Søk Meny Lukk
Lukk
Av: davidjonsson Intervjuer 13. oktober 2019

5 plater som har inspirert Arthur Kay

Arthur Kay er aktuell med EP-debuten "Arthur Kay". En sonisk fest som veksler uanstrengt mellom utadvendt frihets-funk, til mer lavmælte og innadvendte låter. Les mer om hvilke 5 plater som har inspirert ham!
Tekst: David Jønsson / Foto: Jonathan Vivaas Kise

Arthur Kay Piene er en allsidig type. Muligens har du sett ham i dyp konsentrasjon over et uvisst antall synther og keyboard med The Switch, eller som interplanetarisk storbandleder i jazztruppen Dr. Kay and His Interstellar Tone Scientists. Eller kanskje du har sett ham med Orions BelteDig Deeper eller Ivan Ave. I fredagens Dagens Næringsliv kunne vi også lese om hans småbrutale møte med artistlivet, med debut som 16-åring som Arnie Norses organist.

Nå står Piene på egne ben med soloprosjektet Arthur Kay, med produsenthjelp av ringreven Erlend Mokkelbost. Allsidig er også et dekkende ord for lydlandskapet som blir malt ut over de fem låtene. Sporene veksler uanstrengt fra udestillert, utadvendt frihets-funk, til mer lavmælte og innadvendte komposisjoner. «Holiday Pay» er et perfekt eksempel på det førstnevnte, med sitt ekstremt smittende humør. En sjarmoffensiv som blander Marcos Valles «Estrelar»-periode og Thundercats 80-tallsflørt i cocktailshakeren.

Andresingelen «Higher Ground» er på den andre siden et eksempel på det lavmælte og meditative fokuset på EP-en, med sine skvulpende rytmer og en følelse av dagen derpå-balearisk disco. Balansen mellom eufori og sjelsøking fungerer utmerket på «Arthur Kay». Både oppturene og nedturene ved festen vises frem.

Dette føler jeg også kommer frem i Arthurs valg av album som har inspirert ham. Her finner du musikk for kontemplasjon, vanskelige tider, gode tider, hverdag og ikke minst fest. Og ja, jeg er tilbøyelig til å være enig i valget av verdens beste låt.

 

Herbie Hancock – Headhunters

– For meg – som for ganske mange unge folk som er gira på å bli jazzmusikere, tror jeg – så startet nok jazzinteressen først og fremst med et håndverk, noe man hadde lyst til å lære seg, mestre og bli til. Lyden og musikken kom litt i andre rekke. Det tok rett og slett et par år fra jeg begynte å spille jazzmusikk til jeg begynte å like å høre jazzmusikk – frem til da var jazzlyttinga først og fremst en lekse jeg ga meg selv. Så når «Head Hunters» dukket opp i en av faren min sine CD-bunker, fungerte den som en brobygger mellom ting jeg elsket å høre på i 15 års alderen, Jamiroquai, Public Enemy, The Doors, og all den jazzmusikken jeg «tvang» meg selv til å høre på. Alt ble mye morsommere etter at jeg fant denne skiva her. Det var vel på mange måter her det begynte, alt som nå er artisten Arthur Kay.

 

Stian Carstensen – Backwords into the Backwood

– Denne plata hørte jeg i hjel da jeg var student i starten av 20-årene. For meg er den i hvert fall noe av det mest typete og underholdende som er gitt ut av norsk jazz noen gang. Å kalle det noe av det beste som er gitt ut av norsk jazz er nok litt vrient, skal man forholde seg til tradisjonelle kriterier for kvalitet i musikk er den er nok litt for utydelig og gjennomsyret av musikkonservatorie/pappahumor til det. Men for en fest av en plate dette er altså. Og for et rikt og mystisk lydbilde! Noen ganger lurer jeg på hvordan norsk jazz hadde sett ut i dag om Stian Carstensen hadde satset på og turnert med dette prosjektet over mange år.

 

Joanna Newsom – Ys

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

– Jeg fikk med meg denne skiva da den kom, hørte gjennom den noen ganger, skjønte den ikke helt, lot den ligge litt, gikk gjennom en vanskelig periode i livet, oppdaget denne plata igjen, satt den på en sen kveld, hylgråt meg igjennom hele skiva, og har så hatt den nært hjertet mitt siden den gang. Helt siden den natten har jeg hatt lyst til å lage noe lignende. Den plata jeg har laget nå er definitivt ikke det. Kanskje senere, håper senere.

 

Sampha – Process

– Dette ble en veldig sterk inspirasjon for meg mens jeg lagde Arthur Kay. Blandingen av programmert og akustisk lyd som preger «Process» var et klart ideal da jeg selv skulle inn i studio med denne musikken. Det er en massiv erklæring av en debutskive; åpen, ærlig og søkende, både sonisk og emosjonelt. Jeg var i hvert fall helt pumpa og nesten svett etter første gjennomlytting.  «(No One Knows Me) Like the Piano» stikker seg ut på alle måter fra den, kanskje en av tiårets beste ballader spør du meg, men hele skiva er definitivt en reise og en opplevelse man ikke bør være foruten.

 

Curtis Mayfield – Curtis

– Funk, soul og disco var noen av de første sjangrene jeg følte jeg fikk lov til å oppdage og utforske litt på egenhånd, fri fra foreldrene mines LP-samling, norsk grunnskole eller pianolærerens formaninger om hva man burde sjekke ut. Jeg fikk lære om dette først og fremst igjennom DJ Dust sitt program på P3 i helgene. Jeg tok ofte opp programmene på minidisc, og ser på dette som noen av de viktigste musikktimene jeg noen gang har fått. Om «Move On Up» dukket opp i en av disse settene, eller på en sånn funk og soul samler jeg fikk tak i på Platekompaniet er jeg litt usikker på, men at det mest sannsynlig er verdens beste låt er jeg skråsikker på. Elsker resten av skiva også altså, er ikke det, er bare noe helt eget med «Move On Up», fra de to skarptrommeslagene og ut hele sax-soloen.

Lytt til «Arthur Kay» her og se om du klarer å spore noen av inspirasjonene:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 7 andre abonnenter