Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 14. november 2019

Konsertanmeldelse: The Mountain Goats på Rockefeller

Med introduksjonen av vinteren og snøen var det fint med Oslobesøk fra John Darnielle og hans The Mountain Goats på Rockefeller søndag 10. november. Det ble en uhøytidelig aften med humor, betraktninger om det å eldes og oppgjør med ungdommelig galskap og rusmisbruk akkompagnert av melodisk indie. Helt fullendt ble det likevel ikke denne gangen. Først og fremst fordi den turnerende duoen i god gammel lofi-ånd ikke hadde øvd før de dro på tur.
Av: Jan-Olav Glette

The Mountain Goats på Rockefeller søndag 10. november ble en blandet affære; fint og inderlig og slurvete om hverandre. Vi var i det hele tatt litt mellomfornøyd med det som vi fikk servert fordi vi savnet både nye og gamle favoritter fra settlisten, de andre bandmedlemmene bassist Peter Hughes og trommis Jon Wurster, men kanskje aller mest fordi mange låter ikke var innøvd i forkant.

Det hele virket noe tilfeldig eller vilkårlig. Noe Darnielle også selv antydet underveis der han flere ganger sa at de hadde glemt å spille visse låter i Stockholm dagen før under turnépremieren på denne svingen i Europa eller fortalte at de ikke hadde spilt denne låten annet enn på en lydsjekk. «Doc Gooden» fra vårens album fikk sogar sin livedebut. Så det var noe eksklusivt også ved det hele, og innbitte fans var nok fornøyde med å høre låter som bare sjelden spilles live.

Det var også fint å se den sterke innlevelsen til 52-åringen John Darnielle, som tydelig avslørte hans religiøse bakgrunn både innenfor ISKCON-bevegelsen og Evangeliekirken tross at han oftest definerer seg som ateist.

Vi fikk et intimt og nært møte med låtskriveren og forfatteren (Black Sabbath: «Master of Reality» (2008), «Wolf in White Van» (2012) og «Universal Harvester» (2017), som også har gjort stor suksess som podcaster «I Only Listen to the Mountain Goats» sammen med Joseph Fink og gjesteartister som har gjort cover av hans låter) på det som ble avertert som duokonserter, men omtalt som «Solo show» av amerikaneren fra scenen.

Mannen fra Bloomington, Indiana, som starter bandet i Claremont, California, men i dag er basert i Durham i North Carolina, har med seg multinstrumentalisten Matt Douglas fra The Hot at Nights og Small Ponds på saksofon, keyboard, gitar og backing vokal. På noen låter får de også hjelp fra supportbandet Laura Cortese & the Dance Cards med cello, fiolin og kontrabass. Sistnevnte låter er kanskje de som fungerer best denne kvelden. Låtenes dynamikk forsterkes av jentenes bidrag og får samtidig mer kraft og tyngde.

Fint var det likevel på en av de første snødekkede vinterdagene å få ta del i de melodiske indiefolklåtene og de personlige anekdotene og morsomhetene til en historieforteller av rang. Darnille er en reell mester når det gjelder menneskelige karakterstudier. Det være seg rollespill, og spesielt er de opphengt i «Dungeons and Dragons» som han nå har tatt for seg på «In League with Dragons», profesjonelle wrestlere eller methamfetaminjunkies.

Det det handler om er melankolske, gjennomborrende og ærlige selvbiografiske låter vekslet med poetiske, stiliserte partier eller satiriske betraktninger. Temaene har dreid over mot det å eldes fra å ha tatt for seg en oppvekst og ungdom med rusmisbruk, problematiske forhold til foreldrene eller religiøsitet. Surrealistiske og impresjonistiske partier har blitt vevd inn i en form for realisme. Det er livet slik det leves, har blitt levd og slik vi gjerne ville ha levd det rørt sammen.

