Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 30. september 2019

Konsertanmeldelse: The Sisters of Mercy på Rockefeller

Gotisk minnestund i bombastisk metallslør.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:Øystein Bagle-Tennebø

Tiden har vært mer nådig med de gamle låtene til Andrew Eldritch enn med stemmen hans. Liveopptredenen hans med The Sisters of Mercy foran et utsolgt Rockefeller lørdag 28. september var preget av hans karisma; spekket med mystikk og en spesiell aura av kjølig mørke og et bemerkelsesverdig lysshow, men stemmen til sekstiåringen har mistet mye av sin kraft og pondus.

Innledningsvis var låtene spinklere enn det vi hadde forestilt oss. Totalt sett ble det en forglemmelig, men likevel smått minnerik aften for de av oss som ikke har opplevd bandet live tidligere. Så vi får vel si at dagens The Sisters of Mercy ga en slags rettferdighet til låtmaterialet.

Forventningene til The Sisters of Mercy anno 2019 var dempet av et frynsete liverykte og det faktum at bandet ikke har sluppet nytt materiale på snart 20 år. Likefullt var Oslos konsert-storstue fylt opp av gamle gothere som hadde funnet fram gamle gevanter for anledningen eller i det minste besørget at den svarte kleskoden ble opprettholdt.

Personlig har jeg alltid foretrukket Siouxsie and the Banshees, The Birthday Party, Bauhaus og The Cure av bandene som mer eller mindre ufrivillig fikk goth-stempelet hengende over seg. Men kanskje mer enn noen av de andre var det The Sisters of Mercy som definerte goth-musikken, og ihvertfall utseendet til mang en rocker med sin litt cowboyaktige stil; lange sorte kapper og solbriller.

De ga ut tre studioalbum, «First and Last and Always» (1985), «Floodland «(1987) og «Vision Thing» (1990).

The Sisters of Mercy  har alltid  sett på seg selv først og fremst som et rock’n’roll band og en industriell groovemaskin. Likefullt må de kunne sies å være en fanebærer for hele goth-bevegelsen, og har vel vært spilt på de aller fleste goth-tilstelninger der det har vært en Dj som har plukket musikken. Jeg kunne heller ikke unngå å høre dem hver gang jeg beveget meg blant alle Athens mange darkwave-klubber.

«Dominion» åpner det hele til allmenn forlystelse.

In the heat of the night
In the heat of the day
When I close my eyes
When I look your way
When I meet the fear that lies inside
When I hear you say
In the heat of the moment
Say, say, say
Some day, some day, some day, Dominion
Come a time
Some day, some day, some day, Dominion
Some say prayers
Some say prayers
I say mine

Men det lyder noe spinkelt, tynt og lavt i starten. The Sisters of Mercy fremstår kjølige og distanserte. En del som har sett bandet før, er overrasket over at scenen ikke røyklegges enda mer siden det har vært deres kjennemerke tidligere.  Det er begrenset bruk av røyk. Til gjengjeld får vi et bemerkelsesverdig lysshow hele veien, som bidrar til å skape mystikk og magi; en aura av psykedelia og spiritualitet hjulpet av tre speil i taket som reflekterer lysene og de tre frontfigurene i bandet.

De blander metall, psykedelia med dansbare beats programmert av Eldritch selv, men fremført av Dr. Avalanche, som han kaller trommemaskinen sin.

Andrew Eldritch er i sentrum, og han støttes av hans langvarige følgesvenn Ben Christo (Night by Night og Diamond Black) på bass, den nye gitaristen Dylan Smith (I Nation) og trommemaskinen kjent som Doktor Avalanche. Den betjenes av Ravey Davey, eller Dave Creffield, produsent og lydmann for blant andre Embrace og Cud, som han egentlig heter, er aller bakerst i det venstre hjørnet bak ett par Macer med mer, som er tilbake i folden igjen . Han var faktisk den aller første til å betjene Dr. Avalanche før han hadde en lengre pause, men var tilbake i 2012.

