Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 9. desember 2019

Konsertanmeldelse: Tav Falco’s Panther Burns på Revolver

Den bevarte stemmeprakten og den egensindige dansen til Tav Falco var den store beholdningen da den gamle mesteren var på et sjeldent Oslo-besøk onsdag 5. desember. En gumbogryte fylt av tidlig rock 'n' roll, showsanger, blues, country, vals og tango fremført av en velspillende kvartett som holder Panther Burns arven i hevd fikk vi oppleve tross at vi var få; og alle som ikke var på jobb var menn.
Av: Jan-Olav Glette

Amerikansk rockabilly med gresk dramaturgi og østerriksk vals i kompotten

 

 

En sjelden dramaturgisk og teatralsk besjelet tilnærming til musikkarven fra første del av forrige århundre med røtter i Orfeus teater ble oss til del på Revolver-kjelleren i Oslo. Avvikende hillbilly, country, rockabilly, tango og vals vevd sammen til et stadig omskiftelig filmatisk lydbilde, som ga gjenklang og minnet oss om hvorfor det oppsto en kult rundt Tav Falco og hans The Panther Burns på tidlig 1980-tall.

 

 

 

En veldig bra midtuke-leksjon i Memphis’ spennende musikalske tradisjoner og rockens røtter var det vi fikk onsdag 5. desember når Tav Falco & The Panther Burns besøkte den lille Osloklubben Revolver på sin feiring av at det nå er 40 år siden de startet.

Amerikaneren selv innehar fremdeles en flott stemme og viste seg også frem som en imponerende danser. Han slår vindmølle med armene, fekter eller peker i lufta, går ned i knestående eller snur seg i rundt. Når han ikke synger briljerer han med innøvde dansesteg. Han står sjelden eller aldri stille og er i det hele tatt veldig sprek for en mann i sin alder.

Det har vært mange utskiftninger i personell siden Falco kom til Tennessee fra Clark, Arkansas og startet bandet sammen med en annen Memphis-legende; avdøde Alex Chilton (fra The Box Tops, som han etter hvert overga til en mindre suksessrik solokarriere og det i etterkant svært innflytelsesrike bandet Big Star), Ross Johnson og Ron Miller.

Dagens Panther Burns-lagoppstilling — som tar til scenen på Revolver— inkluderer tre italienske musikere i form av Walter Brunetti på trommer, Giuseppe Sangirardi på bass og Mario Monterosso (Dale Watson, Red Mount Trio) på gitar. Sistnevnte har flyttet til Memphis og fyller også en sentral rolle i dagens band med sin Gretsch-gitar, som dirigent/arrangør og musikalsk partner til Falco selv.

Falco selv trakterer en praktfull vintage Höfner i tillegg til den besjelede vokalen. Riktignok ikke den svarte klassikeren som har vært hans hovedinstrument siden starten; den ble stjålet når han besøkte hjembyen Memphis, men en erstatning.

Etter at den italienske trioen har startet opp instrumentalt i The Shadows-stil kommer sjefen selv teatralsk dansende inn på scenen til alles glede. For første gang i Oslo på mer enn ett tiår.

Musikken vi får servert denne kvelden spenner over et vidt musikalsk register og en rekke sinnstemninger. Det er på en og samme tid like mye et resultat av den rike musikkscenen i Memphis, Tennessee i USA som den er i opposisjon til den samme.
Med utgangspunkt i primitiv, tidlig rock ‘n’ roll får vi ramponerte 1940-talls showlåter, omstrukturert Delta Blues og psychobilly rørt sammen til et hele. Det er like deler hillbilly, country, rumlende surf, psykedelia, vals, tango og crooning. Det er kompakt, men samtidig åpent. De bytter ofte tempo eller rytmemønster i en og samme låt.

Bandet var samtidige med andre kultband som The Cramps og The Gun Club og like opptatt av den mer obskure deler av musikkhistorien og delte den respektløse, energiske; men også derfor respektfulle tilnærmingen til materialet. Men på et vis skilte de seg klart ut. Falco baserte sine konserter og plater utelukkende på andres låter (for Cramps var dette krydder eller likestilt). Det fantes allerede altfor mange låter, var hans mantra. Tav Falco’s Panther Burns nyter stor respekt blant andre musikere og oppgis som referanse av blant andre The Jon Spencer Blues Explosion, Primal Scream, Spacemen 3, The Oblivians og The Gories.

Han har i dag en løsere tilnærming til det og skriver også noen egne låter. Vi får et par av dem i kveld også. Mest er det likevel omarrangeringer og snodige tilnærminger til perler fra andres låtkatalog. Vi får assosiasjoner til Charlie Feathers, Jimmy Reed, Elvis Presleys utskjelte 1970-tallsmateriale (som senere ble romantisert av blant andre Nick Cave), R.L. Burnside og mange andre. Men like gjerne stemningen i Jim Jarmuschs tidlige filmer «Down by Law», «Mystery Train», osv. Vi forestiller oss også at de skrudde crooneraktige låtene skulle kunne passe inn i David Lynchs univers.

Det gjøres imidlertid med nok egenart til at det oppleves som eget og ikke som et pedant coverband. Blant annet fordi de også inkorporerer elementer fra europeisk musikktradisjon i form av fransk cabaret, gresk dramaturgi, østerriksk vals og argentinsk/finsk tango i sitt inspirerte heksebrygg.

I sannhetens navn må det nok påpekes at det er en tammere mer bakoverlent utgave av bandet i dag enn i stormaktsdagene.

En stor del av repertoaret var coverlåter hentet fra soloalbumet «Cabaret of Daggers» (2018) eller den mer sesongbetonte juleplata «A Tav Falco Christmas» (2017) fremført med kvartettens egen vri og fin innlevelse. Særlig er stemningen god når han henter frem «Bangkok» fra «Command Performance» (2015). En Alex Chilton-låt sammen med Johnny Thunders and the Heartbreakers’ «Chinese Rock».

«A true panther burn gives his hand to his enemy», proklamerer 74-årige Gustavo Antonio «Tav» Falco Nelson og gir oss en utstrakt hånd. Han trenger ikke bekymre seg. I kveld er han blant venner; mannlige venner dog. Noe han kommenterer lakonisk når han senere gir seg hen til en av låtene beregnet for det motsatte kjønn; «Strange (Libertango)».

Jolie Hollands «Old Fashioned Morphine» gjøres til en herlig jazza vals.

«Sally Go Round the Roses» fra den nye plata er et annet høydepunkt. Personlig kan jeg i grunnen spare meg for julelåtene; både fordi de er for sviskete og det fremdeles er for lenge igjen til jul, men de setter en stemning og er gjennomførte de også. Vi bør nok også gi honnør for hans inspirerte dansetrinn. I god rockabillytradisjon er de alle velkledde i dress og med gamlingen selv med pompadour-sleik. Søttifireåringen benytter anledningen underveis til å hente frem en kam fra innerlomma og gre opp sin mane. Jeg blir inspirert av hans rare, men flotte dansesteg og mange svingende kroppsbevegelser underveis.

En homage eller hyllest til Fantômas kommer aller sist i grunnsettet.

Stemningen er god hele veien blant de relativt få som har funnet veien ut i vinterkulda denne tidlige desemberkvelden. «Jævlig bra», hører jeg fra flere munner i det vi forlater lokalet etter tre ekstranummer hvor av det aller siste, «Blue Christmas», sogar kom etter at kveldens platerytter Signoir Havn fra Los Plantronics hadde satt i gang igjen med sin 50-talls rockabilly.

Det var et hyggelig livemøte med en særegen personlighet backet av et mer enn kompetent backingband. Aftenen hadde en godlynt atmosfære tross den også kyniske og kunstferdige tilnærmingene til låtmaterialet og var en herlig revy performance med dyp respekt for en viktig musikkarv. Amerikaneren har en fin sofistikert stilfull aura og en imponerende stemmekraft den dag i dag.

Det er ikke godt å vite når eller om det blir en neste gang. De som vil ha mer eller ønsker å sjekke han ut kan derimot følge med på BBCs Later… with Jools Holland i tiden fremover, der han og gitaristen skal gjøre en opptreden sammen med den gamle Squeeze-vokalisten.

 

 

 

Eventuelt kan dere sjekke ut den tidløse klassikeren «Behind the Magnolia Curtain», fra 1982.

 

 

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 12 andre abonnenter