Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anbefalinger 26. mars 2020

Les musikken – musikkbiografier tilgjengelig på Libby

Last ned appen Libby og logg deg inn med bibliotekkortnummer og pinkoden din og lån & les den mest notoriske av alle musikkbøkene som er skrevet, nemlig Mötley Crües «The Dirt», Kim Gordons oppriktige selvbiografi og Michael Azerrad briljante fortelling om den musikalske undergrunnsrevolusjonen i USA på 80-tallet og mye mer!
Av: Victor Josefsen

Alle bandene i boka «Our Band Could Be Your Life: Scenes from the American Indie Underground 1981-1991» av Michael Azerrad er fornøyd med omtalen, bortsett fra Steve Albini i Big Black, som mener at det ikke er mulig å skrive en bok uten å ha vært der selv, selv synes jeg boka er kanonbra! Den begynner, som tittelen viser, i ‘81 med Black Flag, som gjorde mye av undergunnsmusikken mer tilgjengelig fordi de turnerte så mye, og avslutter i ‘91 da Nirvanas «Nevermind» kom ut. Noe som symboliserer slutten på denne epoken, etter Nirvanas gjennombrudd forvitret hele denne scenen.

Gjennomgangstonen i boka er at mange av disse bandene ga ut ting selv, skikkelig DIY altså, «hvis ikke de store selskapene vil gi  ut musikken vår, så gir vi den ut selv». Det var ikke alltid så lett, noen plateselskap får virkelig gjennomgå i boka. Ellers var det stadig slåsskamper, mye festing og aggresjon. Det totale bildet handler om gjør-det-selv-holdningen med det stygge politiske bildet av Reagen og Thatcher som bakteppe, særlig i perioden ’81 -’85’

Boka har med mange sitater fra de aktuelle artistene og har en anektodisk stil, så den er lett og lese. Utøverne blir  fremstilt som en artig gjeng å bli kjent med. Michael Azerrad skriver ikke om musikken, men om folka. I vanlige biografier får du både liv og musikk, men jeg synes ikke det er en mangel her, musikken kommer fram mellom linjene, og det oppleves som en tidskapsel fra epoken. Og du kan utforske musikken senere.

Jeg anbefaler denne glimrende boken for mer info og innsikt i epoken, tittelen har han for øvrig lånt fra Minutmen-låten «History Lesson – part II». Det du har lest nå er et utdrag fra Musikknyheters podcast Fotnote der Stian Bjørnsson Hope var gjest, og som du kan lytte på her.

Michael Azerrad innleder «Our Band Could Be Your Life» med å skrive: «Vi vant, men hva var det egentlig vi vant?». Podcasten avsluttes med at samtaleleder Ole Ivar Burås Storø siterer forhåndsomtalen av boka som går slik: Historien om en musikalsk revolusjon som skjedde rett rundt nesa på Reagens 80-tall, et lite nettverk av labler, fanziner og radiostasjoner og andre kanaler som restartet amerikansk rock med sin gjør–det-selv-holdning og skapte musikk som var personlig, utfordrende, briljant og betydningsfull, den hadde påvirkningkraft. «Jeg synes det er helt topp oppsummert, jeg kan ikke overgå det», avslutter Stian.

Av: Stian Bjørnsson Hope / Transkribert  fra podcast: Victor Josefsen

 

«Clothes, clothes, clothes, music, music, music, boys, boys, boys». Ja, det heter selvbiografien til tidligere The Slits-gitarist Viv Albertine. Tittelen er hentet fra Albertines kloke mor; det var det eneste som stod i hodet på Viv. Klær, musikk og gutter.

Etter hvert blir drømmen til virkelighet, hun blir med i bandet The Flowers of Romance sammen med Sid Vicious. Det varer  ikke så lenge, men snart blir hun med i etviv albertine nytt band som kaller seg The Slits. Det består av tre andre jenter, og frontes av en skrikende 14-åring uten særlige hemninger.

Jentene er ikke så gode til å spille, men de øver, holder noen konserter og avanserer musikalsk. De har enormt med pågangsmot, blir med på turnéer sammen med blant andre The Clash, og de får laget plate på det legendariske selskapet Island Records. The Slits holdt det ikke gående så lenge, men bandet satte allikevel et solid fingeravtrykk på punkrocken.

Viv Albertines selvbiografi er en 400-siders temareise inn i punk, London, fashion og livsdrama. Hun er fullstendig ærlig, og slett ikke redd for å skape litt turbulens. Hun har prøvd det meste, fra en tilværelse som ung punkegitarist, via aerobic-instruktør, til å være hjemmeværende husmor i Hastings. Men så kjente hun at det var på tide å stå på scenen igjen og være midtpunkt, både i eget liv og for et større publikum. Hennes album «The Vermilion Border» kom i 2013, og selvbiografien ble sluppet i 2014.

Tekst: Vibeke Garrod
Omtalen er tidligere publisert på Musikkbloggen – Bergen Offentlige Bibliotek

 

Som mange andre hadde jeg aldri sett for meg at den hemmelighetsfulle og ironiske Kim Gordon noen gang skulle gi ut en oppriktig selvbiografi. At hun skulle reise rundt å promotere en slik bok og snakke utførlig om seg selv og sitt eget liv var enda mer utenkelig.

Oppbruddet med Thurston Moore og oppløsningen av Sonic Youth i 2012 muliggjorde dette. Hennes memoar «Girl in a Band kom» tidlig i 2015,  og er en sjeldent vellykket kunstnerbiografi.

Her er Kim i en morsom og interessant samtale med Sleater-Kinney-medlem, skribent og komiker Carrie Brownstein, som kom med sin egen selvbiografi «Hunger Makes Me a Modern Girl: A Memoir» senere samme år (les utdrag fra boka under, red.anm.).

Tekst: Stian Stakset
(Tidligere publisert på Trondheim folkebibliotek sin blogg musikkprat)

 

 

Den mest solgte biografien og et tidlig forsøk på å skrive en mer «høyverdig» bok om noe slikt som pop. Normans skarpe karikaturer av aktørene i Beatles-sagaen er både underholdende og litt ondskapsfulle. Han har et øye for «the juice» og kaller gjerne Yoko Ono «rar». Normans fascinasjon dreier seg riktignok mer om fenomenet enn musikken. Når albumet «Revolver» nevnes, er det først når den er havnet i butikkhyllene. Det viktige nybrottsarbeidet i studio omtales ei. Men når det kommer til å helhjertet omfavne konfliktstoffet, da er Normans bok en ener.

Tekst: Frank Michaelsen

 

 

 

 

 

Den mest notoriske av alle musikkbøkene som er skrevet fra en tidsalder da rockebransjen var et langt mer usunt og mindre politisk korrekt sted enn i dag. Ja, boken er like drøy som ryktene vil ha det til. Vince Neil, Nikki Sixx, Mick Mars og Tommy Lee forteller åpent og ærlig om groupies, dop, alkoholmisbruk, ulykker, generell galskap, roterende trommesett, mer galskap – ja, og litt musikk.

Tekst: Øyvind Berekvam
(Omtalen er tidligere publisert på Sølvberget bibliotek og kulturhus, Stavanger)

 

 

 

 

 

Sjelden har en boktittel  vært mer dekkende. Uten å være belærende går David Byrne igjennom musikkhistorien og snur ofte opp ned på mange forestillinger vi har om populærmusikkens framvekst. Lærerikt og morsomt, uansett om du har noe forhold til Byrne som musiker eller ikke.

Tekst: Øyvind Berekvam
(Omtalen er tidligere publisert på Sølvberget bibliotek og kulturhus, Stavanger)

 

 

 

Musikk er mer enn bare instrumentene og lydbildet som treffer øregangene våre og tekstene som til og med mange ganger blekner når de hentes ut av konteksten som melodiene gir. Carrie Brownstein fra Sleater-Kinney, Wild Flag og Excuse 17 skriver følgende i «Hunger Makes Me a Modern Girl: A Memoir» (2015):  «All the affection I poured into bands, into films, into actors and musicians, was about me and about my friends. Once, in high school, I went to see the B-52s. I pressed myself against teh barrier until bruises darkened my ribs, thrilled to watch kate Pierson drink from a water bottle, only to have my best friends tell me that her concert wasn’t about the band-it was us, it was about the fact that we were together, that the music itself was secondary to our world, merely something that colored it, spoke to it. That’s why all those records from high school sound so good. It’s not that tje songs were better – it’s that we were listening to them with our friends, drunk for the first time on liqueurs, touching sweaty palms, staring for hours at a poster on the wall, not grossed out by carpet or dirt or crumpled oily beds. These songs and albums were the best ones because of how huge adolescence felt then, and how nostalgia recasts it now. Nostalgia is so certain: the sense of familiarity it instills makes us feel like we know ourselves, like we lived. To get a sense that we have already journeyed through something-survived it, experienced it – is often much easier and less messy tahn the task of currently living through something.»

Carrie Brownstein skriver også om bl.a. Dough Martsch fra Built to Spill som spilte på Rockefeller i mai, les mer her.

Tekst: Jan-Olav Glette

 

Med appen Libby kan du enkelt låne, lese og lytte til e-bøker og e-lydbøker på engelsk. Last ned appen på telefonen eller nettbrettet ditt. (iOS og Android). Lenke finner du under.

For å bruke tjenesten må du ha bibliotekkort i Deichman.

Last ned appen her

Du kan også låne, lese og lytte på nett

 

Flere musikkbøker vel verdt å sjekke ut:

Reckless: My Life as a Pretender by Chrissie Hynde

Dream Baby Dream: Suicide — A New York Story by Kris Needs

The Hard Stuff: Dope, Crime, the MC5, and My Life of Impossibilities by Wayne Kramer

Art Sex Music by Cosey Fanni Tutti

Nico, Songs They Never Play on the Radio by James Edward Young

Blues From Laurel Canyon: John Mayall: My Life as a Bluesman by John Mayall, Joel McIver

Future Days: Krautrock and the Building of Modern Germany by David Stubbs

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.