Eldritch er i konstant bevegelse fra den ene til den andre siden av scenen når han ikke trekker seg bakover og forsvinner i alt det bevegelige lyset. 60-åringen er nå kurvballhodet og har lagt vekk de lange frakkene, men har på solbrillene, som alltid. Alle fire er  ikledd solbriller. De to andre i front har hver deres vest. Ben Cristo passer fint inn med vårt bilde av 1980-tallets gothmusikere. Nykomlingen Dylan Smith utstråler mer en muskuløs, poserende hardrocker. Posering er de alle dyktige til hele veien. Det er mye løfting av instrumenter i været, knestående og annen form for stilisering. Jeg tenker mer Type O Negative enn Joy Division, for å si det slik. Det er teatralsk og henspiller til rockestjerne-myten, og alle de tre i første rekke kan titt og ofte ses selvbeundrende nyte publikums oppmerksomhet.

Aftenen er befriende uten chit-chat. Eldritch sier lite og ingenting utover et «Tusen takk» og å introdusere gitaristen, men utstråler en særegen karisma hele veien som bærer hele forestillingen.

Musikalsk er det ikke så tight som vi hadde forventet, med Eldritchs vokal som det svakeste leddet i kjeden. Han får vokalstøtte fra både bassisten og gitaristen, men de er også spinkle. Lydbildet er mer preget av metall enn den voldsomme overdådige synthpopen fra «Jim Steinman»-perioden.

Etter hvert skrur de det mer på plass og musikken får mer tyngde og kraft.

Den monotone, repeterende rytmen fra trommemaskinen resonnerer skarpt. Bassen slår inn, og ut av det sterke lysskimmeret dukker igjen den temperamentsfulle mannen fra Ely, Cambridgeshire; midtpunktet og lederen Andrew Eldritch. Vi får «Marian», som et tidlig høydepunkt og en påminnelse om hvorfor jeg aldri helt har klart å legge til side dette bandets musikk.

In a sea of faces, in a sea of doubt
In this cruel place your voice above the maelstrom
In the wake of this ship of fools I’m falling further down
If you can see me, Marian, reach out and take me home
I hear you calling Marian
Across the water, across the wave
I hear you calling Marian
Can you hear me calling you to
Save me, save me, save me from the
Grave
Marian
Marian, there’s a weight above me
And the pressure is all too strong
To breathe deep
Breathe long and hard
To take the water down and go to sleep
To sink still further
Beneath the fatal wave
Marian I think I’m drowning
This sea is killing me

Låten legemliggjør mye av sjelen til bandet med sin pseudomystiske tekst, sporadiske skrik og klangfulle gitarpartier. Publikum synger med slik de skal gjøre flere ganger underveis, tross at ikke alle er like overbevist av dagens utgave av bandet. Men når vi rusler ut av lokalet tror jeg likevel vi kan si de har ytt en form for respekt til sitt ettermæle.

I løpet av de nitti minuttene konserten varer får vi mest låter fra den utgitte katalogen, men her er også plass til et par nye låter; «Show Me», «Better Reptile» og en instrumental uten navn. «Show Me» er vel den som gjør mest inntrykk, selv om heller ikke den er helt der oppe sammenlignet med det de gjorde under storhetstiden. Det er «Alice», «Marian» og «Flood II», utover ekstranumrene, som sitter best i mine ører.

Under ekstranumrene er det som om noe har skjedd. Først da sprudler det mer av bandet og stemningen ute i lokalet løftes mange hakk. Brått låter det storslagent, tydelig og bombastisk og Andrew Eldritch bjeffer kraftfullt og eier lokalet.

Grandfinalen med Wagnerske «This Corrotion» er mektig der bandet kan ses med hendene i været mens de nyter all beundring fra salen. I det hele tatt er de i deres rette element fra «More» via «Lucretia My Reflection» til den eksplosive katarsisen med«Tempel of Love» og «This Corrotion». En sann svirr av noen hits.

Gimme the ring, kissed and told
Gimme something that I missed (gimme the ring)
A hand to hold, wild and what it seems (gimme the ring)
Kill the king with love is the law
And then we’ll turn round (gimme the ring)
Gimme dream child
And do you hear me call? (Gimme the ring)
On the loan and on the level
Still on the floor (gimme the ring)
Sing dream child
And do you hear at all?

Dette melder Eldritch avslutningsvis i «This Corrosion» . Catchy, teatralsk og fint nok.

 

 

 

Her kan du søke etter og låne utgivelser, noter og bøker i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter