Søk Meny Lukk
Lukk
Av: janolav Anmeldelser 9. februar 2020

Konsertanmeldelse: OMD på Rockefeller

Syntpopperne OMD fikk kjapt frem både dans og taktfast klapping når de spilte for et nesten fullt Rockefeller fredag sjuende februar. Femtiåringer mintes sin svunne ungdom og lydsporet til amerikansk collegefilm mens de molkoste seg. Wirralkvartetten bød også på kurositeter for kjernefansen i form av B-siden fra første singelen og en låt om et oljeraffineri i Nordvest-England.
Tekst: Jan-Olav Glette 

Stemningen sto i taket og det var trampeklapp, hopping eller dans under store deler av de like i underkant av to timene Wirralkvartetten Orchestral Manouvres in the Dark feiret 40-årsjubileumet for singeldebuten «Electricity» på Rockefeller i Oslo fredag sjuende februar. I bakgrunnen flimrer og stråler et ganske heftig lysshow.
Det ble for det meste en hitparade uten like, men det ble også plass til et par sjeldne godbiter for fansen og mer eklektiske publikummere i form av mer sjeldne låter som B-siden på den nevnte sjutommeren» og «Stanlow» fra andrealbumet «Organisation» (1980).

Sistnevnte åpner ballet. En melankolsk låt om et oljeraffineri i Cheshire, som beveger på forunderlig vis med sin sammenføring av mekaniske rytmer med et kjølig, angstfylt lydbilde og med en sørgmodig melodi som leder tankene til Brian Enos ambiente lydlandskaper.

It’s our belief eternally
This field remains
Stanlow
No heart or head or mind
No season could erase
We set you down
To care for us
Stanlow
A vision fading fast
A billion hearts to mourn
But so restrained
She turns away
Stanlow
I see her face in every day
The same routine along the way
Tonight in a rainstorm
Hello
Then again it feels so long
Since one single promise kept
All to say to reason
We won her heart…

Det er åpenbart at sekstiåringens stemme fremdeles har kraft og pondus til å bære dette. «Isn`t his voice amazing», kommenterer en tilreisende engelskmann til flere av oss før han hysjes på av ei femti år gammel dame fra Sunnmøre som heller vil høre stemmen til vokalisten i fred; fritt for kommentarer.

– Jeg håpte at dere tok med dere danseskoene, proklamerer vokalist og frontfiguren straks åpningslåta er ferdig.

– Så deilig å se nordmenn danse til en låt om verdens ende, kommenterer den sekstiårige vokalisten syrlig etter at de har spilt «The History of Modern».

Hitlåtene følger i en nærmest endeløs rekke. «Messages», «Tesla Girls», «Joan of Arc», «Joan of Arc (Maid of Orleans)», «So In Love», «Dreaming», «Locomotion» og «Sailing on the Seven Seas».

Andy McCluskey er kvikk og energisk. Hans karakteristiske «vindmølledans» er en åpen invitasjon til publikum som har lyst til å danse. Han veiver og vifter med armene, slår seg på brystet i en uortodoks dans, og med sin upretensiøse fremtoning gjør han fallhøyden liten og lar danselysten smitte over til publikum også. McCluskey befinner seg stort sett i front konsentrert om sang og dans, står knapt stille ett sekund konserten igjennom, men tar også en liten tur bak synthen til bandkollega Paul Humprey og spiller bassgitar på en rekke låter. Mellom låtene hisser han entusiastisk opp til dans, hopping eller klapping med overbevisende kraft, og får det stort sett som han vil. Publikum denne kvelden er aldri vanskelige å be.

I stor grad dreier det seg om menn og kvinner i femtiåra, som allerede har sett bandet tidligere og som også har tenkt seg på konserter med andre hegemoni-artister som Kim Wilde, Simple Minds og Pet Shop Boys i tiden fremover. Mennesker som ønsker å minnes ungdomstiden sin eller ungdomstiden de drømmer om at de fortsatt har. Noen har også reist til den britiske 1980-tallsfestivalen Rewind.

Bandet leverer en 1980-tallsfest uten like. Stemningen er høy. OMD leverer over all forventning; fra coole elektrosanger tilbake til tidlig 80s store pophits som «If You Leave» (fra «Pretty in Pink»-spillefilmen) og «So In Love». Morsomme er de også.

