Søk Meny Lukk
Lukk
Av: davidjonsson Anmeldelser 26. september 2019

Plateanmeldelse: The Switch – «Birds of Paradise»

 

Artist: The Switch

 

Album: «Birds of Paradise» (2019)

 

Plateselskap: Bangles & Brass

 

5

 

Skrevet av: David Jønsson/Omslag: Lars Sandås/Foto: Jonathan Vivaas Kise

 

«Birds of Paradise» er en god og beskrivende tittel på The Switchs femte album. Septetten er virkelig noen eksotiske fugler i den norske rockfaunaen. De har gått fra å være et lovende Oslo-band forbeholdt den harde kjerne, til kritikeryndlinger, Spellemannpris-vinnere og et band som nyter stor beundring landet rundt. Nylig hadde bandet en konsertrekke og liveplateinnspilling på landets beste bar, Moskus i Trondheim. Rapportene derfra var intet mindre enn ekstatiske.

The Switch spinner videre på vinnerformulaen fra «The Switch Album» fra 2016. Røttene er fortsatt dypt plantet i klassisk pop og rock fra 60- og 70-tallet, men med impulser og innslag fra hovedstadens eksperimentelle musikkscene, som flere av bandets medlemmer er en del av. De har igjen teamet opp sammen med medprodusent Christian Engfelt og tekniker George Tanderø. Sammen bruker de sin utforskertrang til å stadig prøve ut nye ideer og dytte hverandre mot et felles mål om å lage en helhetlig lydopplevelse.

Bandets høye nivå av popintelligens vises allerede på åpningslåten «Eyes Up», en vidunderlig komposisjon med et pulserende komp og koring med hint av 10ccs «I’m Not In Love». Arthur Kay Piene har fått større spillerom enn på tidligere utgivelser, noe som er frydefullt å høre på. Pienes traktering av diverse synther og andre tangentinstrumenter, gir bandet minst én ekstra dimensjon. Dette gjelder ikke minst på «Eyes Up» og den lekne «Spring In The Forest Of Time».

«What If» er en solfylt og uanstrengt popperle som bandets tekstforfatter Peter Vollset har beskrevet som et slags oppgjør med Peter Pan-syndromet, møtet med frykten for å ta grep og gjøre en innsats. «What if I get myself together and try for real, to really try?» er en setning flere av oss kan kjenne seg igjen i. Her hører vi eksotisk fuglekvitter i bakgrunnen, som fint bygger oppunder albumtittelen. En detalj som også kan høres i «Mehmet». 

«Birds of Paradise» når kokepunktet med «This Is Not Nothing», en sang som dunster av sofisti-pop i beste Prefab Sprout-ånd og som imponerer med en overflod av lekre detaljer. For eksempel soloen til gitarist Filip Roshauw, som minner smått om «Phanerothyme»-perioden til Motorpsychos Hans Magnus «Snah» Ryan.

Apropos detaljer, vi må nevne omslagskunsten til «Birds of Paradise». Lars Sandås, som også lagde omslaget til bandets album «Big If» og skrevet boken «Narkoatlas», har malt et frodig og innbydende bilde som står perfekt til The Switchs lydlandskap.

Med «Birds of Paradise» er The Switch på sporet av noe virkelig stort. Bandet blir belønnet for sin snedighet og hang til perfeksjonisme, med et sofistikert popalbum av høy klasse. The Switch flyr høyt om dagen.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter