Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Spillelister 17. februar 2020

Ferske spor uke 7/2020

I begynnelsen av februar ga Frode Fivel ut sitt tredje soloalbum «Send / Return», utgitt på det Fredrikstad-baserte selskapet Cafe Superstar Recordings som Frode selv er med på å drive. Plata spenner fra det sarte, nedtonede akustiske via blendende solskinnspop til et stemningsladet synth & organisk uttrykk og det gitardrivende temperamentsfulle. Gode harmonier i spann med tidløs pop og rock. Følsomt og energisk. Her er ukas spilleliste! Følg oss gjerne!
Av: Geir Qviller, Selma Benmalek,  Stian Bjørnsson Hope, David Jønsson, Jan-Olav Glette, Lars Junge og Victor Josefsen

Geir

Contrarian – Moon hoax
Vibrerende og perkussiv landskapstekno med deilig, pulserende rytme. Lydbildet er mettet og rommet er mørkt, lukket og delvis klaustrofobisk. Fra den varierte og selvutgitte «Hit singles (2018-2019)». Contrarian er Gøran Karlsvik som i tillegg til å være musiker, også er forfatter («Grim justis»).

Raime – Ripli
Spennende rytmisk tekno med tromme/perkusjons-lyder og vage, vrengte vokalklipp og speisa synter. Små variasjoner i perkusjons-strukturene gjør det tidvis hypnotisk. Fra EPen «Planted», som kom ut på deres egen label RR i desember. Raime – Real People, Not Actors (Ferske spor – uke 33/2018).

Flottorp/Solberg – Springar etter Fredrikane
Et vakkert, organisk og velspilt stykke musikk med fele og gitar. Det er både lystig og vemodig på samme tid og like lokalt (fra Agder) som det føles universelt. Dessuten virker det tidløst, like moderne som gammelt. Det er Johanne Flottorp på hardingfele og Åsmund Solberg på gitar som utgjør duoen Flottorp/Solberg. Fra debutplata «Heimespel» med slåtter fra Agder og Telemark. Snart ute på Taragot Sounds.

Whistling Arrow – Forking paths
Et flytende, rolig og improvisert musikkstykke et sted i The Necks-land, mellom jazz og postrock. Trommene holder en behagelig puls, mens fele, perkusjon og piano m.m. bytter på toppingen. Whistling Arrow består blant andre av felespilleren Laura Cannell (som har vært med før i Ferske spor) og Charles Hayward (This Heat) på trommer. Fra debutplata med samme navn, ute på God Unknown Records.

 

Selma

Musti – Qoyskayga
Gjør plass til Norges nye STJERNE! Musti tar pusten fra deg med sterke tekster, helbredende melodier og digge beats. Jeg klarer ikke å velge ut en låt fra dette vidunderet av et album, så jeg oppfordrer til å lytte til hele greia med det første.

Anoushka Shankar – In This Mouth (feat.  Alev Lenz)
Anoushaka Shankar har endelig sluppet sin nye EP «Love letters». «In This Mouth» er en klam og emosjonell låt med keltiske og sør-indiske undertoner.  Shankar klarer ikke å gi slipp på Alev Lenz selv etter alle låtene de har laget sammen i løpet av årene. Lenz dominerer sterkt på hele EPen, og denne låta er ikke et unntak.

Green Day – Sugar Youth
Selv for oss post-grunge kids er det kult når gamle tenåringshelter gir ut noe nytt. Green Day har blitt betydelig softere med årene, men det er kanskje greit. Det er Green Day lizm! Fra albumet «Father of all…» som de ga ut 7. februar er det vel låta «Sugar Youth» som minner mest om bandets storhetstid. Len deg tilbake og gi deg hen til mimring om de fine 2000-årene. Lenge før smarttelefoner og Bluetooth headsets.

Tamikrest – Awnafin
Tamikrest har nettopp gitt ut singelen «Awnafin» i god «desert blues»-stil, med vuggende bass og high pitch gitar. Kjenn sanden mellom tenna og vugg i vei!

 

Stian

Kvelertak – Bråtebrann
Yes! Endelig er Rogalands største eksportartikkel innenfor rocken tilbake med nytt album. Siden «Nattesferd» (2016) kom ut har Erlend Hjelvik forlatt skuta og Ivar Nikolaisen fra The Good The Bad And The Zugly har tatt over vokaljobben, og ja, han passer utmerket! Ellers har de fått med seg et par gjestevokalister, Troy Sanders (Mastodon) og Nate Newton (Converge), som bringer Kvelertak inn på nytt territorium med låter på engelsk. Det låter fett nok, men for min del funker det aller best når Ivar vræler på norsk (stor kredfjær i hatten, dog). Musikalsk sett er det beinhard kvalitet hele veien med god blanding av punk, metal og klassisk ballerock, og det er ikke tvil om at de har fått en vital vitamininnsprøytning med nytt blod i gruppa, i tillegg til Nikolaisen er også Håvard Takle Ohr (Oslo Ess, El Cuero) ny på trommer. Alt i alt, råfet nye plate, nå gjelder det bare å  få sett dem live!

 

Jan-Olav

Ole & Silje Huleboer – No Girlfriend (Material Girl)»
Ole & Silje Huleboer slapp sitt finfine andre album «We’re Making Music» 14. februar, på selveste Valentinsdagen. Ole & Silje Huleboer lager delikate, sårbare kjærlighetsviser med gjenklang av klassisk låtskrivertradisjon. Inspirert gitarplukking smelter sammen med varm, fyldig vokalprakt. Når de kommer sammen aner vi konturene av singer/songwriter-tradisjonen i Laurel Canyon, brasiliansk bossanova og gamle jazzmestre, men også britisk pastoral folk fra tidlig 1970-tall. Men alt er ikke fordums musikk. Her er også konturer av moderne r’n’b og pop under overflaten av visesang. Den enkle besetningen gitar og vokal og det organiske lydbildet gjør sluttresultatet svært innsmigrende. Les mer i Ti låter som har inspirert Ole & Silje Huleboer, Ole & Silje Huleboer – Album: «Sounds Good!» (Musikalske sidespor – uke 19/2016).

 

David

Kanaan – Seemingly Changeless Stars
Åpningssporet «Seemingly Changeless Stars» åpnes forsiktig med sirkulære, gjentagende riff og forsiktige trommer, før den bygger seg opp til å bli et voldsomt beist nærmere åtte minutter ute i låten. Den skyter ytterligere fart de resterende minuttene, før den når sin endelige destinasjon og vi blir dratt ned mot jorden igjen. Et intenst og vakkert åpningsspor. Les mer i Plateanmeldelse: Kanaan – «Odense Sessions», Kanaan – Of Raging Billows Breaking The Ground (Ferske spor uke 2/2020), Kanaan – Harmonia (Ferske spor uke 36/2019).

 

Lars

Sigurd Hole – Duggdråper
Sigurd Hole kan kunsten å improvisere. Mennesket møter naturen når solobassisten erklærer sin kjærlighet til Moder Jord i lydform på hans nye dobbeltalbum. I anledning slippet gjør «Duggdråper» comeback på Ferske spor (red. anm.).
‘«Duggråper» er altså Hole i fri dressur på egen kontrabass. Komposisjonen er tatt opp med en meget sensitiv mikrofon, og vi hører hvordan han puster mens han spiller. Låten er spilt inn i ett eneste opptak uten noe redigering i etterkant. Det er rytmisk og repeterende, aldeles ikke abstrakt og atonalt. Tvert i mot er det ganske så melodisk. Det er noen norske folketoner inne i improvisasjonen her et sted, men ikke påfallende mye. Han spiller mye på overtoner, ikke ulikt Jako Pastorius i popmodus, slik han eksempelvis spiller på Joni Mitchells nydelige plate «Hejira» fra 1976. Merkelig nok er det stimulerende nok å lytte til i all sin avanserte enkelhet. Det er noe eget ved å lytte til kompetente musikere i fri utfoldelse på akustiske instrumenter.’ Les resten av den gode anmeldelsen av «Duggdråper» på tidligere Deichman-kollega Lars Junge sin blogg Stemmegaffel (red.anm.). Videoepremiere: Sigurd Hole – «Duggdråper‎»,Sigurd Hole – Album: Elvesang (Musikalske sidespor – uke 5/2018).

 

Victor

Frode Fivel – The Swedish Black Disease
Den første av årets julesingler for 2 år siden fra Fredrikstad-indiepoplabelen Cafe Superstar Recordings var med Frode Fivel, også kjent fra Mirror Lakes og Hello Goodbye, og hans «TV Christmas». «Bra å ha han tilbake», skriver jeg i Musikalske julespor 2018. I begynnelsen av februar ga Frode Fivel ut sitt tredje soloalbum «Send / Return», også den utgitt på det Fredrikstad-baserte selskapet Cafe Superstar Recordings som Frode selv er med på å drive. Bandet består av velkjente musikere fra Fredrikstads musikkscene. Magnus Abelsen (gitar), Fredrik Brarud (trommer), André Helle (bass) og Knut Olsen (tangenter). Bandmedlemmene har bakgrunn fra Ricochets, Tommy Tokyo & Starving For My Gravy, Navigators, Remington super 60 med flere. En erfaren gjeng, altså. Plata spenner fra det sarte, nedtonede akustiske (jf. tittelkuttet «Send / Return») via  blendende solskinnspop (jf. «Pour Your Sunshine», se video, og «Play That Piano Slow») til et stemningsladet synth & organisk uttrykk («Fireflies! og «Wilderness») og det gitardrivende temperamentsfulle (jf. «The Final Roar of the Dinosaur»). Følsomt og energisk. Hele plata består av gode harmonier i spann med tidløs pop og rock, som åpningssporet, «The Swedish Black Disease». Gutsy harmoninpop av yppereste klasse (jf. Big star, Teenage Fanclub og Velvet Crush). Jeg kunne ha valgt hvilken som helst låt fra plata til ukas Ferske spor, men det ble sistnevnte.

Robert Vendetta – Local Threat
Robert Vendetta er som en norsk utgave av Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Med sitt nye slipp «Local Threat», en låt og video om den lokale trusselen ute i nabolaget, er  karakteren splitter pine gal i motsetning til Robert Vendettas hyggelige vesen. Selv sier Robert at han  er en entertainer, med helter som James Brown, Jerry Lee Lewis og Julio Iglesias.
«Local Threat» har ingredienser av  Nick Cave sine Murder Ballads med nettopp en diabolsk Jerry Lee Lewis-aktig figur klaskende febrilsk løs på pianoet. En småskummel groovy låt med en god dose svart humor, og som med Helgeland 8-bit Squad sin låt «Champion Mode», omtalt i forrige Ferske spor, gjør videoen nesten låta enda bedre. Robert Vendetta gir ut sitt andre album «Headed Out Of My League» 24. april. Intervju: Robert Vendetta and the Moonlight Stiffs.

Romskip – Dagens Ungdom
Romskips fjorårs-EP «05» kåret jeg til det årets åttende beste EP. «Dagens Ungdom» er tittelåten på den nye EP’en til Romskip, og her har de et ubehøvla uttrykk. Det lyder som bergensk garasjerock/punk med ånden til bergensband som John Olav Nilsen & Gjengen, og The Aller Værste! duvende i bakgrunnen, noe som kanskje er en av grunnene til at Romskip er så hypa for tiden. Fortjent hype, dog. Romskip spiller på by:Larm.

Bjarte Aasmul – The Pier
Det er mye flott gitarspill på Bjarte Aasmul sitt album «Pinocchio Paradox». På «The Pier» spiller han sjelfullt med Pink Floyd i tonefallet i et stemningssfylt lydlandskap. Avbalansert intensitet. Bjarte Aasmul – Seven (Ferske spor uke 5/2020).

This Sect – Party Like It’s 1939
Geir har med en låt av Contrarian aka Gøran Karlsvik. Gøran er også med i This Sect, som ruger på nytt album: «Everything We Know Into a Black Hole», som kommer i løpet av første halvdel 2020, et album jeg ser frem til. Den er oppfølgeren til debutalbumet «Shake the Curse» (2014). Formelen er intens postpunk/new wave med en dose pop. Les mer.

Kryp – Gud Ga Mæ En Liten Kuk
Denne er, i likhet med The Sect-låta, ikke helt fersk, men ville fungert perfekt som avslutning på NRKs «Debatten» for noen uker siden, der mikropenis-kontroversen, som VG beskriver det, bl.a. ble tatt opp. Eller enda bedre, pønkerne Kryp fra Tromsø burde ha blitt invitert til Marienlyst for å avslutte denne «Debatten» med en liveversjon av låta, ‘a la det de gjør på Trygdekontoret. «Gud Ga Mæ En Liten Kuk» er på den fine samleren «Punk i Norge 2018» (Fucking North Pole Records), med coveret som viser Sylvi Listhaug med gjensydd munn og laserstråler ut av øynene. Kryp er også med på BALLETAK vol. 1, ute 28. februar på Asfaltparasitta Records som melder: ‘En 7″ samleplate med de seks kuleste punk/hardcore/powerviolence-bandan som finnes for tida. Detta innebære åpenbart at dem alle e fra Nord-Norge og de fleste fra hardcorebyen Tromsø’.

 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Tidligere utgaver av Ferske spor

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.