Det handler både om minner og «ønskede» minner. Orchestral Manoeuvres in the Dark var samtidige med Japan, Soft Cell og Ultravox, og ble av enkelte sett som del av new romantic-strømningen og ble i sin samtid vel så respektert som enkelte av disse, de ønsket å blande Abba med Stockhausen. Noe som kan være lett å glemme med den kanoniserte statusen disse bandene nyter i dag.

– Dere trenger ikke å skjule Depeche Mode t-skjortene under jakka. Du kan gjerne gjemme bort den Toto veska, sier McCluskey senere til ei dame i front, men den kuleste og vinneren er uansett han der borte med Joy Division t-skjorta – det beste livebandet jeg har sett – kommenterer sekstiåringen, og røper en annen viktig inspirasjonskilde for bandet i deres tidlige fase.

Og ja, her er også skjorter med både Joy Division og Bauhaus blant publikum, med noen av de samme publikummerne som var på EBM-konsert med Nitzer Ebb for et par uker siden.

OMD er fremdeles ett stort navn tretten album inn i karrieren – ikke bare i hjemlandet England, men også i kontinentale Europa – og har fremdeles låter som spilles på radio og streifer innom hitlister.
Noen briter og europeere har også tatt turen til Oslo for å oppleve bandet i a-ha`s hjemland (OMD var support for a-ha senest i 2018). Med vikinghjelm og flaske og budeiefletter kan vi se dem i front med en plakat hvor det står «Jeg elsker Morten Harket» som de etter hvert overrekker til bandet.
– Martin Cooper is a sexy beast, fleiper frontmannen, og gir plakaten videre til bandets mann på synther og saxofon.

De mest frimodige skal også ha det til at bandet synger nettopp «a-ha, a-ha» og ikke «uh-huh, uh- huh» på deres siste singel «Don’t Go», som er en av de nyere låtene sammen med «Isotype» og «The Punishment of Luxury» fra albumet «The Punishment of Luxury» (2017). De får plass i settet og fungerer nesten like greit som de eldre. Det er en forbausende kontinuitet i elektropopen til bandet fra utkanten av Liverpool som signerte med Manchester-labelen Factory og ble produsert av Martin Hanneth.

There’s a vision and it’s in my head
And it’s all the words you ever said
Don’t go, don’t go
It’s a feeling that can never fade
And it’s calling, un-betrayed
Don’t go, don’t go
Uh huh
Uh huh
Uh huh
There’s a feeling growing in my head
It’s burning holes in the empty bed
Don’t go, don’t go

Det mer tilbakeholdne og fåmælte originalmedlemmet og bandstifter Paul Humphrey får også sitt øyeblikk under strålekasterne eventuelt i lyset.

Ganske tidlig i settet trer han frem fra synthene for å ta hovedvokalen på «Forever Live and Die».
Applausen er såpass stor etter denne kjærlighetssangen at hovedvokalisten muntert kommenterer: – Jeg tror dere foretrekker at han synger. Humpreys beveger seg tilbake bak synthene, men beholder ledevokalen på kjærlighetssangen som har gitt deres samlealbum og turneen sitt navn «The Souvenir»

It’s my direction
It’s my proposal
It’s so hard
It’s leading me astray
My obsession
It’s my creation
You’ll understand
It’s not important now
All I need is
Co-ordination
I can’t imagine
My destination
My intention
Ask my opinion
But no excuse
My feelings still remain

2020-utgaven av bandet inkluderer også Martin Cooper på synth og saxofon (under «So in Love») og trommeslageren Stuart Kershaw. Cooper ble med Humprey over til The Listening Pool i 1993 da de forlot moderbandet og bandet besøkte Norge for aller første gang; da altså kun med Andy McCluskey fra den opprinnelige line-upen. I 2018 var de tilbake. Da kun med Humprey og McCluskey (se bilder under, red.anm.). Nå var de her som kvartett slik de turnerte i England også for to år siden. Kershaw har utover tidligere fartstid med OMD også skrevet låter og spilt trommer for Atomic Kitten og er et fyrverkeri av kraft bak trommesettet.

Sammen yter de materialet rettferdighet og vel så det. OMD er samspilte, energiske og svært autentiske. Kanskje litt for autentisk vil noen spørre selv om de altså ikke fullt og helt baserer seg på gamle bragder. De siste albumene har tross alt oppnådd bra salgstall de også og har låter i settlisten.

Et øyeblikk omformer de hele sceneoppsettet og så stiller de seg alle fire i front i en slags Kraftwerk-formasjon, som en slags tribute til forbildene fra Düsseldorf.

Det som skiller Merseyside-bandet fra mange av sine samtidige, er at de utover minneverdige melodier og catchy refreng byr på usedvanlig og alvorlige tekstlige emner. Vi får altså to sanger om en helgen fra 1400-tallet, en om stumfilmstjernen Louise Brooks og andre om henholdsvis bombingen av Hiroshima og utviklingen av moderne kraft.

Mange ganger erstatter de refrenget med ett synthesizer-riff, som for eksempel på kjempehitene «Souvenir» og «Joan of Arc (Maid of Orleans)».

For undertegnede er spillingen av «Almost» høydepunktet. Introdusert ved at Andy McCluskey forteller at denne låten fikk en ung fyr ved navn Vince til å starte et band etter at han lærte seg å spille kordene til denne melodien. Vi kjente han ikke da. Nå har vi lært ham å kjenne. Mannen det henvises til er naturlig nok Vince Clark (også Erasure og The Assembly) og bandet det er snakk om er Basildons største (sammen med Iron Maiden) musikalske stolthet/storhet Depeche Mode.

I travel oh so far
To be where you are
I travel there by car
To be where you are
But if I get there I find
That I changed my mind
Happens all the time
To a friend of mine
Always making statements
And moving step by step
Always acting theories
I will regret
My only consolation
In the things that I’ve done
Are the people who know me
And the objects I own
Happens all the time…

En tilsynelatende veldig enkel melodi som likevel utfordrer med emosjonell tyngde. Et melankolsk stykke elektropop som kombinerer lengtende vokal og stemningsfull bass med subtile støypartier.

Det er lett å høre referanser til tidlig Depeche Mode, som for eksempel «Photographic» og «New Life», og at den teutonske tyske krautrocken og artister som Kraftwerk og Neu! har influert Wirrals synthpoppere sammen med den golde råskapen til nevnte Joy Division.

«Saling on the Seven Seas» fra «Sugar Tax»(1991) er et høydepunkt med anthem-aktige proposjoner i likhet med «Pandora`s Box» fra samme album.

You say that love will capture me
Not unless you give it free.
You’re sailing on the seven seas
Sister Rae is on TV.
The light above, it shines so bright
That the F.B.I. won’t sleep tonight
‘Cause I’m so in awe of you
That I don’t know what to do
And I’m sailing on the seven seas so blue.
Sick and tired, I don’t know why

En påminnelse om at vi ikke bør avskrive de episke og catchy låtene som fulgte i kjølvannet av det kommersielle mageplasket med fjerdealbumet «Dazzle Ships» (1983). I etterkant en genierklært plate og av mange holdt frem som den kunstnerisk mest interessante de gjorde. Men i kveld er det altså dessverre ikke plass for akkurat denne delen av bandets katalog. Ikke en gang «Genetic Engineering» finner plass på kveldens og turneens settliste.

Hovedsettet avsluttes med låten alle kjenner og den ubestridte klassikeren «Enola Gay» fra det nevnte albumet «Organisation». Der og da synes jeg kanskje ikke denne låten har aldret like godt som forrige gang jeg hørte den.

Så returnerer de til den spesialskrevne låten til John Hughes «Pretty in Pink»-film, « If You leave», så «Pandora`s Box» og runder det av «hvor det hele startet» med «den kjappeste låta», debutsingelen «Electricity».

Our one source of energy
The ultimate discovery
Electric blue for me
Never more to be free
Electricity
Nuclear and HEP
Carbon fuels from the sea
Wasted electricity
Our one source of energy
Electricity
All we need to live today
A gift for man to throw away
The chance to change has nearly gone
The alternative is only one
The final source of energy
Solar electricity

Det har vært en grei gjennomgang av en lang karriere for et svært fremgangsrikt synthpopband og en fest for nostalgikere med ungdomstid på første halvdel av 1980-tallet, men kanskje er ikke dagens utgave av bandet utfordrende nok til å nå helt inn til anmelderens hjerte. Noen av låtene har nok falmet litt med tidens tann, men folk virket stort sett meget fornøyde. En låt som «Tesla Girls» er fengende, men samtidig lett og forglemmelig, tross at den hever stemningen når den kommer tidlig i settet. Ihvertfall forlater jeg lokalet litt mellomfornøyd, men tross alt underholdt etter 21 låter.

 

 

Vi hekter på noen bilder fra OMDs konsert  7. februar på Rockefeller 2018 (red.anm.). Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.