Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 17. november 2019

Konsertanmeldelse: Priests på Blå

Gutturale hyl, frenetisk tromming, vidd og satire og en frontfigur med magnetisk utstråling var det vi fikk da Blå i Oslo onsdag 13. november bød opp til dans med Washingthon D.Cs hete D.I.Y. punkkvartett Priests.
Av: Jan-Olav Glette

Det var herlig å se Washington D.C-kvartetten Priests levere tre kvarter heseblesende, dansbar postpunk på Osloklubben Blå onsdag 13. november. Den uttrykksfulle og karismatiske vokalisten Katie Alice Greer tar mye av fokuset med sin selvsikre, autoritære, men også følsomme tilstedeværelse. De tre andre bandmedlemmene bidrar også med smittende overskudd og virker ganske uanfektet av det lave publikumsoppbudet.

D.I.Y. musikk som dette har vært dypt savnet på Oslos livescener de siste årene. Dessverre var det heller ikke altfor mange som hadde tatt turen denne vinterkvelden tross at bandet har fått mye oppmerksomhet i toneangivende utenlandske musikkaviser og nettsteder. Debutalbumet «Nothing Feels Natural «(2017) kom på en 83. plass på Stereogums oppsummering av de 100 beste platene fra 2010-tallet.

Årets oppfølger «The Seduction of Kansas» viser bandet fra en mer melodisk side og har ikke vært umiddelbart like inntagende som debuten eller EP’en «Bodies and Control and Money and Power» (2014), men vokser på en med flere lytt.

Pussy Riots opptreden på en annen scene; Parkteatret, hadde nok en del med saken å gjøre. Selv om vi etter hvert oppdager at det faktisk var mulig å få med seg begge deler grunnet noe forsinket konsertstart på Blå og tidlig arrangement litt lenger oppe på Grünerløkka. Det spørs nok likevel om ikke dette var en vel så potent riot grrrl-arv; ihvertfall musikalsk.

Det var intenst livgivende og forfriskende deilig å høre gjengen i aksjon og en påminnelse om hvorfor jeg satte så stor pris på å bo på steder som Berlin og Norwich med sine gode tilbud med undergrunnsmusikk med utspring i gjør det selv scenene (D.I.Y). Priests gir ut platene på sin egen label Sister Polygon hvor de også har tatt inn andre spennende amerikanske artister som Downtown Boys, Snail Mail, Sneaks og vennebandene Gauche og Flasher (Taylor Mulitz var tidligere med i Priests). Samtidig bekreftet de også nok en gang vitaliteten, kraften og dybden i musikkmiljøet i den amerikanske hovedstaden.

 

 

Det handler om en herlig sammenføring av punkenergi med den dystre, stemningsfulle postpunken til Siouxsie and the Banshees, jazz, paranoid disco og trip hop-elementer. Priests er glohet og pulserende, men også i like stor grad gøyalt og livgivende. Det blir veldig tydelig at bandet også vil ha det gøy når de står på scenen. Katie Alice Greer, som jeg sist så med Chain and the Gang (hun var med på «In Cold Blood» (2012) på Festsaal Kreuzberg i Berlin i 2012, har hvitbleket hår (eller er det en parykk?) og er ikledd en leopard kattedrakt og sprader rundt, vrenger og vrir seg eller danser hele konserten igjennom.

 

 

 

 

 

 

Hun er en uttrykksfull vokalist som kan synge høyt med en raspende skurr i stemmen. Og har en magnetisk utstråling som sprer seg til publikum som mer og mer gir seg hen og over i dans ettersom konserten skrider frem.

 

Gitaristen G. L. Jaguar har på en gigantisk Stetsonhatt og veksler konsentrert spilling med dans og gledesklyv når låtene bygger seg opp mot sin intense avslutning.

Surfmusikk, som Link Wray, er en tydelig inspirasjonskraft for mange av gitarpartiene hans, men også den buldrende gitaren til Dead Kennedys.

 

 

Daniele Daniele (Danielle Yandel), står for konsise og ganske så heftige trommerytmer. Hun viser også lekenhet der hun gyver løs på trommene med maraccas på enkelte låter. Noen få låter inn i settet reiser hun seg fra trommene og bytter plass med Greer for å ta senterplassen på scenen og vokalen på bitende «I’m Clean» og «68 Screen».

The temptation
Has always been, has always been
What lies behind the ice
The hot-blooded tramp inside your mind
Wear white gloves, but I’m no saint
Thought I was Grace Kelly, but just you wait
Yeah, I’m that bitch, your white witch
Na-na-na-na-na-na, na-na-na-na-na
Clean, clear, and cold, through and through
All these disgusting things you do, you do, you do
But not me (Not me)
I’m clean (I’m clean)
Please act upon me
No agency or complexity
Not a single feelin’ inside of me

 

Hun har en mer sårbar og verkende fremtoning bandkollegaen når hun inntar vokalen, men minst like mye vidd og nerve tekstlig. Det at hun også trer frem gir det musikalske uttrykket mer mangfold og giør også opplevelsen totalt sett mer empowering som amerikanerne og feministene gjerne sier. Priests er definitivt radikal, D.I.Y., politisk og frigjørende med all sin glede , humor og kraft.

 

 

Greer kommer tilbake i front med sine rockestjerne-«poser» og struttende bevegelser, men også sensuelle aura.

When I met you you were just a bad attitude
You dated a model one time she stuck her finger in a light socket
About things like that people were always so mean and rude
But I always felt like, «Oh Veronika, baby, I think I
Kinda know what you mean»

I can’t believe I’ve always had such awful taste
You were just a rich kid low life in a very big jacket in a very big way
The most interesting things about you
Was that you smoked Parliaments, the babiest cigarettes (JJ ) Fra «Nothing Feels Natural»)

 

 

 

Bassen trakteres av Alexandra Tyson med tilbaketrukken kulhet og sjenanse med unntak for helt mot slutten når hun poserer i front på forsterkerne.

Noe av intensiteten og energien har altså fått vike for mer sofistikerte melodier på årets album. En plate inspirert av boka «What’s the Matter with Kansas? How Conservatives Won the Heart of America «(2004) skrevet av den amerikanske journalisten og historikeren Thomas Frank. Sakprosaen tar for seg fremveksten av konservativ, populistisk anti-elitistisme i USA med utgangspunkt i Kansas. Staten, som tidligere hadde en sterk venstreradikal bevegelse, har de siste tiårene blitt overveiende konservativ. Engasjement og politisk opprør rettes i dag mot liberalistene og mot homoseksuelle ekteskap og abort. I stedet for å berike sine medborgeres menneskerettigheter har de altså nå begynt å ta fra dem deres valgfrihet og mulighet til å leve sine liv slik de selv ønsker.

Med vidd og satire eksemplifiserer Priests dette. I nøkkellåta «Jesus Son» heter det;

God came to me in a dream and told me that I’m Jesus’ son
I know this world is mean, it’s lucky I’m the chosen one
I walked on eggshells backwards, this secret on my face
But now the earth calls me, I’m feral, I’m a smoking gun
Back before the sky screamed, I didn’t know I was someone
Pinkness of my feelings, a big and wet and waiting tongue
The day I walked on water, the shrapnel ricocheted
Said, «Baby, give it to me, Savior, I’m how the West was won»
I am Jesus’ son, I sparkle like the setting sun
I am Jesus’ son, I think I wanna hurt someone
I am Jesus’ son, I’m young and dumb and full of cum
I am Jesus’ son, I think I’m gonna hurt someone

Som så mange andre Washington-punkband er her et politisk tilsnitt. Det gjennomsyrer alt de gjør. Det er politisk opprør med humor og med et skarpt blikk på amerikansk samtid. De innehar subversiv kraft og benytter plenty vidd i sitt arsenal for å få frem budskapet.

De må ha røtter i band som Huggy Bear, Bikini Kill og Blondie, Siouxsie and the Banshees, The B-52’s med flere, men i likhet med samtidige artister, som for eksempel britiske Shopping/Sacred Paws, Lithics, Protomartyr, The Coathangers, Drahla og Screaming Females, tilfører de også noe nytt i sin tilnærming til fortiden. Det eksplosive groovet gjør musikken deres passe unik og veldig relevant også i dag. Punk revival, støyrock og indie med politisk vidd og dansbare beat har vi plass til også i 2019. Opprørske følelser og angstfulle tanker artikuleres med slående eksempler og tydelig språk i en tid hvor behovet for det konsise og presise er stor. Med et sammenhengende sett på 45 minutter uten pause er det også kort og poengtert, og det føles både greit og litt befriende.

Totalt sett er de glohete og myndiggjørende. Kanskje kan man si at de får sårbarhet, eventuelt følsomhet og styrke, til å bli en og samme ting. Det er ikke så lett å forestille seg at noen vil forlate deres konsert uten et lite smil rundt munnen og med en dose energi.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk av disse og andre artister i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter