Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Musikkavdelingen Intervjuer 29. november 2019

5 plater som har inspirert Soft Ride

Soft Ride er ute med sitt andre album "Lisbon Lights". Et dypt imponerende album med sommerlige vibber og lovnader om lysere tider. Les om hvilke album som har inspirert den softe gjengen her.
Tekst: David Jønsson / Foto: Rune Vandaskog

Det er mørkt hele dagen. I hvert fall føles det slik. Det er mørkt når du leverer i barnehagen og på vei hjem fra jobb. Sånn sett er Soft Rides andre plate «Lisbon Lights» den perfekte kur mot snikende vinterdepresjon. Soft Ride bidrar med sårt tiltrengt lys, skimrende som et Luciatog. Hvis du lukker igjen øynene mens «Lisbon Lights» snirkler seg inn i øregangene dine, er det akkurat som å være i lyse Lisboa, der solskinnet reflekteres i de hvite steinbygningene og slår i mot deg.

Arne Håkon Tjelle og Øystein Braut er hovedmedlemmene i Soft Ride. På plate og på konsertscenen utvides duoen med Anders Bjelland, Njål Clementsen og Raymond Tungesvik. Til sammen har de samlet erfaring fra band som Bloody Beach, Electric Eye, Dig Deeper, Low Frequency In Stereo og Megaphonic Thrift. For å nevne en liten andel av bandets CV.

Sammen skaper Soft Ride et eget sonisk univers som kan være vanskelig å definere. De bygger videre på debuten «Burgundy» fra 2017 og presenterer en slepen miks av War On Drugs, J.J. Cale og tilbakelent vestkystrock, med imponerende instrumentering hele veien. Mellotron, synth og lapsteel i et sømløst vev. Et soft trøkk om du vil. Det er vanskelig å ikke fortape seg i Brauts delikate lapsteel-spilling, Tjelles innbydende vokal eller Clementsens basslinjer (som for eksempel på «Leaves»). Lyden er slående, og her er det kanskje på sin plass å skyte inn at platen er mastret i Abbey Road Studios. Det merkes.

Med en såpass eklektisk sound, er det spennende å høre mer om hvor de henter sin inspirasjon fra. En liten titt i hva som gjemmer seg i platepåsan til bandet.  Det kan være litt av en utfordring å velge ut fem plater, og det må sies at dette er en utfordring vi i Deichman Musikk elsker å gi band og artister. Dette er de fem albumene Arne og Øystein valgte ut:

1. Damian Jurado & Richard Swift – Other People’s songs, vol 1.
– Første gang jeg hørte denne ante jeg ikke hva det var, og av og til er det er en ganske deilig følelse. Platen består av ganske obskure covers, sunget av alt-country singer songwriter Damian Jurado og Richard Swift fra blant annet The Shins. Opptakene er badet i spøkelsesaktig fjærklang, blandet med mellotronstryk og kor. Denne hørte vi mye på under innspillingene og muligens har noe av mellotron-valgene våre sneket seg inn derfra. Her er det uansett mye gull, fra en session som høres ut som kan ha vært en hyggelig og avslappet affære.

2. Jessica Pratt – Quiet Signs
– Det er litt rart at hun synger som hun gjør, mens når hun prater mellom låtene så snakker hun helt normalt. Uansett, Jessica Pratt er et stort forbilde for oss! Det helt nedstrippede lydbildet har en superkul vibb, nydelig gitarspill og så har hun en utrolig kul stemme. Denne platen har alt! Jeg liker at det høres ut som hun har tatt den opp i et rom man kan høre knirkingen og susingen av. Jeg får skikkelig lyst til å reise til LA og henge av denne platen. Spesielt første og siste spor er skjellsettende!

3. Al Green – Let’s Stay Together
– Kul kis! Mannen med de feteste jakkene og den softeste softheten! Det er lov å leve og det er lov å ta det easy. Al er en forgangsperson på groovy, myk vibbing. Den perfekte søndagsplate, som også scorer full pott alle andre dager i uken!

4. Susanne Sundfør – Music For People in Trouble
– Det er helt uforståelig at så vakker sang kan lages med en stemme. Jeg får klump i magen hver gang jeg hører denne. Den gir meg Leonard Cohen og David Lynch assosiasjoner og en million andre følelser jeg ikke visste jeg hadde! Det er egentlig en ganske visuell plate, ihvertfall for meg og så er det skikkelig mye fint gitarspill på nylonstrengsgitar. Som om det ikke var nok, spiller Greg Leisz også så helt enormt bra pedal steel, at man kan helt miste motet.

5. Björn Olsson – The Shrimp
– Vibben her er helt enormt kul! Jeg vet ikke så mye om dette svenske unikumet, annet enn at han har gitt ut en serie med sjømatrelaterte instrumentalplater (og spilt i The Soundtrack Of Our Lives og Union Carbide Productions, red.anm.). Det er rolig og nedpå, lengtende og melankolsk og meget, meget svensk. Dette kunne vært soundtracket om man skulle gått Canada på tvers, som heldigvis veldig få av oss skal. De sier veien til en manns hjerte går gjennom magen.. Vel, sjømat har vel aldri luktet så godt som dette?

Helt til slutt må vi nevne at Soft Ride spiller slippkonsert på Landmark i Bergen fredag 29. november og Krøsset i Oslo lørdag 30. november. Hør «Lisbon Lights» her:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 10 andre abonnenter