn sin Gibson SG. En massiv vegg av Marshallforsterkere sørger for at det rumler og dundrer i lokalet og man kan føle musikkens fysiske kraft foran scenen. «Witchcult today». Jovisst er det det vi får servert denne fine høstkvelden i Oslo sentrum.

Lydbildet er uskarp og tidvis veldig atonalt, andre ganger drevet av feedback; alltid voldsomt og høyt med messende kraft.

Jus Oborns vokal er funksjonell, men heller ikke mer; oftest mixet ganske lavt og vrengt, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den har definitivt sine begrensninger. Som regel er det snakk om lange vedvarende toner. Men i blant  skriker han eller chanter en form for mantra. Joda, man kunne tenkt seg en ung Ozzy Osbourne eller Dave Wyndorf til å legge vokal, men i denne settingen går det greit.

Tekstmessig handler det om det okkulte, heksekraft, H.P. Lovecraft, skrekkfilm og hasjrøyking.

Under saturns rays I rest in eternal sleep dopesmoke violates my tomb and awakens me
Clawing from the grave my batwings spread
Their blood filled with drugs, so high, so dead

Your dope laced blood shows me new highs
Bloodlust, druglust, count drugula arise…

Strung out on blood I hunt the streets at night
Terror from the sky, in batform I strike
Your naked body dragged to my darkened crypt
I tie you up, dope you up then your blood I sip

Sier de i «Satanic Rites of Drugula».

På den andre siden.

I’m so cold inside
My feelings can’t survive
Your torturous screams
Mean nothing to me
This dying world gasps its last breath at me
Die by my hands
All hope is lost
There’ll be no new dawn
And all of your dreams will die (die)

Osborn messer om dommedag i «See You In Hell».

Men her er også hedonisme og utsvevelse.

Lucifer, I summon thee to my black mass
I call upon you to complete my evil task.
My heart is black and my soul is dead
Hear my words of hate give me strength.
Hear me Lucifer
Black Mass, Black Mass
Take me Higher, Higher
Black Mass, Black Mass.

Musikken er en form for tungrock med røtter i bluesen og spesielt Black Sabbath, men det er aldri snakk om plagiat. Musikken er suggererende og repetitiv der den gradvis luller oss inn med både bedøvende og øredøvende kraft. Mange av riffene er enkle; andre ganger holder de bare en tone over en viss tid, men likefullt tvinges de fleste til å svaie med de tunge riffene. Ennå mer når de veksler med røff riffing. Det er fremført med konsentrert kraft fra de to gitaristene, ekteparet Jus Osborn og Liz Buckingham, i tett samspill med bassist Haz Wheaton på bass. Simon Poole bak trommesettet sørger for å holde det hele på plass og er stødig. Ofte er det fortryllende enkle beat.

 

 

 

Store deler av konserten kan man studere de tre i fremste rekke intenst headbangende til sin egen musikk. Bassist Wheaton er aller ivrigst. De tre musketerene holder stort sett sine posisjoner og konsentrerer seg om innlevelsen. Man merker seg når Simon Poole reiser trommestikkene og skaper et omvendt kors.

 

 

 

 

Vi får høydepunkter fra bandets lange diskografi. «See You in Hell» fra «Wizard Bloody Wizard» står ut med sitt enorme trøkk som et høydepunkt. Like mektig er «The Chosen Few» og «Satanic Rites of Drugula» er inntagende der Osborn prediker bevissthet. Heftigst er «Funeralopolis» med sitt misantropiske verdensyn.

I don’t care, this world means nothing
Life has no meaning, my feelings are numb
Faceless masses filed like gravestones
Sacrificed for the glory of one
Funerary cities, flesh press factories
Corporate maggots feed on the carrion
Funeralopolis, grey morgue apocalypse
Black clouds form to block out the sun

Funeral planet, dead black asteroid
Mausoleum, this world is a tomb
Human zombies, staring blank faces
No reason to live, dead in the womb
Funeralopolis
Planet of the dead
Funeralopolis
Planet of the dead

En time og tjuefem minutter er det vi får: Alt utspilt i et hele uten ekstranummer og med veldig lite mellomsnakk. Her bygges det stemninger og atmosfærer av mørkt kaliber med tepper av gitardroning og monoton repetisjon.

Den sorte messen konsertstiftelsen Høstsabbat har anordnet for oss med de britiske stoner doom pionerene bærer preg av å være et form for hedensk rituale.

Doom metallen karakteriseres ved saktere tempo, nedtonede gitarer og et tykkere, tyngre sound enn annen heavy metall. Musikk og tekster skaper en stemning av frykt, fortvilelse og en forestående undergang. Det er ingen tvil om at dette er atmosfærer som passer for å beskrive Electric Wizard, men Dorsets tyngste kvartett tilfører også elementer fra psykedelisk rock og syrerocken (acid rock). Her er utstrakt bruk av gitareffekter som fuzz, phaser og flanger. Sammen med artister som Sleep, Orange Goblin og Kyuss skapte Electric Wizard denne vrien og en tydelig egenart på 1990-tallet.

Det er altså nedstemte gitartoner vi får høre hvor gitar og bass ofte spiller de samme riffene over bluesskalaer med voldsomme mengder vreng. De mange repetisjonene og de vedvarende tonene skaper en massiv vegg av lyd; basstung og massiv. Gitardroning kan være både fint og heftig, tross at det ofte er berøvet for både musikalsk harmoni og progresjon. Ofte kan vi føle hvor det rumler i Kulturkirken denne kvelden der vi suges inn i musikken.

Har vi ikke nok med musikken i seg selv understrekes det rituelle ytterligere ved de flimrende visuelle effektene som blir projisert oppover kirkeveggen. Det er psykedeliske oljemalerier og fargerike psykedeliske prismer, men aller mest er det snakk om nakne kvinner som skal korsfestes, hettekledde prester. Det er en montasje av klipp fra kultregissøren Jess/Jesús Francos explotation-filmer («Vampyros Lesbos» med mer) under «Black Mass». Når «The Chosen Few» introduseres er det ingen ringere enn motorsykkelgjengen Hells Angels.

Ganske rart i grunnen å tenke på at alt dette utspiller seg i en kirke; et Guds hus; en kirke hvor vi ble nektet å fotografere hiphopduoen Tungtvann halvannet tiår tilbake i tid. Oppstandelsen konserten Joakim Haugland arrangerte i Samfunnshuset i Flekkefjord vakte og gudstjenester som tok oppgjør med Ozzy Osbourne og en rekke andre hardrockere på tidlig 90-tall tatt i betraktning, er det smått utrolig og en bekreftelse på at vi lever i en annen tid og med en annen, åpnere kirke (?). Men dette er jo spirituelt dette også, nærmest som en motsatt speiling.

Her er flere og bedre bilder postet av More Fuzz

 

Her er en videoesnutt-smakebit av konserten

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter