Søk Meny Lukk
Lukk
Av: vivianavega Intervjuer 26. mars 2020

I en avkrok av internettet – intervju med SOAPS

 

Det har blitt hevdet at det i Oslo er like mange konserter som i Stockholm og København til sammen, at vi har et kulturtilbud tilpasset en millionby. Så naturlig er det for Oslo-boere å til enhver tid ha tilgang på konserter, at da korona-tiltakene og avlysningene som fulgte var et faktum, tok det ikke mange timene før vi igjen var oversvømt av tilbud – men denne gang på internett. Den virtuelle musikkfestivalen Brakkesyke 2020 sparket i gang det som skulle bli en lang rekke med konsert- og DJ-konsept man kunne strømme fra stua si. 

Men akkurat som i den virkelige verden, oppstod det raskt en undergrunn her også, som eksisterer utenfor Facebook-sider med tusener av likes. Forrige fredag, tidlig på kvelden dukker det opp et forlokkende uklart bilde i feeden min; en gammel stålampe og diskolys sett gjennom et kaleidoskop-aktig filter. SOAPS rigger opp til konsert på soverommet, og for første gang siden landet havnet i lockdown, føler jeg meg nysgjerrig nok til å trykke på “cast”-knappen på laptopen og følge med på TVen. I nesten 50 minutter underholder SOAPS en håndfull venner og tilfeldig forbi-scrollende bekjente med sin psykedeliske lo-fi synthpop. Han går frem og tilbake i rommet, ikledd solbriller, og forskjellige glitrende gevanter som skiftes ut til fordel for superheltkappe. Innimellom plukker han opp gjenstander som ikke lar seg identifisere gjennom lysene og det pixelerte bildet. Vokalen er druknet i klang og kan tidvis minne om Alan Vega fra Suicide, men også om en blodfattig versjon av Ariel Pink eller en mer optimistisk Ian Curtis. Settet startes og rundes av med lysspill og håndbevegelser foran kameraet, til lyden av en håpefull og boblende synth-instrumental, full av “blips” og “blops”, før han til slutt takker for at vi kom til hans “end of the world party”. 

Denne ekstra intime konserten sendte tankene til alle de bittesmå konsertstedene som har kommet og gått i Oslo gjennom årene, hvor man kunne oppleve utrolige konserter med bare ti mennesker i publikum, som Sound of Mu, Maksitaksi og Stein og Jord

Til tross for at undertegnede tidligere har delt scene med SOAPS, fremstår artisten fortsatt som litt av et mysterium. Jeg vet at han opprinnelig er fra Baskerland, og at han har bodd i England før han på ett eller annet vis havnet i Oslo, hvor han nå er basert. Så jeg bestemte meg for å bli litt bedre kjent med artisten.

Hva fikk deg til å bestemme deg for å spille en konsert fra soverommet ditt denne fredagskvelden? 

«Det føltes som en naturlig ting å gjøre, og var noe som falt meg inn med én gang det ble snakk om karantene. Jeg kommer til å strømme flere konserter fremover.» 

Hvordan har karantenen påvirket deg hittil?

«Jeg var i ferd med å spille inn en film da det skjedde, så et par skuespillere måtte avlyse, og noe av crewet som hadde kommet fra utlandet måtte reise hjem tidligere, men vi ble heldigvis ferdig med å filme i tide (stort sett), så nå har jeg en del redigering foran meg. Jeg har også en haug av nye SOAPS-låter jeg må gjøre ferdig, så jeg har mye å gjøre og ønsker karantenetilværelsen velkommen.»

Dette er en film du regisserer?

«Ja, den heter “Life in the XXI Century”, og kommer til å bli rundt 30 minutter lang.» 

Vil du fortelle litt om historien om hvordan soloprosjektet SOAPS ble til?

«Jeg var lei av å gå glipp av muligheter for å spille konsert på grunn av bandmedlemmer som ikke hadde tid, og jeg hadde lekt med tanken om å ha et soloprosjekt en stund.» 

Hva slags prosjekter har du spilt med før?

«Jeg har spilt i band innen sjangrene post-punk, psykedelisk garage og i noen mer eksperimentelle musikkprosjekter.»  

Hvordan vil du si at musikk-undergrunnen i Oslo er sammenlignet med andre byer du kjenner til og har bodd i? Har du merket noen tendenser?

«Det er et veldig godt miljø for eksperimentell musikk og billedkunst i Oslo, men utenom det synes jeg det kan bli litt for trygt og polert. Jeg har inntrykk av at det er veldig mange flinkiser her som spiller skolert “scumbag music”, og det føles lite genuint. Noen band er “the real deal”, men mange har null edge. Synet mitt kan ha blitt påvirket av at jeg kommer fra et land preget av jevnlig bombing, opptøyer, sivil ulydighet og politivold. Storbritannia har også virkelig edge, med mye vold og drap. Etter å ha bodd der halve livet virker alt annet litt mildt i forhold. Jeg synes den mest interessante pop-og rockemusikken innehar et element av fare, og noe amatørmessig over seg. Ta for eksempel Velvet Underground, Captain Beefheart, R. Stevie Moore og Ariel Pink – det høres ut som ting kan falle fra hverandre når som helst. Det gir en intensitet som gjør at det føles mer menneskelig. Fra Oslo vil jeg trekke frem artister som Ericka Ellectrick & Her Fantasy Gang, Moon Relay, Uncle Ann, FOAMMM og selvfølgelig støy-scenen som eksempler på bra musikk. Det er sikkert mange gode band jeg ikke har hørt enda, og hvis det ikke var så dyrt å gå på konsert her, hadde jeg sikkert sett flere. De fleste konsertene jeg ser nå er på utstillingsåpninger.» 

Hva inspirerer deg til å lage musikk? 

«Det er ikke én spesifikk ting, jeg bare lager musikk og kan ikke noe for det. Jeg tror jeg blir inspirert av stemninger og teksturer. Musikken jeg lager blir ofte beskrevet som cinematisk, og jeg tror jeg er veldig visuelt orientert.» 

Hva slags musikk hører du på mest om dagen? Er det noen bøker, filmer, serier eller kunst som har inspirert deg også?

«Jeg hører på mye exotica, Jackie Gleason og Martin Denny. I det siste har jeg hørt mye på Kirkis and Insecure Men en del. Lake Ruth, Jacco Gardner, Shannon and the Clams, Drinks, Duds, Crack Cloud, Parker & Lily, John Maus, Scott Walker. Det siste albumet til Fat White Family er også veldig bra. Jeg hører også på Wendy Carlos’ musikk fra A Clockwork Orange, og musikk fra filmer av Truffaut, Godard, Tati og Fellini. Jeg er en musikk-hoarder – jeg kan oppdage et obskurt plateselskap med indonesisk popmusikk fra 60-tallet og laste ned hele katalogen. Når det gjelder ny musikk liker jeg shoegaze, post-punk og snål pop. Jeg tror vi egentlig lever i en musikalsk gullalder. Musikken som får oppmerksomhet i dag er etter min mening bare dritt, og de virkelige juvelene er bortgjemt i en avkrok av internett, hvor folk flest aldri vil høre den. Det så mye bra musikk i undergrunnen at det nesten blir litt overveldende.»  

Du kan se SOAPS spille i denne avkroken av internett, og fredag kl. 20.00 blir det ny konsert her: https://youtu.be/ZlYoplfpUYY

 

(Bildet øverst i saken er et skjermbilde fra SOAPS-konsert på nett 20.03.2020, og er gjengitt med tillatelse fra artisten) 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.