Nitten album og seks kassetter har det blitt hittil fra den produktive låtskriveren, som er kjernen i The Mountain Goats. The Mountain Goats er John Darnielle og hvem han til enhver tid vil ha med seg. De siste årene har det vært en ganske stabil kvartett med trommeslageren Jon Wurster (Superchunk og Bob Mould) og bassist Peter Hughes utover Matt Douglas, de er med på denne turneen.
Det er en slankere utgave vi får møte denne søndagen da de stort sett kun er en duo.

Det vi fikk høre var et reelt tverrsnitt av karrieren til singer/songwriteren med enkeltlåter fra veldig mange ulike album og noen mer obskure låter som bare har vært sluppet på «12» eller EP, som «Black Pear Tree» fra EP-en med samme navn sammen med Kaki King i 2008 og «Dutch Orchestra Blues» fra «Isopanisad Radio Hour» (2000) tolvtommeren allerede som andre låt etter den fine starten med «Estate Sale Sign» fra «All Eternal Deck» (2011). Personlig er jeg veldig glad for å få høre «Pure Heat», som først ble sluppet på en splitt sjutommer med Simon Joyner «Why You All So Thief» (1994), men som også finnes på samlingen «Protein Source of The Future Now» (1999) hvor jeg lærte den å kjenne.

the wind from the north, flattens the yellow corn.
you come into the house, with your dress torn.
i can see you now, as through a screen.
a smile on your face, your fingers dripping kerosene
your hair hangs down, over me.
your hair casts a shadow to cover me.
i can see you now, as through a screen.
a smile on your face, your fingers dripping kerosene

Litt overraskende er det kanskje at vi bare får fem låter fra det nye albumet.

Jeg ble aldri opprømt av det jeg hørte denne kvelden, men ble likevel underholdt nok tross at de overstrømmende følelsene og ekstasen uteble. De utelot mange favoritter. Vi savnet for eksempel deres mest streamede låt «This Year», «No Children», «Rain in Soho», «Your Belgian Things», «Andrew Eldritch is moving back to Leeds» og favoritten «Waylon Jennings Live!» fra årests album «In League with Dragons».

Det som forstyrrer mer enn sangvalgene er det faktum at de ikke har tatt seg tid til å øve før de dro ut på denne konsertrunden. Låtene sitter derfor ikke alltid helt som de skal. De gjør det heller ikke lettere for seg selv ved da å spille en del obskure kutt de knapt har spilt før.
Ved et tilfelle måtte de sogar starte låten på ny. Ellers livedebuterte de flere låter. Derfor måtte John Darnielle lære makkeren Matt Douglas låta før de kom riktig i gang. Noen ganger måtte Douglas som er relativt ny i The Mountain Goat-sammenheng, hvor han ble med i 2015, lære låten, og rett som det var var sangeren usikker på tekstene. Han måtte da bla i den medbragte tekstboka.

De flyter likevel på Douglas’ musikalitet og anekdotene til 52- åringen, men aller mest på det sterke låtmaterialet. Saksofonen blir noen ganger litt vel mye Kenny G for min smak og her er også visse keyboardpartier som nærmer seg en form for klassisk muzak, men oftere er det finstemte melodiske harmonier og gripende tekster.

Arrangementene er ofte litt mer forseggjorte og dempede enn hva de opprinnelig er, selv om grunntonen som oftest er beholdt. «Tidligere hadde jeg masse ungdommelig energi, nå kan jeg spille», kommenterer Darnielle. Anmelder reflekterer også rundt dette og kan ofte komme til at jeg mange ganger foretrekker det ungdommelige pågangsmotet, overmotet og energien. Men formidlingstrangen og det skarpe blikket er her ennå. Og John Darniellle forvalter musikkarven sin veldig fint.

«Det var dårlig gjort å le», kommenterer han til en publikummer som flirer når han introduserer «Matthew25:21» («The Life of the World to Come» (2009) – en låt tilegnet hans kreftsyke mor og opplevelsene rundt denne sykdommen.

Han fremfører noen låter helt alene. Sender så inn igjen den returnerende kompanjongen for å hente ham et glass rødvin. Det er en koselig, ikke selvhøytidelig atmosfære. Blant publikum finner vi Iron Maiden-brødrene side om side med akademikere og bønder. The Mountain Goats har et bredt nedslagsfelt og spiller ikke bare for det typiske indiepublikummet man lett kunne forestille seg. På de mest kjente låtene synger de alle med, men det er likevel ikke helt denne sekteriske stemningen, kultaktige følelsen som vi har lest om.

«For en som har levd store deler av sitt liv med å ønske seg død, er det fint å ha kommet til et stadie der man nærmer seg den», kommenterer han før « Younger». Vi vet ikke hvor mye som er fleip, satire eller alvor, som også ellers i tekstene hans.

Crank that siren high
Drain the wellspring dry
Map out your coordinates
Send out scouts by day
Dole out mercenary pay
For restless young subordinates
It never hurts to give thanks to the local gods
You never know who might be hungry
It never hurts to scan the windows on the upper floor
I saw a face there once before when I was younger
Set the torch aflame
Call the night by name
Stake out your dark position
Lie in wait
By the gleaming city gate
Try not to lose sight of the mission
It never hurts to give thanks to the broken bones
You had to use to build your ladder
Moment close at hand
Half of you will never understand
And it doesn’t really matter

De fem ekstranumrene som følger etter «Sicilian Crest» og avslutter grunnsettet var også virkelig hva vi kom for.

Først den finstemte «Lakeside View Apartments Suite», som kveldens andre låt fra «Transcendental Youth», (2012) etter at tittelsporet hadde blitt spilt midtveis i hovedsettet.
Så ber Darnielle oss å legge bort alle mobiltelefoner og forteller at bandet til han ene blant oss i publikum har gjort en cover av deres låter og gjerne vil høre nettopp denne i kveld.

Selvsagt handler det om Lillehammers stolthet Cockroach Clan, som på sin nye plate«Songs About Blunt Knives and Deep Love» (sjekk anmeldelse, red.anm.) har tatt for seg den gamle lofi-klassikeren «Going to Georgia» fra «Zopilote Machine» (1994) til The Mountain Goats fornøyelse. Noe beskjemmet, men til stor jubel, gjør duoen sin versjon.

Så er det tid for et annet høydepunkt fra vårens album «Possum by Night» før det hele kulminerer med to av de aller ypperste og mest kjente, «Up the Wolves» og «The Best Ever Death Metal Band in Denton». «Låter som man forventer å høre på en The Mountain Goats-konsert», kommenterer John Darnielle, og virker oppriktig med sitt nikk til skandinavisk metallhistorie.

the best ever death metal band out of Denton
were a couple of guys, who’d been friends since grade school.
one was named Cyrus, and the other was Jeff.
and they practiced twice a week in Jeff’s bedroom.

the best ever death metal band out of Denton
never settled on a name.
but the top three contenders, after weeks of debate,
were Satan’s Fingers, and the Killers, and the Hospital Bombers.

Jeff and Cyrus believed in their hearts they were headed
for stage lights and Learjets, and fortune and fame.
so in script that made prominent use of a pentagram,
they stenciled their drumheads and guitars with their names.

this was how Cyrus got sent to the school
where they told him he’d never be famous.
and this was why Jeff,
in the letters he’d write to his friend,
helped develop a plan to get even.
when you punish a person for dreaming his dream,
don’t expect him to thank or forgive you.
the best ever death metal band out of Denton
will in time both outpace and outlive you.
hail Satan!
hail Satan tonight!
hail Satan!
hail hail!

Vi rusler sånn passe fornøyd ut i snøen og kulda vel vitende om at det første livemøtet på klubben Garage i Oslo nok vil sitte sterkere i minnet, men at vi tross alt hadde en ganske fin kveld.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter